Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Erling Borgen
Innlegg: 82
Kommentarer: 12

SV og hertuginnenes omfavnelser

- 4203 visninger Innlegg

SV gjorde et katastrofalt valg. Nå kommer opprørets og oppgjørets time. Selv Stein Ørnhøi vil ut av regjeringen.

Misnøyen i SV er stor og stigende. Kommunevalget var et historisk elendig valg for partiet. SV stilte 27 færre lister enn ved forrige kommunevalg, og klarte ikke en gang å skrape sammen lister i kommuner som Notodden, Svelvik, Risør, Bømlo, Fræna, Bamble og Odda. I arbeiderklassens tradisjonsrike industriby ba Odda SV partiets sympatisører om å stemme Rødt.

I SV-legenden Hanna Kvanmos by, Mo i Rana, stemte bare 5,8 pst. av velgerne på SV. I 2003 hadde partiet en oppslutning på 38 pst. SV lekker i alle ender, og det mest bekymringsfulle er kanskje at ungdommen forlater partiet. SV var det største partiet under skolevalget i 2001 og fikk en oppslutning på 23,5 pst. Nå sist fikk partiet bare 4,9 pst.

Situasjonen er blitt så dramatisk at partiets lederkandidater, Audun Lysbakken og Heikki Holmås denne lørdagen til og med stilte opp på – og dermed legitimerte – en opprørskonferanse i Oslo. Tillitsmenn og aktivister fra mange fylker hadde møtt opp på en såkalt «Gjenreis SV»- samling på Universitet. Hensikten med konferansen, slik det ble formulert fra initiativtageren Arne Overrein fra Tromsø SV, var «å gjenreise partiet på et klart venstresosialistisk grunnlag». Overrein og flere andre talere sa at Arbeiderpartiet var i ferd med å kvele og ødelegge SV gjennom sine maktpolitiske dødskyss. En av deltagerne brukte begrepet «hertuginnenes omfavnelser».

«Hertuginnenes omfavnelser» beskriver en omfavnelse som brennmerker og kompromitterer den omfavnede. Begrepet stammer fra den britiske statsministeren Ramsey Mac Donald, som sviktet sitt Labour Party under depresjonen på 30-tallet. Han laget en nasjonal samlingsregjering med de konservative for å beholde regjeringsmakten. De britiske kapitalistene jublet, og det var da Mac Donald utbrøt: «I morgen vil alle hertuginner i London ha lyst til å omfavne meg».

Professor Jens Arup Seip brukte denne historien da han holdt sitt legendariske forederag «fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Studentersamfundet i Oslo i 1963.Foredraget handlet om hvordan det etablerte samfunnsapparatet alltid har hatt en umåtelig evne til å fordøye sine opprørere.Slik lød det fra professoren:
«Gjennom en stadig gjentatt prosess er de blitt assimilert...En type fordøyelse forekommer når lederen må kutte forbindelsen med hovedtyngden av sitt parti. Slik gikk det med de første ministersosialister i Frankrike. Slik gikk det med Mac Donald og Labour i England». Han fortsatte: «Langt mer omfattende er absorpsjonen når partiet som helhet holdes samlet og førerne bringer det, helt og ubeskåret, over bakkekammen og inn i folden».

Stadig flere i SV mener at dette nå er blitt situasjonen i partiet. SV-ledelsen er derfor tvunget til å ta opprøret på dypt alvor. Det er en ny situasjon for en partiledelse som tidligere har klart å bagatellisere kritikk og bringe egen opposisjon til taushet. Denne gangen kan ikke ledelsen tillate seg å avfeie en slik «gjenreisningskonferanse» som en uviktig samling av tilfeldige og uinteressante «museumsvoktere». 70 personer deltok. Blant gjenreisningsdeltakerne var de to tidligere SV-lederne Berit Ås og Stein Ørnhøi. På stolene i auditorium 2 i Eilert Sundts Hus på Blindern satt ledende tillitsmenn fra mange fylker. SF-stifteren Per Maurseth var der også, sammen med stortingsrepresentant Hallgeir Langeland og den tidligere representanten Rolf Reikvam.

SV-legenden Stein Ørnhøi tegnet et dystert bilde av situasjonen da han på «gjenreisingskonferansen» slo fast at «SV ikke har noe mer å bidra med i regjeringen». Ørnhøi sa rett ut at «SV henger på slep» i regjeringen og at det nå gjaldt å komme seg ut av regjeringen «på en anstendig måte». Flere andre mente også at SV må ut av regjeringen snarest mulig. «Vi må bli et selvstendig parti», sa lederen i Meråker SV. I neste uke vil Enebakk SV fremme et konkret forslag om at SV går ut av regjeringen.

Det kan umulig ha vært noen særlig hyggelig dag for de to lederkandidatene Lysbakken og Holmås, der partitillitsmenn og aktivister beskrev et SV der medlemmene nå «bare er tilskuere til ledelsens politikk». Mange sa at det ikke tas hensyn til grunnplanet: «Ledelsen har kuttet ut kommunikasjonen med kompetente folk». Eller som Ørnhøi formulerte det: «SVs stortingrepresentanter sitter på Stortinget og ser på kollegaene sine, i steden for å møte velgere og tillitsmenn.»

