Det er flott at noen tør å starte de virkelig utfordrende debattene.

1. Jeg er redd frykten for feminisme og islam er sterkere forankret i vår verden enn det som er ønskelig. Frykten for det som oppfattes som nytt og annerledes er stor blant mange i den norske befolkningen. Dette kommer frem i den offentlige debatten.

2. Tankegangen spres ved hjelp ulike medier som debattfora og aviser. Den spres gjennom statusoppdateringer på facebook, ved hjelp av twitter og andre sosiale medier. Men mest av alt spres det over kaffekoppen på pauserommet, under familiemiddagen, hos hudpleiren eller under en samtale på søndagsturen. Holdninger fremmes og erkjennes hele tiden.

3. Truslene er reelle fordi enkelte mennesker omskaper begrepsinnholdet i begrepene feminisme, islam og politisk korrekthet til å fremme frykt, angst og motsatser i samfunnet.

Feminisme er ifølge ordbok.no:

(a) teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene

(b) organisert arbeid for kvinners retter i arbeids- og samfunnsliv, særlig om en bevegelse på 1800- og 1900-tallet som arbeidet for kvinners likestilling og frigjøring, jf *nyfeminisme

Islam er (som kristendommen):

En monoteistisk verdensreligion som tilber Gud.

Politisk korrekthet

et begrep som betegner en tendens til å tabuisere alt som kan støte hva man oppfatter som svake grupper i samfunnet, for eksempel minoriteter, kvinner og funksjonshemmede.

Slik jeg ser det har ingen av disse tre begrepene en negativ klang, og dermed bør det heller ikke være noen grunn til å se dem som en trussel for samfunnet. Men som med alle ord og begreper er det hvordan de brukes i kontekst som er avgjørende for den reelle betydningen ordet eller begrepet får.Språk er makt. Ideologier, overbevisninger og oppfatningar spres ved bruk av ord. Derfor kan disse tilsynelatende positive begrepene bli brukt for å fremme noe helt annet enn meningen var i utgangspunktet.

(1) Hvor utbredt er den selvoppnevnte tempelridderens tankegang blant oss?

Vet ikke. Men det er negative sider ved både `feminisme - og dens mange tankeganger`, islam og `politisk korrekthet` - å mingle disse sammen for kun å fokusere på de negative sidene er jo mulig.

(2) Hvordan kommer den til uttrykk og spres i vårt samfunn?

For å si det enkelt så er det noen klare tendenser - i ene eller andre retningen - når det gjelder kvinner og menn / det feminine og maskuline. De siste 30 årene har det norske samfunn gjennomgått en slags feminisering og hvis man mener å peke på feilslått politikk så kan jo kvinner `få skylda` for det. Når det gjelder politisk korrekthet tror jeg at det er nødvendig at flertallet er det faktisk uten at jeg skal gå mer inn på det nå. Men når det forekommer kan det være utrolig irriterende fordi det taler med `formaner` stemmen. Islam - for meg - er et godt eksempel på at kvinne/mann synet i Islam kolliderer med nåværende norsk kultur, pga. kvinnefrigjøringen vi har oppleved i Norge de siste 30 år. At flere middelaldrende menn er kritiske til islam er jeg ikke forundret over. Noen var med på - og andre fikk hard kritikk av norske kvinner for patriarkalske strukturer i samfunnet og nå skal de samme mennene stå og se på at mange kvinner og `myke` menn er positive/forståelsesfulle til islam og `gamle` kjønnsroller? Helt naurlig og på sin plass at mange reagerer etter min mening.

(3) Hvorvidt er “truslene” (islam, feminisme, politisk korrekthet) reelle?

Er litt usikker på hva man legger i `politisk korrekthet` så det er vanskelig å uttale meg. Når det gjelder islam og feminisme så er dette to store størrelser og jeg håper at `Norge` beveger seg videre ved å fortsette arbeidet med likestilling (også for menn) og ikke forhandle med religiøse krefter når det gjelder områder (som religiøse skoler f.eks.) som kan få betydning for det sekulære MR`s baserte demokratiet i framtiden. Overfokusering har en nyttig hensikt tror jeg. Men det bør jo ikke bikke over. Det er det jo alltid en fare for (Angrepet på Irak f.eks. - forebyggende vold.)

