Denne artikkelen forsøker vel 14 timer før valglokalene stenger å oppsummere partienes valgkamp, å forutse omtrent hva resultatet deres blir ved valget i kveld - og å skissere noen utfordringer og muligheter for dem frem mot stortingsvalget i 2013.

Valgresultatene i Norge har på 2000-tallet ofte vist seg uventet vanskelige å forutse, også for eksperter med 40 års journalistisk erfaring og/eller doktorgrad i påstått relevante fag. I 2009 bommet NRKs valgdagsmåling med 3 % på SV, og Venstre falt mot nær sagt alle forhåndstips helt under sperregrensen.

Usikkerheten er av flere grunner ekstra stor i år. Sommerens terroraksjon har gjort årets fylkes- og kommunevalg enda mer enn vanlig til et rikspolitisk valg, og gitt en særegen valgkamp som ikke så lett kan sammenlignes med tidligere valgkamper. Til dette kommer at det er flere enn vanlig som sier at de har tenkt å stemme – og dermed enda flere tvilere som først vil bestemme seg i valgkampens aller siste dager.

Man har etter terrorangrepet sett en tendens til at velgerne har søkt inn mot de store og trygge partiene, og vekk fra de mer radikale alternativene på begge sider. Hovedtrenden har klart nok blitt tilbakegang for SV og Frp, og fremgang for Høyre og Arbeiderpartiet. Det er imidlertid usikkert hvordan trenden vil slå ut i de siste viktige dagene, i en situasjon med mange og til dels sprikende meningsmålinger, og hvor også politiske kommentatorer vurderer situasjonen til dels svært ulikt. Dagen før valgdagen utropte illustrerende nok ekspertpanelet i VG KrFs Knut Arild Hareide til vinner av den siste partilederdebatten – mens Dagbladets ekspertpanel mente at han var debattens klart dårligste.

Noe politisk skifte mot venstre, slik man i stor grad opplevde etter 2. verdenskrig i 1945, har man ikke fått etter 22. juli 2011. Men Arbeiderpartiets fremgang har klart styrket den rød-grønne siden, og gitt ny spenning om flertallet i flere storbyer så vel som i mange småkommuner. På forsommeren kunne man se for seg et for regjeringen svært uheldig scenario hvor de rød-grønne styrte landet, men med borgerlig flertall i så godt som alle de ti største byene. Det synes nå lite sannsynlig, selv om det fortsatt er sannsynlig at de fleste store byene får en eller annen form for borgerlig flertall.

Jeg skal tross all denne usikkerhet i resten av denne artikkelen gjøre et forsøk på å trekke noen konklusjoner om partienes valgkamp i 2011, samt presentere mine forhåndstips for hvor det nå ender med oppslutningen i valget.

Stortingsvalget i 2013 spøker selvsagt i bakhodet både for alle de som deltar i valgkampen og for alle de som skriver om den. Jeg har altså gjort begge deler – og skal her derfor forsøke å skissere litt om de ulike partienes muligheter og utfordringer frem mot 2013.

Tidsperspektivet blir tidvis faretruende kort i vår moderne medietid. Dramatiske konklusjoner om ulike partier trekkes ofte basert på at en usikker meningsmåling i beste fall sammenlignes med et valgresultat for fire år siden – og i verste fall med en like usikker meningsmåling fra i går. Som korrektiv kan det under videre lesning av denne artikkelen (og videre analyser av dette valget) være greit å ha med seg de ulike partienes gjennomsnitt fra de ti valgene i tidsrommet 1991-2009. I den grad man kan snakke om et normalnivå basert på de siste fem stortingsvalgene og de siste fem fylkestingsvalgene, blir det som følger: Arbeiderpartiet 31,2 %, Høyre 18,4 %, FrP 15,0 %, Sp 9,1 % SV 8,8 %, KrF 8,7 % og Venstre 4,4 %.

SV: Det store fallet som bremset opp?

I min forrige bloggartikkel skrev jeg om farene for det eller de partiene som utover i valgkampen fanges inn av det jeg kalte malstrømmen. Flere partier har i tidligere episoder av norske valg på 2000-tallet opplevd å bli fanget i en ond sirkel hvor noen dårlige meningsmålinger først fører til negativt mediefokus, noe som fører til flere dårlige meningsmålinger, enda mer negativt mediefokus, skuffende skolevalg – osv osv. Denne politiske malstrømmen rammet i årets valgkamp nest mest Frp og mest SV. Partiledelsen i SV erkjente klok av skade tidlig faren: Man endret strategien, la ut på landsomfattende busstur og startet en grasrotmobilisering alt ti dager før valget.

