Slik jeg ser det, så må papirløse flyktninger være overmennesker, sammelignet med oss trege nordmenn. Eller ?

I våres kom jeg til Hamburg flyplass, i den tro at jeg hadde billett med Norwegian til Norge. Det viste seg at jeg hadde booket en uke feil. Pass hadde jeg. Penger hadde jeg. Tysk språk, kein Problem. Ikke helt ukjent med data heller, og forsøkte å booke om, dersom det var ledige plasser. Plasser var det, men det skar seg. Men rakk Kiel-ferja i Kiel så jeg kom da hjem.

Overmennesker - eller folk som har råd til å betale for fagfolk, les menneskesmuglere. Det er spørsmålet jeg stiller meg. Norsk politikk er å sponse menneskehalliker.

Set at folk stadig viser til alle millionene som lider nød i verden, og at vi ikke kan hjelpe alle. Dette vil uansett ikke bli nødvendig, da alle disse ikke vil komme hit. Det vi er forpliktet til er å hjelpe personer som trenger beskyttelse, når de er kommet hit. Dette er ikke beskyttelse mot fattigdom, men beskyttelse mot fengsel, tortur, dødsstraff, forfølgelse. Ved å sende disse tilbake til sine respektive land, underskriver vi dødsdommen deres.

I Dana sitt tilfelle er saken at det finnes ikke noe land og sende henne tilbake til, det er ingen land som vil anerkjenne henne som borger. Hun har ikke mulighet for å reise frivillig, da hun ikke kan få pass som hun vil trenge for å reise. Hun kan ikke sendes ut med tvang, det er ikke noe sted og sende henne.

Når UDI/UNE gir Dana og de som er i samme situasjon som henne, avslag på asylsøknade gis de samtidig en frist til å forlate landet. Når dene fristen er ute, er de papirløse, ulovlige, og rettighetsløse. Overlatt til å leve på gata, med kun hjelp fra snille smaritaner som krysser deres vei.

Våre myndigheter skaper en kasteløs klasse, en klasse som ikke får lov til å jobbe, lov til å bidra, lov til å gå til lege osv. Jeg har vondt for å se hvordan disse menneskene skal overleve på gatene i Norge. Jeg tror vi her skaper kriminelle, selv om heldigvis de fleste av disse nøyer seg med å jobbe svart. De har tross alt ikke noe annet valg. Leve i ytterste fattigdom uten rettigheter i et av verdens rikeste land, eller dø.

Det er ganske interessant å se at en norsk-israeler senere i denne debattråden klarer å vise empati overfor palestinerne, mens Nistad ikke klarer det. Å begrense innvandringen behøver ikke bety at en må være prinsippryttere. Det er helt unødvendig, men et etterhvert velkjent triks fra dagens politikere for å slippe unna ethvert ansvar. At vanlige nordmenn tror de gjør menneskeheten en tjeneste ved å legge seg på samme prinsipprytteri, er forstemmende, og her viser det at den norske folkesjel gradvis holder på å bli mer avstumpet, kalde kynikere. Carsten Jensen har i dype analyser pekt på at det samme alt har skjedd i Danmark.

Det var ganske interessant, Avnskog, at du i denne saken ikke er istand til å utvise den samme empati som en norsk-israeler. Selv om du i innlegg etter innlegg roper ut om din fortreffelige medmenneskelighet. Jeg synes at det begynner å bli ganske kvalmt!

Takk for linkene, men etter en rask skumlesning av undersøkelsen, synes jeg ikke den gir helt svar på det jeg funderte på; nemlig hvorvidt folk stemte på partier på grunn av innvandringspolitikken deres. I en graf fremgår det at innvandring havner et godt stykke ned på listen over de sakene som opptar folk, så det kunne jo være en indikasjon at det ikke nødvendigvis eksisterer en sammenheng mellom stemmegivning og syn på innvandringspolitikk.

En annen sak som jeg også lurer på, er som nevnt hvor mange som baserer sitt syn på faktiske kunnskaper. Jeg tror at du gjør det, Avnskog og også Nistad, men er det ikke ganske mange som baserer seg på føleri og synsing? Da tenker jeg spesielt på negativt føleri, selv om de fleste sikkert tenker på positivt sådant. Men også antipatiske holdninger, er egentlig føleri.

