SV gjorde et katastrofalt valg. Nå kommer opprørets og oppgjørets time. Selv Stein Ørnhøi vil ut av regjeringen.

Misnøyen i SV er stor og stigende. Kommunevalget var et historisk elendig valg for partiet. SV stilte 27 færre lister enn ved forrige kommunevalg, og klarte ikke en gang å skrape sammen lister i kommuner som Notodden, Svelvik, Risør, Bømlo, Fræna, Bamble og Odda. I arbeiderklassens tradisjonsrike industriby ba Odda SV partiets sympatisører om å stemme Rødt.

I SV-legenden Hanna Kvanmos by, Mo i Rana, stemte bare 5,8 pst. av velgerne på SV. I 2003 hadde partiet en oppslutning på 38 pst. SV lekker i alle ender, og det mest bekymringsfulle er kanskje at ungdommen forlater partiet. SV var det største partiet under skolevalget i 2001 og fikk en oppslutning på 23,5 pst. Nå sist fikk partiet bare 4,9 pst.

Situasjonen er blitt så dramatisk at partiets lederkandidater, Audun Lysbakken og Heikki Holmås denne lørdagen til og med stilte opp på – og dermed legitimerte – en opprørskonferanse i Oslo. Tillitsmenn og aktivister fra mange fylker hadde møtt opp på en såkalt «Gjenreis SV»- samling på Universitet. Hensikten med konferansen, slik det ble formulert fra initiativtageren Arne Overrein fra Tromsø SV, var «å gjenreise partiet på et klart venstresosialistisk grunnlag». Overrein og flere andre talere sa at Arbeiderpartiet var i ferd med å kvele og ødelegge SV gjennom sine maktpolitiske dødskyss. En av deltagerne brukte begrepet «hertuginnenes omfavnelser».

«Hertuginnenes omfavnelser» beskriver en omfavnelse som brennmerker og kompromitterer den omfavnede. Begrepet stammer fra den britiske statsministeren Ramsey Mac Donald, som sviktet sitt Labour Party under depresjonen på 30-tallet. Han laget en nasjonal samlingsregjering med de konservative for å beholde regjeringsmakten. De britiske kapitalistene jublet, og det var da Mac Donald utbrøt: «I morgen vil alle hertuginner i London ha lyst til å omfavne meg».

Professor Jens Arup Seip brukte denne historien da han holdt sitt legendariske forederag «fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Studentersamfundet i Oslo i 1963.Foredraget handlet om hvordan det etablerte samfunnsapparatet alltid har hatt en umåtelig evne til å fordøye sine opprørere.Slik lød det fra professoren:
«Gjennom en stadig gjentatt prosess er de blitt assimilert...En type fordøyelse forekommer når lederen må kutte forbindelsen med hovedtyngden av sitt parti. Slik gikk det med de første ministersosialister i Frankrike. Slik gikk det med Mac Donald og Labour i England». Han fortsatte: «Langt mer omfattende er absorpsjonen når partiet som helhet holdes samlet og førerne bringer det, helt og ubeskåret, over bakkekammen og inn i folden».

Stadig flere i SV mener at dette nå er blitt situasjonen i partiet. SV-ledelsen er derfor tvunget til å ta opprøret på dypt alvor. Det er en ny situasjon for en partiledelse som tidligere har klart å bagatellisere kritikk og bringe egen opposisjon til taushet. Denne gangen kan ikke ledelsen tillate seg å avfeie en slik «gjenreisningskonferanse» som en uviktig samling av tilfeldige og uinteressante «museumsvoktere». 70 personer deltok. Blant gjenreisningsdeltakerne var de to tidligere SV-lederne Berit Ås og Stein Ørnhøi. På stolene i auditorium 2 i Eilert Sundts Hus på Blindern satt ledende tillitsmenn fra mange fylker. SF-stifteren Per Maurseth var der også, sammen med stortingsrepresentant Hallgeir Langeland og den tidligere representanten Rolf Reikvam.

SV-legenden Stein Ørnhøi tegnet et dystert bilde av situasjonen da han på «gjenreisingskonferansen» slo fast at «SV ikke har noe mer å bidra med i regjeringen». Ørnhøi sa rett ut at «SV henger på slep» i regjeringen og at det nå gjaldt å komme seg ut av regjeringen «på en anstendig måte». Flere andre mente også at SV må ut av regjeringen snarest mulig. «Vi må bli et selvstendig parti», sa lederen i Meråker SV. I neste uke vil Enebakk SV fremme et konkret forslag om at SV går ut av regjeringen.

Det kan umulig ha vært noen særlig hyggelig dag for de to lederkandidatene Lysbakken og Holmås, der partitillitsmenn og aktivister beskrev et SV der medlemmene nå «bare er tilskuere til ledelsens politikk». Mange sa at det ikke tas hensyn til grunnplanet: «Ledelsen har kuttet ut kommunikasjonen med kompetente folk». Eller som Ørnhøi formulerte det: «SVs stortingrepresentanter sitter på Stortinget og ser på kollegaene sine, i steden for å møte velgere og tillitsmenn.»

Selv om jeg ikke er medlem av SV, var jeg invitert til konferansen for å snakke om SVs utenrikspolitiske linjeskifte, der partiet har støttet og administrert norsk våpenindustri og krig og bombing Afghanistan og Libya. I debatten etter min innledning sa flere tillitsmenn at hvis ikke SV igjen blir et antikrigsparti – og en tydelig kraft og stemme for menneskeverdet og internasjonal solidaritet, kan partiet ha utspilt sin rolle som maktfaktor i norsk politikk.

Sannheten er at Lysbakken og Holmås slåss om å lede et parti med elendig oppslutning og i dyp strid og i dyp frustrasjon. Situasjonen minner om budskapet i Leonard Cohens sang, «The Captain». Den handler om admiralen som fra sin dødsseng utpeker sin etterfølger:
«I am giving you command», hvisker han.
Den utpekte svarer:
«Command of what? There is no one here.»

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.