I begynnelsen handlet diskusjonen rundt FrPs guttetur om feil ting. Siden ble det verre.
Etter første runde kan det se ut som om Hoksrud-saken kommer til å ende med at så vel hovedpersonen som hans parti går styrket ut av affæren. Det er – om det skulle vise seg riktig – like tankevekkende som det er lite overraskende. (Om det er rettferdig, kan selvfølgelig diskuteres, men hverken kjøpt sex eller politikk har noen gang handlet om rettferdighet.)
Det har toårsaker. Den første er minst interessant: Vi er innrettet slik, de fleste av oss, at vi synes det er mindre alvorlig å bryte en lov vi selv ikke aksepterer det moralske eller politiske grunnlaget for. Det er selvfølgelig ikke et holdbart prinsipp i lengden. Samfunnets lover skal overholdes, punktum. Ganske særlig av dem som har laget dem. Men umiddelbart kjennes det ganske annerledes hyklersk om det er en svoren pietist som sniker seg til en natt på horehus, enn en gladlaks fra samferdselskomiteen som kanskje aldri har tatt det så nøye med lovgivning rundt betalsex. For store deler av hans velgergrunnlag er de mulige hoksrudske horerier ikke et samfunnsanliggende, men en sak mellom ham og hans nærmeste familie. Og ser man det på den måten ligger begreper som «heksejakt» snublende nær. Dette er ikke logisk eller prinsippfast tenkning. Men det er menneskelig.
I forlengelsen av dette får partiets strateger nok en gang gleden av å utføre sin mest velinnstuderte bevegelse: Offerkortet opp fra innerlomma. Frp er som kjent et sjeldent eksempel på at forfølgelsesvanvidd kan utnyttes til egen vinning. Aldri sitter Per Sandberg og Siv Jensen på tryggere grunn, enn når de kan skyte underleppa fram og påstå at mediene bruker dem som hakkekyllinger. Det er en ekkel politisk tryllekunst, utført i den hensikt å flytte anklagen fra forbrytelsen til det skammelige faktum at den er avslørt. Men denne gang kommer langt flere enn partiets egne til å se et offer, når de ser på horekunden fra Riga. Dels fordi fordømmelsen av ham på et eller annet tidspunkt tippet over mot det motbydelige. Men mest henger det sammen med metoden TV 2 har brukt.
Det er nærmest utrolig at pressens egne representanter så ansiktsglatt kan skyve den såkalte samfunnskontrakten foran seg i forsvaret for å bruke skjult kameraovervåking av en person de mistenker for å drive med snusk. Visst finnes det øyeblikk der situasjonen kaller på kalkulert kutting av svinger for å avdekke forbrytelser. Men det gir dem ikke carte blance. La oss tenke oss at intet ulovlig hadde skjedd. La oss forestille oss at lykken eller forstanden holdt politikeren og den prostituerte fra hverandre. Men la oss videre forestille oss at han kanskje hadde gjort noe annet, noe offentligheten ikke akkurat har noe med, men noe han heller ikke syntes hørte hjemme på videotape. Det kan være så mye. Noen av oss gjør av og til ting som langt fra er forbudt, kanskje ikke engang klanderverdig. Men likevel ikke ting vi snakker høyt og lenge om.
Selv ble jeg en gang overvåket av norsk politi. Det var en liten flik av noe som etter hvert ble en stor skandale, og vi fikk både erstatning og unnskyldning. Det var faktisk forbausende ubehagelig å vite at noen hadde snust i privatlivet mitt ved hjelp av båndopptaker og skjult kamera. Politiets rett til å overvåke oss på mistanke er underlagt et finmasket nett av lover, taushetsløfter og offentlig regulering. Likevel betraktes det – rettelig – med den ytterste skepsis. «Skal vi danse»-kanalen forventer derimot at vi skal føle oss trygge på deres gode vilje. «Ettikk er skjønn», som nyhetsredaktøren sier det, med et skuldertrekk av en kommentar. Det er flere forskjeller på politi og presse. En av de viktigste er at de siste faktisk har interesse av at forbrytelsen begås. Derfor er deres overvåking så meget skumlere.
Det tristeste er likevel at debatten på denne måten blir parkert et sted der den virkelig ikke hører hjemme. Utallige kommentatorer har forklart at Frp nå nok en gang er avslørt som et parti med sviktende seksualmoral. Men både sexen og moralen til den enkelte stortingsrepresentant er oss uvedkommende. Via skjult kamera og fiffige setups ble vi alle invitert med på tur til latvisk red light district. Spørsmålene som møtte oss der, handlet om etikk og moral. Stortingsrepresentantens personlige moral, og etikken til journalisten som lot oss følge den.
Feil spørsmål til feil tid. To måter å spore av fra der denne diskusjonen burde ligge: på politikken.
Den østeuropeiske prostitusjonen er en skitten affære. Om akkurat den prostituerte akkurat den politikeren oppsøkte, er et offer for slavehandel eller ikke, er uinteressant (åpenbart er hun det ikke) – systemet er bedritent, og det bør bekjempes. Frp-erne har rett: Om Hoksrud går på horehus eller ikke, er primært en sak mellom ham og kona. Deretter er det en (liten) kriminalsak. Driten rundt bordellvirksomheten i Riga er derimot et samfunnsmessig anliggende. Sist ukes debatt har handlet seksti prosent om Hoksrud, trettiåtte prosent om TV2s metode og to prosent om internasjonal prostitusjon.
Først når statistikken snus, er vi i nærheten av en diskusjon som er verdt vår oppmerksomhet.
Publisert i Dagsavisens helgeutgave.