Små sosiale forskjeller er en politisk verdi jeg støtter. Men det betyr ikke at det er den eneste politiske verdien.

Odd E. Rambøl etterlyser i Dagsavisen 22/9 et svar på sitt innlegg 24/8, der han spør hva Høyre vil gjøre for å unngå økte inntektsforskjeller. Det svarer jeg gjerne på. Høyre vil blant annet:

* Heve bunnfradraget på inntektsskatten, som særlig vil ha betydning for dem som tjener minst.
* Få flere over fra trygd til arbeid – den største klasseforskjellen i Norge er mellom dem som er i arbeid og dem som står utenfor.
* Ha en målrettet fattigdomssatsing som fokuserer på å hjelpe de aller svakeste i samfunnet.

Små sosiale forskjeller er en politisk verdi jeg støtter. Men det betyr ikke at det er den eneste politiske verdien, og det vil, som alltid i politikken, ofte være et spørsmål om prioritering. Det er viktig å huske på at den nordiske modellen ikke bare består av sjenerøse velferdsordninger – en viktig forutsetning er et fleksibelt arbeids- og næringsliv, og at man legger til rette for jobbskapere, gründere og innovasjon.

De relativt sett beskjedne forskjellene vi har i Norge skyldes først og fremst trepartssamarbeidet, som har gitt oss en sammenpresset lønnsstruktur, og gode velferdsordninger, som sikrer et verdig liv til de som faller utenfor. Dette er, mildt sagt, ikke en situasjon som utfordres av at innslagspunktet for toppskatten øker med 1,9 prosent.

Formuesskatten, som Rambøl nevner, er blitt en viktig symbolsak for venstresiden. Det er trist. Arbeiderpartiet – som på mange måter ellers er et næringsvennlig parti – har fått et dogmatisk forhold til en skatt som tapper bedrifts-Norge for nødvendig egenkapital som de trenger for å tåle risikoen knyttet til innovasjon, nyskaping, vekst og utvikling av nye arbeidsplasser. Det ser nå ut til at LO endelig har innsett at dette ikke er en hensiktsmessig måte å skattlegge på. Jeg håper Arbeiderpartiet – og Rambøl – vil følge etter.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.