Selv om jeg ikke er medlem av SV, var jeg invitert til konferansen for å snakke om SVs utenrikspolitiske linjeskifte, der partiet har støttet og administrert norsk våpenindustri og krig og bombing Afghanistan og Libya. I debatten etter min innledning sa flere tillitsmenn at hvis ikke SV igjen blir et antikrigsparti – og en tydelig kraft og stemme for menneskeverdet og internasjonal solidaritet, kan partiet ha utspilt sin rolle som maktfaktor i norsk politikk.

Sannheten er at Lysbakken og Holmås slåss om å lede et parti med elendig oppslutning og i dyp strid og i dyp frustrasjon. Situasjonen minner om budskapet i Leonard Cohens sang, «The Captain». Den handler om admiralen som fra sin dødsseng utpeker sin etterfølger:
«I am giving you command», hvisker han.
Den utpekte svarer:
«Command of what? There is no one here.»

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.

Bjørn Blokhus
Innlegg: 2
Kommentarer: 1342

Bør SV emigrere til Russland ?

Kommentar #1

Opprørere trengs overalt, men i Norge er det vanskelig å finne nye utfordringer. I et land der pattebarns fordøyelsesbesvær er den alvorligeste bekymringen.

I Russland og i Midtøsten henger de fortsatt etter i kampen for frihet, likhet og rettferdighet. Bør ikke Solheim og andre garvede SVere ta seg en tur dit. For rett og slett å finne seg et annet folk ?

Hege Pettersen
Innlegg: 3
Kommentarer: 364

SV

Kommentar #2

Da de kom i regjering første gang hadde jeg i hvertfall store forhåpninger til skolen, men den er jo verre enn noensinne, og poenget der er bare å ha det hyggelig. Guttene faller utenfor overalt.

Bjørn Ditlef Nistad
Innlegg: 56
Kommentarer: 2218

Tilbake til skrulleriet?

Kommentar #3

Jeg trodde politikk dreide seg om å utøve makt for å få samfunnet til å bevege seg i en gitt retning, altså at definisjonen på at politisk parti var en sammenslutning av likesinnede som ønsker å bemektige seg det statlige styringsapparatet for derved å skape et samfunn i samsvar med deres ønsker. Et parti som frivillig forlater regjeringskontorene, blir dermed en absurditet. Hvem vil stemme på noen som beviser at de ikke er ute etter politisk makt?

Jeg har aldri stemt på SV og kommer aldri til å stemme på partiet (eller noe lignende). Selv for en langt ute på høyrefløyen som undertegnede er det imidlertid vanskelig ikke å beundre dagens SV-ledelse som jo har klart å forvandle SV fra å være en sammenslutninger av skrullinger til å bli et regjeringsparti. Denne konferansen kan knapt tjene til annet enn igjen å gjøre SV til en løs flokk av all verdens raringer. Men siden det jo drastisk øker sjansene for en borgerlig valgseier, er det sikkert like bra, i hvert fall for sånne som meg.

Ragnar Johan Thomas Stenkjær
Innlegg: 21
Kommentarer: 289

To be or not to be, eller råd for uråd...

Kommentar #4

Et råd til Audun Lysbakken: Gå ut av regjeringen (helst) og erklær deg (i hvert fall) utvetydig mot krigen i Afganistan. Da blir du den nye lederen i SV. Da stemmer mange av oss på SV. Hvis ikke tror jeg fremtiden, både for deg, Heikki Holmås og SV blir en nedtur.

Det er en helt umulig situasjon i et demokrati, at nesten halvparten av velgerne er uten noe parti til å representere seg i nasjonalforsamlingen, og det i et så viktig spørsmål som det om krig eller fred. SV har sveket oss som er imot krigen i Afghanistan. Det har selvsagt også alle de andre partiene, med unntak av Rødt. Men SV svek også sine løfter, akkurat som Stoltenberg gjorde det, straks taburettene var sikret.

Marius Møllersen
Innlegg: 16
Kommentarer: 2141

Antikrigsparti, værsåsnill!

Kommentar #5
Erling Borgen – gå til den siterte teksten.

I debatten etter min innledning sa flere tillitsmenn at hvis ikke SV igjen blir et antikrigsparti

Uten at jeg vil karakterisere meg selv som SVer, innrømmer jeg glatt at partiet har fått min stemme ved flere anledninger. Et av de største savnene etter at SV gikk inn i regjeringen (eller kanskje egentlig etter at de gikk inn for "Nye NATO") er at vi overhodet ikke har noen antikrigsstemme på Stortinget.

Mens flere titalls prosent av befolkningen kan være mot norsk krigføring i Afganistan, Irak eller Libya (litt avhengig av når målingene er gjort) har vi i det siste stort sett ikke hatt en eneste Stortingrepresentant på den samme linjen. Med Hallgeir Langeland kom vi opp i 0,6% motstand mot Libyakrigen på tinget!

Det nærmeste vi har vært tilsvarende disproporsjonalitet mellom folkemening og folkevalgte er antakelig EU/EF.

- - -

Jeg forstår forøvrig ikke Bjørns analyse:

Om SV sitter i regjering eller ikke, eller hvor stor oppslutning partiet har, sier ikke nødvendigvis noe om hvordan høyre/venstre-balansen heller i Norge. De fleste velgere som faller fra SV går enten til Ap eller Rødt, altså ikke noe som gavner høyresiden direkte. Og om SV velger å gå ut av regjeringen, kan de likevel gi parlamentarisk grunnlag for en Ap (++) -regjering.

At "et parti som frivillig forlater regjeringskontorene, blir (...) en absurditet" er i seg selv en absurditet. Slutningen kunne kanskje holdt for en ettpartiregjering.

Del dette innlegget: