Hellas og Italia er nå uten en demokratisk valgt leder.
Er demokratiet bare en styreform som passer i oppgangstider? Må en politiker med håp om å bli valgt, love flere goder til store grupper? Å ta bort goder ser ut til å være umulig i et demokrati.
Slik ser det ut både i Hellas og Italia. I begge land er politikerne tvunget til å vedta kraftige nedskjæringer, men den praktiske gjennomføringe klarer de ikke selv. Teknokrater uten politisk tilhørighet må overta politikernes oppgaver.
I andre land skifter de ut regjerende parti med opposisjonspartier i håp om at de kan gjøre en bedre jobb. Men "jeg holder meg for nesa når jeg nå skifter parti" som en spanjol sa før valget. I kortform er nok dette mange menneskers mening om sine politikere i mange land.
Spørsmålet er naturligvis hvorfor så mange har stemt dem inn til maktposisjonene?
Har de løyet så godt at mange har trodd dem? Har de skjult landets faktiske økonomiske situasjon så godt at alle trodde på enda bedre tider? Har de latt pengeelitne gjøre som de vil? Har det viktigste vært å komme i maktposisjon for å beskytte godene til seg selv og sin egen gruppe?
Mange hendelser i de siste årene viser at demokratsk valgte politikere kan styre landet ut i dype kriser med store mennesklige lidelser som resultat. Hendelser utenfor landet kan også tvinge politikerne til kraftige negative tiltak. Kan vi, folket, forstå nødvendigheten av tiltakene uten å rope etter ny folk i maktposisjonene?
Er økonomisk vekst i landet en forutsetning for at demokratiet kan fungere?