Det er jo også lett å si at vi må ha en streng asylpolitikk så lenge vi ikke behøver å konfronteres med følgene av en slik. Det viser seg jo også at folk reagerer når de blir vitne til hva de opplever som urettferdig behandling.

Personlig tror jeg nok at Norge må ta en større del av byrden enn hva som er tilfelle i dag. Naturligvis er det ideelle at man arbeider for å bedre situasjonen i de landene folk flykter fra, men når huset brenner, må vi redde de som finnes der, selv om det ideelle er å slukke brannen. Det er vel også snakk om å gjøre begge deler.

Ja, dette er en del av virkeligheten som jeg mistenker at mange stenger altfor lett av. Det virker som om det er ganske enkelt å si at vi kan ikke hjelpe alle og trekke på skuldrene og gå videre som om ingenting har hendt.

En slik avgjørelse burde være noe av det vanskeligste vi står overfor. Det finnes situasjoner hvor vi rett og slett må ta slike avgjørelser og jeg blir påminnet om de tapre hjelperne ved Utøya og hvordan de i ettertid sliter med akkurat dette, at de rett og slett ikke klarte å redde alle, at de måtte etterlate noen.

Jeg tror ikke de er i stand til å ta dette med en akselrykning. Det burde ikke vi heller. Det burde ikke være så enkelt å lene oss på kjølig logikk. Nei, vi kan ikke redde alle men dette burde være en belastning for oss som mennesker. Det handler også om å bevare vårt eget menneskeverd.

Synes det blir litt for enkelt å bare påstå at det ikke vil være noe problem å hjelpe alle som lider nød i verden, fordi alle disse ikke vil komme til Norge. Enkelte perioder har strømmen av flyktninger til Norge vært så stor at vi ikke har hatt sjanser til å gi dem som kommer en rimelig hurtig avgjørelse.

Såvidt jeg har oppfattet gjennom media, ryktes det veldig fort blant flyktninger hvilke vesteuropeiske land som fører den mest liberale innvandringsolitikken, og flyktningestrømmen kanaliseres hurtig dit det er mest sannsynlig å få opphold.

Norge har jo opplevd dette når noen av våre naboland har strammet inn asylpolitikken. Vi må ikke glemme at vi må ha et stort nok mottaksapparat til å gi alle dem som kommer en fair behandling. Hjelper vi virkelig folk ved å la dem sitte i årevis på asylmottak fordi vi vil hjelpe alle, men ikke er i stand til å behandle sakene hurtig nok?

Jeg synes vi ikke skal ta imot flere enn dem vi klarer å hjelpe relativt hurtig ut av mottakene og ut i samfunnet slik at de hurtigst mulig kan komme i arbeid og delta i samfunnslivet og få et verdig liv. Ellers er det i virkeligheten ikke noen hjelp i det hele tatt. Slik jeg ser det er ingen tjent med at det hoper seg opp med flyktininger med ubehandelede saker som lever i årevis på mottak. Det er ikke et menneskeverdig liv, etter min mening!

Mvh Sverre Avnskog

Tja, du tar visst dine overforenklede synspunkter med deg over hit fra en annen debatt, Husby? Det er synd på deg at du er så plaget med kvalme.

Du la tydeligvis ikke merke til at jeg uttrykte min sympati med den palestinske flyktningen og hennes famile, og at jeg håper det finnes en løsning for dem.

Som jeg tidligere har skrevet , så må vi, uansett hvor mye medfølelse vi har med lidende mennesker, sette grensen et sted. Og jeg kjenner ikke denne saken godt nok til å si om de bør få asyl eller ikke, fremfor andre søkere. Det bør vel være en viss rettferdighet i disse avgjørelsene.

Skal jeg dømme etter ditt overforenklede innlegg, så synes det som om du mener at jo mer empati man har, jo flere flyktninger vil man ta imot.

I motsetning til deg, mener jeg vi også må ta hensyn til at dem vi tar imot skal få en verdig behandling her hos oss. Jeg tror ikke alltid denne verdige behandlingen er å la folk sitte i årevis på mottak fordi vi ikke har kapasitet til å behandle sakene hurtig nok. Eller at de skal leve et liv som trygdemottakere i Norge fordi vi ikke er i stand til å skaffe dem arbeid.

