Noen tror at fornyelsen til KrF handler om å bytte side i norsk politikk.

Det er ingen tvil om at forandring fryder og at det for KrF fortsatt er stort behov for fornyelse, men å tro at det enkle svaret er å flykte fra de borgerlige partiene til de sosialistiske, er rimelig feilslått.

Ideen om å bli redningen for Arbeiderpartiets makt er ikke verken ideologisk eller strategisk forankret, men snarere forankret i kjærligheten til systemet og troen på statsmakten. Og i aller høyeste grad frykten for frihet.

I KrF går det en dyp gjennomgående retorikk om valgfrihet; enkeltmenneskene, familienes, bedriftenes, organisasjonenes og kommunenes frie valg, men når det kommer til budsjetter, lover og reguleringer er de fine ordene fort glemt. Utfordringen til KrF ligger også i dybden av å ta konsekvensen av sin egen ideologiske forankring.

Siden partiet ikke avviser sjarmoffensiven fra de rødgrønne er det mange kommentatorer og andre som legger til grunn at partiet nå må og kommer til å foreta et valg i en ny retning. De ønsker det vel kanskje selv også, og forsøker å fremstille det slik at den nye partilederen sannelig må finne på noe nytt om partiet skal få interesse igjen. Det siste er helt riktig.

KrF har en lang jobb å gjøre med å fremstå fornyet. Men å velge venstresiden vil være en krampaktig og forenklet handling istedenfor å fornye seg. I en fornyelsesprosess bør man gå til sitt ideologiske utgangspunkt og finne pilarene for samfunnsretningen i den kristendemokratiske ideologien. Partier med ulik ideologisk forankring kan ha samme mål, men veien mot målet kan være veldig ulik. Det såkalt styrkede sentrum etter valget i høst handler først og fremst om prosentandeler, ikke om politikk.

Flere meningsmålinger etter valget viser borgerlig flertall uten KrF. Hvordan håndterer partiet dette? Ser de sitt snitt til å slippe å ta stilling og bli sittende uten at folk vet hva de vil, svarer de på flørten fra de rødgrønne partiene og velger en historisk ny retning for det kristendemokratiske alternativet og plasserer seg på venstresiden i norsk politikk, eller står partiet støtt på det som har vært det naturlig ideologiske valget opp gjennom tidene; sentrum-høyrelinjen?

Det gjelder å være trygg på sin identitet når partiet skal fornye seg.

Blåmandag [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.