Ap og Høyre er blitt så store og de ligner så mye på hverandre, at det kan bli kjedelig for velgerne.
Høyre vokser seg stadig sterkere. På meningsmålingene vokser partiet til 30 prosent. Etter kommunevalget har Høyre sikret seg ordføreren i 119 kommuner med til sammen 2,6 millioner innbyggere. Høyre er ikke lenger bare et storbyparti. «Bunads-Høyre» er tilbake. Oppslutningen rundt om i landet lover godt for stortingsvalget.
Høyres historiske hovedmotstander gjennom hele det forrige århundre – Ap – seiler også i medvind. På meningsmålingen her i avisen denne uka fikk partiet 35,3 prosent. Det er det samme som valgresultatet i 2009. Oppslutningen er imponerende etter seks år i regjering. Noe skyldes Utøya-effekten som gjorde Stoltenberg til statsmann i folks øyne. Men det er ikke hele forklaringen. Velgerne liker det politiske landskapet som stiger fram med Ap og Høyre som ruvende topper, og Jens Stoltenberg og Erna Solberg som eneste statsministerkandidater ved stortingsvalget om to år.
Oppslutningen om de to store stiller Stoltenberg og Solberg overfor nye utfordringer. Høyre har snart tatt det som er å ta av velgere fra Frp. Ap har fått stemmer fra SV. Skal Ap og Høyre fortsette å vokse, må de trolig bevege seg sentrum. Partiene vil pynte seg med moderate fjær for å fange sentrumsvelgerne. Dermed blir Ap og Høyre enda likere. Like barn leker best. Det er ikke sikkert at velgerne vil sette pris på en slik lek. Partiene kan bli så like hverandre at velgerne får problemer med å velge mellom dem.
Etter min mening har Høyre de siste årene gått lenger mot sentrum og Ap enn det Ap har beveget seg mot Høyre. Ap er tross alt blitt holdt tilbake av SV og Sp. Nå som SV og Sp ligger nede for telling, kan det være at Ap vil rive seg løs og gå mot sentrum for å vinne kampen med Høyre om velgerne i midten. For i motsetning til det som var den rådende oppfatningen i Ap etter valgkatastrofen i 2001, vil ikke partiet denne gangen møte utfordringen fra Høyre med å gå til venstre.
En kollega med lang fartstid i politisk kommentarvirksomhet ble etter et foredrag om valget i en Rotary-forening bedt om å beskrive forskjellene på dagens Ap og Høyre. Han fikk problemer med det. Jeg har fått det samme spørsmålet. og jeg må ærlig innrømme at det i dag er vanskelig å se de store prinsipielle forskjellene på de to historiske hovedmotstanderne i norsk politikk. Retorikken er forskjellig. Politikken er ikke så ulik.
Min kollega og jeg hadde det enklere med å forklare forskjellene under den forrige Høyre-toppen på begynnelsen av 1980-tallet da Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland tørnet i hop. Høyre angrep Aps forsvars- og sikkerhetspolitikk og hevdet at Ap var på glid vekk fra NATO-politikken. Partiet gikk løs på Ap med sin «dynamiske» skattepolitikk med store skattelettelser til næringslivet og folk flest. Viktigst var kanskje politikken for et mer åpent samfunn, avskaffelse av monopoler og deregulering av finansmarkedet og boligmarkedet. Høyre var mot alt det Ap hadde vært for i hele etterkrigstida.
Høyre vant stortingsvalget i 1981, med omtrent samme oppslutning som den Høyre har på dagens meningsmålinger. Kåre Willoch dannet den første rene Høyre-regjering siden 1928. Willoch-regjeringen gjennomførte et systemskifte. Bærebjelkene i den sosialdemokratiske orden brakk. Ap svarte på Høyres framgang med å legge politikken – ja, nettopp – til høyre. Venstresidens fanebærer og partiets sjefideolog, Einar Førde, holdt et innlegg på landsmøtet som, med enkelte omskrivninger, kunne ha vært holdt på Høyres landsmøte. Thorbjørn Jagland har innrømmet at det var eneste farbare vei. Da Ap på nytt fikk regjeringsmakten, var det umulig å gå tilbake til tida før Willoch.
Hvordan skal Ap og Høyre møte hverandre nå som de er så mye likere? I utenriks- og sikkerhetspolitikken er Ap og Høyre helt på linje. Partiene er enige om grunnlaget for statsbudsjettet, handlingsregelen. De har sammenfallende syn på pengepolitikk og inntektspolitikk. Etter at Ap bandt seg til et uendret skattenivå, dreier uenigheten om skatt seg om formuesskatten. De to partiene har næringspolitikk, skolepolitikk og eldreomsorg som hjertesaker. Forskjellen går på graden av privat deltakelse. Når de to store står så nær hverandre, kan debatten bli kjedelig for velgerne. Jens og Erna må skjerpe seg. Hvis ikke kan velgerne ønske seg SV og Frp tilbake.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.