Dersom dette er et mesterskap i å vise mest medmenneskelighet og empati, så bør man kanskje ta hensyntil alle faktorer. De som kommer hit, skal tross alt kunne tilbys et meningsfullt liv med arbeid og samfunnsdeltagelse!

Håper virkelig kvalmen gir seg!

Med vennlig hilsen Sverre Avnskog

Da var da et forferdelig negativt syn du har på oss nordmenn, Husby! Hvor har du denne formørkede pessimismen fra, lurer nå jeg på!

Jeg synes jeg ser hjelpsomme mennesker over alt, og når medmennesker er i nød, så viser nordmenn en medfølelse som er beundrinsgverdig. Leser stadig i avisene om folk som har havnet i trøbbel, mistet hus og hjem, osv, og så stiller kolleger og venner opp og byggernytt eller samler inn penger.

Man merker også tydelig nordmenns medfølelse med mennesker som lider i andre deler av verden, og mange lider med dem og skulle ønskeman kunne gjøre mer, men så skjønner også de fleste,at det er dessverre ikke mulig å hjelpe absolutt alle, selv om man gjerne ville.

I mine øyne er nordmenn flest både fulle av empati og giverglede når noen trenger hjelp.

Men noen er alltid rede til å pumpe oss fulle av pessimisme, svartsyn og nederlagsfølelse!

Med vennlig hilsen Sverre Avnskog

Dette er jeg selvsagt helt enig i! Både og!

Mvh Avnskog

Magnar Husby skriver presist om forholdet mellom prinsippet og ansvaret . Byråkratiet, som vokser på alle felt i forvaltningen, fører til total ansvarsfraskrivelse. Det betyr at en saksbehandler kan lett henvise til en konstruert punkt om "reiserute", uten å ta asylsøkerens historie inn over seg, ei heller å hjelpe henne. Saken blir upersonlig og kynisk.

Det "prinsipielle" punktet om "reiserute" vil da velte hele saken, noe som er saksbehandlingens hensikt utfra de politiske føringene som gjelder. Politikerne snakker varmt om "åpenhet" i politiske taler og etter katastrofer, men stenger døra for asylsøkere i praksis.

Forakt kunne vi vært spart for, nettredaksjon.

Det er litt forskjell på reisemulighetene i dag og i 1940-45.

Det tar kortere tid å komme seg fra Midt-Østen i dag enn det gjorde å komme seg fra Norge til England med båt eller over grensa til SVerige fra de fleste steder i landet.

Det fantes faktisk et lite fåtall (en håndfull) som klarte å komme seg fra Norge til USA via SOvjetunionen.

Går vi tilbake til Balkan på 1990-tallet så drev norske myndigheter aktivt som menneskesmuglere. De kunne nemlig ikke uttranposrtere Kosovo-Albanere direkte.

Når det gjelder flyktningproblematikken generelt så er det slik at de aller aller fleste enten er internt fordrevne eller er i nabolandet. De har ikke intensjoner om å dra til et land oppe ved Nordpolen.

Ellers har vi jo i Norge (og Europa forøvrig) hatt et stort antall økonomiske flyktninger: Alle dem som utvandret til USA bl.a.. Generelt var dette smpåkårsfolk som "flyktet" til en bedre hverdag.

Europa har jo også gjennom kolonialismen implantert store grupper over store deler av verden.Den økonomiske utbytingen og undertrykkingen ved det skulle være velkjendt. Kanskje det skulle værepå tide og gi litt tilbake, og da kan man begynne med mennesker som Dana.

Men kanskje hennes familie kan få tilbake den eiendom som idag sansynligvis eksisterer som stjålet gods i israelske hender? Men det vil vel ikke Israel like?

Hvem er det du mener viser forakt?

Husby som skriver at jeg gjør ham kvalm?

Eller jeg som svarer med å skrive stakkars kvalme Husby?

Representerer du nettredaksjonen?

Mvh Sverre Avnskog

Er det ikke nettopp prinsippet ved å være byråkrat, at man ikke skal følge sine egne sympatier og antipatier, men forsøke å følge de retningslinjene som politikerne har gitt?

