Politiske sannheter faller. Og stadig flere står for fall.

Krig skapte ikke fred, frihet og demokrati i Irak. Det blir heller ingen fred og frihet i Afghanistan selv om de som styrer og steller var uten tvil da Norge dro i krigen. Når det gjelder EU og euro, var det etablerte Norge også uten tvil. EU og euro var nødvendig for at Norge og Europa skulle vokse i velstand, fred og fordragelighet. Noen protesterte. Fordi mange visste. Men den politiske og ideologiske makt etablerte sannhetene om krigenes nødvendighet og EUs fortreffelighet. Nå tar kjensgjerningene livet av gamle etablerte sannheter.

Jeg lar Afghanistan og Irak ligge, denne gangen. Jeg skal holde meg til Norge og EU.

De kjensgjerningene som nå ligger på bordet er brutale, men banale. Nesten alle innser det; også politikere, journalister, akademikere og alle former for høyrefolk. Også de sier nå som sant var, er og vil være; du kan ikke lage én valuta for 17 land som har hver sin finanspolitikk. Slik er det. Og slik lærer vi at det er på ungdomsskolen og på masterstudier i økonomi og statsvitenskap. Likevel ville de dra oss inn i det; Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland, Per Kristian Foss og Erna Solberg. Og Carl I. Hagen, selv om han var feig og ikke torde si høyt hva han mente. Men tro kan ikke flytte fjell. Tro kan etablere politiske sannheter. Men til slutt vil kjensgjerningene trenge seg på.

Utopien om EU og et felles Europa var noe de ville tro på. Ideologien blendet og blindet. De hadde makt til å etablere politiske sannheter som hadde slik lysstyrke at de overstrålte kjensgjerningene.

De politiske kjensgjerningene er enkle. I den grad Europa er demokratisk, kommer det til uttrykk gjennom demokratiske valg til landenes nasjonalforsamlinger. Europas politikere henter sitt mandat gjennom nasjonale valg. Det finnes ingen felles europeisk offentlighet. Derfor er det ingen som interesserer seg for valg til Europaparlamentet i Strasbourg. Naturligvis er det slik. Det visste man. Det er pensum. Men likevel benektet eller overså ja-siden slike banale kjensgjerninger. Slik er det også med Schengen-avtalen, og slik er det med EØS-avtalen.

Den politiske sannhet om EØS-avtalen står nå for fall. Det er ikke lenger sant at norsk næringsliv vil bryte sammen hvis EØS-avtalen blir erstattet med en handelsavtale. Det er ikke sant at EU aldri vil akseptere en handelsavtale til erstatning for EØS-avtalen fordi norsk olje og gass er en ettertraktet vare. Det er blankt tøv at Europa ikke vil kjøpe olje og gass fra Nordsjøen om vi sier opp EØS-avtalen. Og det er usant at de ikke vil handle med fastlandsnorge hvis vi sier nei til EØS. EU har nemlig overskudd på handelsbalansen med Norge hvis en ser bort fra olje og gass. De selger altså mer til oss enn hva vi selger til dem. Så med mindre man mener at EUs politikere er politisk suicidale, kan en trygt regne med at de vil inngå en handelsavtale. At de vil beklage i sterke ordelag at vi sier opp vår husmannskontrakt – EØS-avtalen – er en annen sak.

Noen ønsker fortsatt både EU-medlemskap, Schengen-avtale og EØS. Det er legitimt og helt greitt. Men det er uærlig å begrunne sine standpunkter, ikke bare med hensynet til norsk næringsliv, men med kriminalitetsbekjempelse, internasjonal solidaritet og alt annet anstendig og godt. EU-prosjektet er den liberale kapitalismens utopi. EU og EUs traktatverk er den politiske rammen for europeisk markedsliberalisme. At mange fortsatt vil at det skal være noe annet, gir ingen rett til å forsvare politiske sannheter i strid med kjensgjerningene. Nå kan alle se kjensgjerningene på Dagsrevyen hver eneste dag. Europa er i sosialt opprør.

Naturligvis er internasjonalt samarbeid en forutsetning for stabilitet og fred. Men at fred i Europa har en europeisk monsterstat som forutsetning, er en tanke forankret i den blå luft.

Økonomisk, politisk og ideologisk makt kan etablere politiske sannheter. Men kjensgjerningene vil etter hvert trenge seg på. Og da kreves det ærlighet, ærlighet til å innrømme og innse at en har tatt feil, ærlighet til å ta kjensgjerningene innover seg. Det er sant at ærlighet varer lengst. Men uærligheten rundt EU, Schengen og EØS har fått vare for lenge.

For øvrig er det min mening at regjeringen straks må stoppe innføringen av EUs løsarbeiderdirektiv, også kalt EUs vikardirektiv. Og vil Jens Stoltenberg redde det rødgrønne prosjektet, må han også si nei til å kjøpe amerikanske jagerfly før han blir innhentet av den enkle kjensgjerning at heller ikke USA kommer til å gjennomføre det opprinnelige jagerflyprogrammet. Dessuten bør Stoltenberg være rakrygget nok til å vedstå seg klimaforliket.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.