Barna er ikke skyld i sine foreldres valg og har rettigheter i kraft av seg selv.
Oslosenteret støtter «papirløskampanjen» og Nansenpasset 2011. En rekke organisasjoner har stilt seg bak kravet om at Regjeringen nå må ta ansvar og avklare situasjonen for de flere hundre
papirløse barn som lever i Norge. Vi støtter oppropet om at det bør utarbeides en bestemmelse som tydeliggjør at barns beste har forrang foran innvandringspolitiske hensyn, og at barn som har levd i
Norge i lang tid skal gis oppholdstillatelse sammen med medfølgende familie. Vi er enige med kampanjen om at Regjeringen også bør utarbeide en bestemmelse som sikrer at det blir en grense for hvor
mange år mennesker uansett alder kan leve papirløst i Norge uten å få avklart situasjonen sin.
En spesielt sårbar gruppe blant de papirløse er de papirløse barna. Ved å leve år etter år i Norge uten en avklart situasjon, vil de ikke nødvendigvis ha samme oppvekstvilkår som andre barn i Norge.
Det sier seg selv at det må være en påkjenning for foreldrene ikke å kunne leve åpne, frie liv, og at dette kan gå ut over barnas ve og vel. Barna er uansett ikke skyld i sine foreldres valg og har
rettigheter i kraft av seg selv, både i henhold til norsk lovgivning og i henhold til Barnekonvensjonen.
Oslosenteret er derfor enig i Redd Barnas uttalelse om at hvis Fridtjof Nansen hadde levd i dag, ville de 400 papirløse barna som bor i Norge nå vært de barna han ville ha hjulpet. Flere europeiske
land (Sverige, Belgia og Nederland) har innført lignende bestemmelser om de papirløse, og det bør Norge også gjøre. I feiringen av Nansenåret kan vi ikke la være å gjøre noe med dette.
Sterke humanitære hensyn taler for at en må ta tak i situasjonen for personer som har levd papirløst over mange år. Dette handler om barns rettigheter, og om at de skal ha samme oppvekstvilkår som
andre barn i Norge. Det handler om foreldrenes muligheter til å leve i åpenhet, bidra til fellesskapet i form av å jobbe hvitt og betale skatt. Kort sagt: muligheten til å leve verdige liv i Norge.
Konsekvensen av at en økende gruppe mennesker lever i årevis uten grunnleggende rettigheter i Norge er alvorlig.
Dessuten er det mer pragmatiske argumenter som taler for at en bør gjøre noe med situasjonen til de papirløse, nemlig behovet for å få kontroll over arbeidsmarkedet og ønsket om å motvirke en svart
arbeidssektor hvor spesielt papirløse mennesker står i fare for å bli utnyttet. Det er stor grunn til å tro at dette er et økende problem, også i Norge.
Grunnene til at personer ikke kan eller vil returneres til sine hjemland, kan nok være komplekse. Jeg mener likevel at det bør være viktigere og riktigere å ta hensyn til barnas beste enn
innvandringspolitiske hensyn. Vi har derfor en moralsk plikt til å revurdere beslutningen rundt mange av disse sakene, ta mer menneskelige hensyn, slik paragraf 38 i Utlendingsloven gir rom for, samt
ta innover oss det faktum at denne gruppen mennesker heller velger et liv under jorden i Norge i årevis, enn å returnere til sine hjemland. I flere saker er jo også foreldrene ureturnerbare – noe som
medfører en usikker og uavklart situasjon på ubestemt tid.
Oslosenteret støtter derfor denne kampanjen fordi den forsøker å finne en praktisk løsning for flere hundre barn som lever i uavklarte situasjoner. Dette er uverdig og lite humant. Vi må være såpass
rause at vi finner løsninger som ikke forhindrer at vi ivaretar barns beste. Det er derfor flott at kampanjen for de papirløse har satt deres menneskerettighetssituasjon i Norge på agendaen, ikke
minst for barnas skyld!
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.