Det er nødvendig noen ganger å overfokusere for å få fokus på noe man frykter. Om truslene er reelle i og for Norge - det vet jeg ikke. Men tror ikke. Mange eksempler som brukes f.eks. på NM kommer ikke fra Norge (det sier jo selv Rutledal om sine tråder - selv om erfaringer fra andre land også er relevante) og her synes jeg - som Nistad - at man bør så langt som mulig holde seg til forholdene i eget land når man uttaler seg. Da blir det hele litt mer løsningsorientert (her kan man tross alt påvirke - er ikke det den viktigste hensikten?) og det blir lettere å overskue teorien med praksisen.

En personlig kommentar til Burner; du burde overveie å tenke over måten du formulerer deg på. Du har `foreldre(formynder)stemmen` gående i også dette innlegget. Menneskelig psykologi, vet du.

En betydelig andel av befolkningen er sikkert tilhengere av hva man kan kalle en nasjonal-konservativ ideologi der skepsis til islam, feminisme og den politiske eliten ("politisk korrekthet") inngår som sentrale elementer, eventuelt kombinert med forsvar for diverse former for kristendom. Så lenge tilhengerne av disse verdiene ikke tyr til vold for å virkeliggjøre sine politiske preferanser, ser jeg ikke noen grunn til å demonisere disse oppfatningene. Det er imidlertid selvsagt ingen nødvendig sammenheng mellom islamskepsis, antifeminisme og mistro til den politiske eliten. En stor del av befolkningen er således trolig, i likhet med undertegnede, skeptiske til stor ikke-vestlig innvandring og i det minste visse sider av islam, for eksempel hijabbruk, samtidig som de er for abortloven, nakenstrender, likestilling, porno, blasfemi, rettigheter for homofile, osv - de kan med andre ord umulig betegnes som tilhengere av tradisjonelle nasjonale (gud, konge og fedreland), familiemessige og religiøse verdier.

Da jeg selv ikke er tilhenger av nasjonal-konservative oppfatninger, vet jeg lite om hvordan disse verdiene spres. Trolig spres de omtrent på samme måte som andre politiske oppfatninger, altså ved at folk snakker med hverandre, prøver å overbevise venner og arbeidskamerater, på internett, gjennom leserbrev og lignende. Trolig spiller også bedehus og diverse kristelige nettverk en betydelig rolle for utbredelse av nasjonal-konservative verdier.

Når det gjelder trusler, vil jeg nøye meg med å ta for meg islam. (Feminisme er jeg for i betydningen like rettigheter for menn og kvinner, utbygging av barnehager som gjør at både far og mor kan arbeide med mer. Derimot er jeg skeptisk til at politikerne skal bestemme hvordan norske familier skal innrette seg. ”Politisk korrekthet” er for ”ullent” til at det er mulig å si noe fornuftig om fenomenet). Når det gjelder islam som trussel tror jeg dette er avhengig av hvilken asyl- og innvandringspolitikk vi fører i årene fremover. Å ta imot sekulære muslimer, for eksempel fra det tidligere Sovjetunionen, burde ikke by på spesielt store problemer. Jeg har selv hatt muslimske russiske studenter, og de er minst like sekulære som nordmenn flest. (At Sovjetmakten klarte å utrydde/sivilisere diverse former for religionsutøvelse betrakter jeg som entydig bra!). Om vi årlig mottar tusenvis av asylsøkere og andre innvandrere fra strengt patriarkalske, nærmest middelalderske muslimske land som Afghanistan, Pakistan og Somalia, tror jeg derimot vi risikerer å få betydelige integreringsproblemer. Generelt er jeg skeptisk til dagens fremvekst av en underklasse med annen etnisitet og religion enn resten av befolkningen, at venstresiden forsvarer dette er jeg mildt sagt forbauset over.

Et annet poeng, som jeg synes tilhengerne av ”multikultur” burde tatt til seg, er at ofrene for ”islamisering” primært er personer som selv har muslimsk bakgrunn. Det er innvandrerjenter som får høre at de er horer om de ikke bruker hijab, ikke norske jenter, og det er følgelig innvandrerjenter som har mest å tjene på et hijabforbud. Ingen noenlunde oppegående etniske nordmenn ville la biskop Kvarme og vennene hans få definere hvordan de skulle innrette livet sitt. Da er det mildt sagt et paradoks at vi lar imamer og mullaer, altså gamle gubber, få sette dagsorden for hvordan innvandrerne skal leve. At den gjengen ikke for lengst er kastet ut av integreringskomiteer og lignende er for meg totalt ubegripelig.