I spillet om velferdsstatens fremtid og bærekraft er innvandrerne tildelt nøkkelrollen – som svarteper.

Det pågår en kontinuerlig diskusjon om velferdsstatens kulturelle og økonomiske bærekraft. Et sentralt spørsmål er om innvandring eller kulturell heterogenisering i seg selv bidrar til å svekke oppslutningen om velferdsstaten, ved at en mer sammensatt befolkning svekker tilliten som systemet hviler på. Et annet spørsmål er om de norske velferdsordningene er så gode at det i en del tilfeller er økonomisk rasjonelt for innvandrere å forbli utenfor arbeidslivet.

Det er ikke tilfeldig at jeg nevner innvandring som en sentral komponent i begge disse spørsmålene. Til tross for at velferdsstaten står overfor massive utfordringer knyttet til voksende pensjonsutgifter, barn som lever i fattigdom og et helsevesen under sterkt press, er det først når konsekvensene av innvandring tematiseres at velferdsordningenes innretning diskuteres for alvor. Innvandring er gjort til en brekkstang i det politiske spillet om morgendagens velferdsstat.

Tidligere i år leverte Brochmann-utvalget sin utredningsrapport om velferd og migrasjon til inkluderingsminister Audun Lysbakken. Utvalget har vært påpasselig med å understreke at innvandring langt fra er velferdsstatens eneste utfordring. I debatten i etterkant har det likevel vært en tendens til at velferdsstatens bærekraft utelukkende blir gjort til et spørsmål om innvandring og integrering.

Selv om de fleste politiske partier i dag omfavner velferdsstaten og nærmest kapper om å ha bidratt til dens tilblivelse, er det ikke tvil om at dens videre utvikling er oppe til debatt. Samtidig er det opplagt at de politiske konsekvensene av bekymringene om bærekraften vil variere sterkt med hvilket perspektiv på innvandring og velferdsstat som blir liggende til grunn for politikkutviklingen. I den norske debatten kan vi skille mellom tre sentrale posisjoner.

For det første kan vi snakke om en liberalistisk posisjon. Fra tid til annen dukker det opp stemmer i media og politikk som argumenterer friskt for fri innvandring – tankesmien Civita er et åpenbart eksempel. Argumenter for fri innvandring har som regel befriende få bekymringer knyttet til kulturelle og religiøse forskjeller, og tar i stedet hensyn til arbeidsmarkedet og er opptatt av å dra nytte av den arbeidskraften vi har tilgang på og behøver.

Samtidig følges argumenter om fri innvandring gjerne også av forslag om kutt i velferdsytelser og et svekket stillingsvern; sistnevnte fordi dette antas å minke arbeidsgiveres risiko ved ansettelser og dermed oppfattes som et effektivt integreringsverktøy. På sikt kan en slik endring i politikken antakelig bidra til å få flere innvandrere i arbeid, men et grunnleggende trekk ved den norske modellen – et regulert og forutsigbart arbeidsliv som skal sikre likeverd og gode levekår – vil samtidig være sterkt svekket.

For det andre kan man identifisere en nasjonalistisk posisjon i debatten om velferdsstatens fremtid. Tanken her er at innvandringen må begrenses til et minimum fordi innvandrernes kultur og religiøse tilbøyeligheter i seg selv bidrar til å true velferdsstaten og «norske verdier». Velferdspolitisk følges dette perspektivet gjerne av forslag om å innføre en todelt velferdsstat, der ytelser som kontantstøtte, barnetrygd og uførepensjon forbeholdes norske statsborgere, slik Siv Jensen foreslo på forsommeren i år (se kronikken «Trygdefesten» i Dagens Næringsliv 28/5).

Det som står i fare er imidlertid de grunnleggende prinsippene om universalisme og likebehandling, som til nå har vært grunnpilarer i velferdsstaten. Etableringen av et system preget av velferdssjåvinisme – der man ikke ønsker en generell svekkelse av velferdsstaten, men i stedet at en del rettigheter skal være forbeholdt majoriteten – vil representere begynnelsen på slutten for den norske modellen.

Til slutt er det mulig å stille seg spørsmålet om velferdsstatens grunnlag også er under press fra en sosialdemokratisk posisjon. Arbeiderpartiet har tradisjonelt forvaltet rollen som velferdsstatens forsvarer. Samtidig er det ikke til å komme bort ifra at partiet ser innvandring som et strategisk felt vis-à-vis særlig Fremskrittspartiet, selv om behovene for markering av restriktivitet på innvandringsfeltet generelt synes å ha blitt nedtonet etter 22. juli.

Spørsmålet er dermed i hvilken grad synet på innvandring også får konsekvenser for Arbeiderpartiets generelle velferdspolitikk og om partiet er villig til å forlate gamle prinsipper om likhet og universalisme til fordel for et system som i praksis senker levestandarden for dem som faller utenfor arbeidslivet. Regjeringens pågående arbeid med en ny stortingsmelding om integreringspolitikk vil formodentlig gi noen indikasjoner på om man klarer og ønsker å opprettholde velferdsstatens grunnleggende kjennetegn i møte med de nye utfordringene.

I alle tilfeller er ikke innvandring velferdsstatens eneste problem. Andre utfordringer knytter seg blant annet til en aldrende befolkning, mange uførepensjonister, en sviktende eldreomsorg og et helsevesen med store ressursproblemer. I den grad innvandring spiller en rolle i dette, er den i regelen positiv.

Her ligger derfor også budskapet til en fremtidig debatt: Spørsmålet om velferdsstatens bærekraft må kunne diskuteres uavhengig av innvandring, og kontroversielle forslag som bryter med grunnleggende prinsipper i den norske modellen bør fremføres uten dekke av at de er tiltak i integreringsdebatten. Alternativet er at velferdsstaten slik vi kjenner den går tapt fordi oppmerksomheten retter seg mot forhold som tross alt ikke er de avgjørende. Dette er problematisk for innvandrere, som er tildelt svarteper i spillet, men på lang sikt er den virkelige taperen av oss alle.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.