Dersom noen skal kritiseres for norsk innvandringspolitikk må det være politikerne, slik jeg ser det.

Men av og til gjør også byråkrater feil og derfor har vi gode ankemuligheter i Norge. Dessuten ser det også ut til at pressen følger byråkratiets avgjørelser og åpenbart urimelige avgjørelser kommer hurtig i mediene!

Jeg synes det virker som byråkratiet på dette feltet i det store og hele gjør en grundig og samvittighetfull jobb, på de premissene de har å forholde seg til.

Med vennlig hilsen Sverre Avnskog

Bra kommentar.

Dette er selvsagt alle klar over!

Men det er vel ikke til å se bort fra at det krever en ganske stor pengesum for å reise til Norge for en flyktning fra en annen verdensdel?

Er det ikke også riktig at det allerede i dette faktum ligger en form for "utvelgelsesprosess" for hvem som har muligheter til å søke asyl i Norge?

Det er mange faktorer som spiller inn! Jeg synes nå personlig fremdeles at sammenligningen mellom nordmenns flukt til Sverige ikke er så relevant i akkurat denne sammenhengen. Men andre mener sannsynligvis noe annet.

Ellers vil jeg bare si at jeg synes Israel/Palestina-konflikten er dypt tragisk og at den burde ha funnet sin løsning for lenge siden.

Steilhet og stolthet burde vært lagt til side for lenge siden, slik at man kunne funnet en fredelig løsning om alle kunne leve med.

Vi får sette vårt håp til de unge som etter hvert tar over etter de gamle haukene!

Med vennlig hilsen Sverre Avnskog

At Europa og også Norge står overfor et betydelig innvandringspress regner jeg med de fleste kan være enige i. Av forskjellige årsaker har millioner av mennesker problemer av ulike slag, fra aktiv forfølelse i egne hjemland til fattigdom som vi bare kjenner av omtale. De fleste kan vel også gi tilslutning til at det finnes grenser for de europeiske samfunnenes bærekraft med hensyn til størrelsen på innvandringen. Således er det rimelig klart av alle land med innvandringspress må ha et sett av regler for hvem som kan få opphold.

Det er rimelig å tro at hvis et europeisk land liberaliserer sine innvandringsregler sammenlignet med andre europeiske land, så kan innvandringspresset i det førstnevnte landet øke. Med dagens kommunikasjons- og informasjonsteknologi vil svært mange, hvor som helst i verden, få informasjon om slike endringer.

Derfor er det helt nødvendig å gjøre en konkret vurdering av hvor stor innvandring Norge kan absorbere med mulighet for rimelig god integrering økonomisk, sosialt og kulturelt, og å utforme innvandringsregler som er i overensstemmelse med et slikt bærekraftsprinsipp.

Det er millioner av mennesker i verden som har et stort behov for å bedre sin livssituasjon, men det hjelper lite, for ikke å si ingenting om Norge legger seg åpen for en innvandring som - hvis den er stor - eroderer vårt eget økonomiske grunnlag, eller for å bruke en analogi: sager av den greinen vi selv sitter på.

Den beste måten Norge kan bidra overfor den fattige verden er ved å opprettholde og videreføre en velferdsstat som er bærekraftig i økonomisk, sosial og kulturell forstand, en politikk som gir oss et vedvarende potensial for, blant annet, hensiktsmessig teknologioverføring til land som sterkt trenger å bedre sitt vekstpotensial.

Hvis vi kan bidra til å finne bedre og mer effektive måter å stimulere til vekst og utvikling i utviklingslandene, så har det en langt større og langt viktigere effekt enn å øke innvandringen til Norge.

Jeg har ingen klar formening om vedkommende som har skrevet innlegget for denne diskusjonen burde ha fått gyldig opphold i Norge. Det kan imidlertid tenkes at hvis reglene var utformet slik at hun ville fått opphold, så ville det være tusenvis av andre som ville vært berretiget til det samme, og at Norge da ville hatt et betydelig problem med å integrere alle.

Dette viser at Palestina bør bli en egen stat, og at Sikkerhetsrådet bør gå inn for dette.

I Norge trenger vi en handlekraftig minister av Nansens format.