De som vil mobilisere politisk interesse blant aktive kristne bør våge å tenke bredere om hva slags ideer og politikk som fenger.
Fra tid til annen skrives det om gangbare regjeringsalternativer, samarbeidskonstellasjoner og standpunkter. Debatten er aktuell for de fleste partier. En egen variant av debatten handler om hva som er rett strategi for dem som ønsker å appellere til de (aktive) kristne velgerne. Det som slår meg ved flere av disse innleggene, er hvor smått det tenkes om hva som fenger dem som ønsker en kristen-etisk inspirert politikk.
Utgangspunktet for å tenke så smått er kanskje blitt naturlig, gitt oppslutningen til KrF? Men denne lave oppslutningen har man oppnådd ved å være "saltet" i sentrum (altså veldig tydelig på enkelte symbolsaker). Samtidig har man kombinert dette med ambisjonen om å fylle rollen som samarbeidsvillig på alt annet enn der man er salt. Spørsmålet nå er om man virkelig kan tro at mer av denne spagatøvelsen på ny skal reise kjerringa. Blir utsiktene bedre dersom man ser til venstre istedenfor til høyre?
Noen spørsmål til kan kanskje bidra til mer debatt: Er de kristne så fåtallige og ramsalte at den politikken de kan like kun blir aktuell for et lite mindretall? Må den lille krets av rettroende lokkes inn av symbolsaker (knapper og glansbilder), gjerne også standpunkter som har lite med politikkens egentlige (legitime) rolle og funksjon i samfunnet å gjøre? Er den eneste veien til innflytelse over politikken for slike (selv-)marginaliserte at de må snike seg inn i parlamentarismens berømmelige vippeposisjon, for i det hele tatt å ha noen sjanse til bredere politisk gjennomslag? Og blir et slikt taktikkeri mer spiselig om det forfines ved å bli kalt sentrum?
Jeg tror velgerne har gjennomskuet at sentrum mest handler om interessekamp – altså om å få mer til egne særinteresser. I alle fall dersom sentrum fortsatt skal defineres slik man oftest ser det her i landet. Tenkningen man finner internasjonalt, om det å være sentrum, er ganske annerledes. Det finnes derfor en annen tenkning om det å være et tredje alternativ i politikkens idéretninger. Denne tenkningen om å være sentrum handler mer om verdier, om forståelsen av hva slags (avgrenset men viktig!) oppdrag politikken har i samfunnet. Ikke minst handler det om troen på at verdier man har felles kan forsone. Skal dette lykkes, må man tro at verdiene kan begeistre virkelig mange.
Jeg opplever at Venstre vil blankpusse mer av egen ideologi og identitet. De skal vinne mange, ikke bare sikre noen interessegrupper. Det lukter folkeparti av en slik ambisjon. Høyre har lenge arbeidet på samme måten. Frp har hatt tendenser i en slik retning, men skusler det ofte bort i populisme. På engelsk gir det stor forskjell å snakke om popular versus populist. Om ordene mangler på godt norsk, betyr ikke det at forskjellen er uviktig. Arbeiderpartiet er så visst ikke særlig opptatt av å bare være arbeidernes parti. Men KrF, Sp og SV – de skal visstnok greie det alle de andre har gått bort fra. De skal fastholde interessekampen som utgangspunkt for sin plass i det politiske landskapet. Det er en dårlig strategi. Den bygger heller ikke på erfaringene fra når disse partiene har gjort det som best.
Holder man seg til den rådende sentrumstenkningen på norsk, blir opplagt det rødgrønne prosjektet langt mer spiselig. Ekstra spiselig blir det om man kan få et stort og trygt (altså ikke for stort) sosialdemokratisk parti, som man da kan vippe over flertallsgrensen mot en klekkelig betaling.
«Skit i Norge, leve Toten» har andre kalt en slik tenkning. Og om det ikke alltid er slik at partiene i sentrum mangler politikk for alt folket, så greier eller våger man likevel ikke å definere seg bredere. De politiske kommentatorene vil heller ikke ha noe av slike forsøk. Da blir alt bare rotete. Hvem vet hva som da kan skje, når velgerne skal velge? Nei, det er bedre å beholde den velkjente teigen. Når alt handler om å tjene de ulike særinteressene, er man mestere i krysningen sentrum/venstre. I alle fall så lenge de offentlige budsjettene kan få lov til å vokse i rekordfart. Noen på høyresiden vil også at det skal vedvare slik. - Bare da at de vil sentrum skal vippe deres vei. Gi nå KrF noen småkaker, så kan vi ta styringen om den store kaka.
Selvsagt innebærer politikk også håndtering av interesser. Fortsatt burde likevel noen våge å spørre hva som er best egnet til å forsone interessekampene. Er det helt uten realisme å tenke seg et allment appellerende folkeparti, inspirert av kristne og humanistiske verdier?
Det er viktig at noen følger ambisjonen om å presentere et slikt folkeparti for velgerne. Jeg tror det vil fenge mange, også de aktive kristne. For om dem må man heller ikke tenke så smått. Verdibevisst politikk kan fenge riktig mange, langt utenfor kretsen av aktive kristne. Det spennende er at en slik allment appellerende politikk også vil fenge dem som er utgangspunktet for dette innlegget, de aktive kristne.
Nettopp i det partiet som vil være kristendemokratene i norsk politikk, burde man greie å tenke størst om relevansen av kristne verdier i politikken. Da må man slutte å tenke så smått om agendaen. Les mer om dette hos Eilev Hegstad i analysen hans av "de kristne". Les gjerne også min tidligere tekst fra i våres, om ideer bortenfor penger og pragmatikk, med utfordringer til KrF og den nye partilederen etter landsmøtet.