Jeg kommer fra en familie som har tilbrakt mer enn 60 år på flukt. Etter å ha fått avslag på asylsøknaden fra norske myndigheter, er vår eneste mulige framtid i en flyktningleir, kanskje resten av livet. Dette er min historie.
La meg begynne med å fortelle om bakgrunnen min: Familien min er opprinnelig palestinere fra Haifa, som nå er en del av Israel. I 1947 fattet FNs generalforsamling resolusjon 181 (II), kalt
delingsplanen for Palestina. Under konflikten som fulgte i 1948, levde besteforeldrene mine på flukt i flere måneder på grunn av volden som brøt ut i Haifa-regionen. Dette brakte dem etter hvert til
Irak.
Mine foreldre møttes i Bagdad i 1977. Etter å ha giftet seg flyttet de til De forente arabiske emirater, hvor jeg og mine tre søstre ble født. En vanskelig livssituasjon ble umulig i 2006, da de
irakiske dokumentene som hadde hjulpet oss i flere tiår, ikke lenger ble regnet som gyldige. For den nye irakiske regjeringen tilhørte vi feil religion, siden vi er sunnimuslimer. Plutselig var vi
ikke lenger lovlig i Emiratene, eller noe annet land for den saks skyld. Vi begynte å se etter en lovlig vei ut.
I 2008 søkte jeg derfor om asyl i Norge for meg selv og min familie, min 59 år gamle mor og min 21 år gamle søster. Etter 22 måneders venting fikk vi avslag fra UDI. Hvorfor? Fordi vi ikke kom til
Norge direkte fra krigen i Irak, men via Emiratene, ble vi ikke betraktet som ofre for krig. At vår familie har flyktet fra krig i flere generasjoner, hadde ingen betydning. I vedtaket mener UDI også
at vi ikke risikerer «forfølgelse» i Emiratene. Det har ingenting å si, siden vi faktisk ikke hadde lov til å bli der, og nå ikke har lov til å reise dit. At vi er statsløse – at ingen av verdens
land vil ha oss – nevner ikke UDI med ett ord. Deretter kom avslaget fra Utlendingsnemnda.
For å få hjelp prøvde jeg å kontakte både den palestinske og den irakiske ambassaden i Stockholm. Begge ambassadene svarte at det er umulig å reise dit. Den palestinske ambassaden sa at de ikke kan
hjelpe fordi vi ikke har flyktet hit fra Gaza. Den irakiske ambassaden sa at ingen kan vende tilbake til Irak etter at de hadde vært mer enn seks måneder utenfor landet. Da jeg tok kontakt med FNs
høykommissær for flyktninger (UNHCR), tilbød de oss få alternativer. De sa vi burde søke om å få leve i en av UNHCRs leire i Tyrkia eller Syria. Det er den eneste konkrete framtida noen så langt har
forespeilet oss.
Jeg vet allerede hva slags framtid det ville være. Flere av mine søskenbarn har levd i flyktningleirene Tanaf og Houl i Syria, og min tante bor der fortsatt. Leirene ligger i ørkenen, og
livsforholdene er så elendige at folk ødelegges. Kort sagt er det et helvete på jord, spesielt for kvinner. Men selv denne framtida er ikke åpen for oss, siden Syria aldri vil gi oss
innreisetillatelse.
Min familie er nå spredt. Mannen til en av søstrene mine ble drept av en veibombe i Irak. Min søster var gravid på den tida, og hun flyktet alene til Kypros og søkte om asyl der. Siden 2008 har min
søster og hennes sønn bodd på Kypros med midlertidig oppholdstillatelse, fram til Kypros finner et annet sted å sende dem.
Vi føler at vi er blitt etterlatt uten et liv. Vi har ingen pass. Ingen lovlig måte å reise på. Ingen gyldig oppholdstillatelse noe sted. Ingen offisiell anerkjennelse fra landene hvor vi har
tilbrakt våre liv. Ingen anerkjennelse fra landet hvor vi nå er, og hvor vi har håpet vi skulle ha ei framtid. Vi er både statsløse og papirløse.
Jeg føler at det hviler et stort ansvar for familien på ryggen min. I tillegg føler jeg et ansvar for alle de palestinske irakerne som ikke har muligheten til å snakke for seg selv. Jeg er kanskje
langt unna alle revolusjonene som skjer i Midtøsten, men jeg opplever at jeg fører min egen revolusjon mot dobbeltmoral, mot hvordan mange land på den ene siden hevder at Palestina og palestinerne
har deres fulle økonomiske og politiske støtte, samtidig som 800 palestinere bare i Norge er papirløse og statsløse, og samtidig som millioner av palestinere fortsatt lever i flyktningleire i flere
land.
Hvis Norge virkelig ønsker at Palestina skal bli en selvstendig stat en dag, la hennes sønner og døtre få leve et anstendig liv, få sin del av utdanning og helsetjenester og delta i samfunnet. Da, og
bare da, kan vi forsvare våre rettigheter og en gang bli i stand til å erklære vår egen selvstendige stat.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.