Det er befriende å lese innlegg som behandler temaet innvandring og asylpolitikk på et litt bredere grunnlag, og som tar i betraktning at de som kommer hit faktisk vil ha behov som må dekkes og at det stilles en del krav til innkvartering, språkopplæring, arbeidsmuligheter, osv!
Det er pussig hvordan noen alltid forsøker å gjøre innvandring til et slags mesterskap i antirasisme og medfølelse, og den som "vinner", og som er mest antirasistisk og har mest medfølelse er den som vil slippe inn det største antallet innvandrere og flyktninger til Norge.
Det minner meg om Jon Michelet som i hine dager gjorde seg til talsmann for at Norge burde ta inn minst en million flyktninger på en gang!
Jeg tror vi alle sammen kan være takknemlig for at ingen tok ham alvorlig, ellers hadde selvsagt det norske samfunnet brutt fullstendig sammen! Hvor skulle alle bo hen, og hvordan skulle de lære språket og komme seg i arbeid?
Det er altså ikke nødvendigvis et uttrykk for mangel på innlevelse når man hevder at vi må vurdere hvor mange flyktninger vi har mulighet til å ta imot på en verdig måte, og så lage regler deretter!
Det har forresten undret meg i en del saker om det ikke ligger et slags åndshovmod i denne sikre overbevisningen om at det aller beste som kan skje ethvert menneske på jorden er å å få bo i Norge. Når jeg har observert hvordan enkelte kommentarer i massemdia omtaler det dypt tragiske i at f eks en iraker må vokse opp i Irak, en iraner i Iran eller en innbygger fra et annet land i sitt eget land, som ikke har like velutviklede menneskerettigheter som Norge, så må jeg innrømme at jeg av og til stusser litt.
Trenger ikke også disse landene at ressurssterke mennesker blir og bidrar til å bygge opp og utvikle landet til å bli et godt og trygt land å leve i for alle innbyggerne?
Lykken på denne jord er ikke nødvendigvis å bo og leve i Norge for alle og enhver!
(Nå får jeg vel på pukkelen igjen av "forsvarshæren"- men det får jeg visst tåle. Har blitt kalt både brunstinkende nazist, fordomsfull og rasist de siste ukene.)
Vi skal ta vår del av anvaret, ja, og det aller viktigste er at dem vi tar imot må gis muligheter til å leve et verdig liv i Norge, med arbeid og muligheter til full samfunnsdeltagelse!
Og så er jeg en varm tilhenger av å gi bidrag og hjelp der folk bor, i stedet for å nødvendigvis flytte på dem - dersom dette er mulig!
Mvh Sverre Avnskog