Den type negative trender som SV har opplevd i denne valgkampen er for ulike partier ofte blitt styrket på valgdagen. SV er imidlertid partiet som har fått mest oppmerksomhet i årets valgkamp, og det gjenstår å se om det også kan slå positivt ut i en situasjon med rekordmange usikre velgere. Partileder Kristin Halvorsen slet i motvind og med forkjølelse midtveis i første del av valgkampen, men har fått tilbake stemmen og kommet sterkere tilbake i de avsluttende debattene. SV har omsider fått klare fremganger på noen meningsmålinger de aller siste dagene, og ligger noe høyere på summen av fylkesmålinger enn på de nasjonale målingene. Høy valgdeltakelse har vanligvis vært til SVs fordel, men det er usikkert hvordan det regnestykket vis-a-vis Arbeiderpartiet slår ut etter årets spesielle valgkamp.

Meningsmålingene fra de siste to ukene har vist at det sikre grunnfjellet av SV-velgere er mindre enn man har trodd, men samtidig også at det er en stor andel av velgerne som en eller annen gang har stemt SV og som er troende til å gjøre det igjen. 14 timer før valglokalene stenger er SVs oppslutning kort sagt fortsatt noe av det mest spennende og usikre ved dette valget. Det blir helt avgjørende hvor godt partiet har lyktes med sitt skifte av strategi og sin mobilisering de siste dagene. Mest sannsynlig ender det til slutt over sperregrensen og over de dårligste målingene, men likevel under både de 6,5 % SV fikk ved fylkestingsvalget i 2007 og de 6,2 % partiet fikk ved stortingsvalget i 2009. Tips SV: 4,5-5,4 %.

Mulighetene til en fremgang for SV ved stortingsvalget i 2013 finnes uansett resultat nå. At et svært dårlig valg ikke behøver bety noen undergang for et parti, illustreres av at Venstre to år etter at de falt under sperregrensen nå kan se ut til å gjøre sitt beste valg på 40 års tid. SV har fått opp mot 1000 nye medlemmer de siste ukene og har ikke opplevd noen organisatorisk krise i årets valgkamp. Oppslutningen blant unge gikk klart ned ved årets skolevalg, men ungdomsorganisasjonen SU synes likevel å være i klar vekst hva angår medlemmer og skolering. Det ser fortsatt ikke ut som SV i regjering har noe stort problem med venstresidelekkasje til Rødt. Men det ligger fortsatt an til tilbakegang også i tredje valg fra regjeringsposisjon. Og det vil nok i så fall føre til noe uro og noe ny debatt om regjeringsprosjektet i en partiorganisasjon med svært åpen debattkultur.

Den enstemmig valgte partiledelsen fra vårens landsmøte sitter trolig trygt til våren 2013, og det virker lite sannsynlig at SV forlater regjeringen før valget høsten 2013. Men med en ny nedgang nå vil partiledelsen i SV og partiet for øvrig høyere enn noen gang stille seg det ene store spørsmålet: Hvordan kan SV mens man sitter i regjering sammen med Arbeiderpartiet vinne kampen om den gruppen på 10-15 % av norske velgere som ligger i grenselandet mellom de to partiene?

Arbeiderpartiet: Fallet som snudde – men hva nå?

Arbeiderpartiet hadde på våren og forsommeren stor grunn til uro for høstens valg. Etter Stoltenberg og Arbeiderpartiets valgseier høsten 2009 har galluptallene igjen pekt nedover, mye fordi Stoltenberg og partiets toppledelse ellers feilvurderte stemningen blant medlemmer og velgere i flere mye omtalte saker. Tragedien som rammet Arbeiderpartiet og AUF 22. juli ble et stort og varig skille på meningsmålingene dels på grunn av en spontan sympatibølge, og dels på grunn av den gode måten Arbeiderpartiet anført av Stoltenberg håndterte den nasjonale krisen på.

Målinger på over 40 % i ukene etter tragedien har senere normalisert seg noe, men Arbeiderpartiet ligger fortsatt på alle målinger godt over oppslutningen fra før sommerferien. Partiet har mange steder mistet unge tillitsvalgte som var tenkt å spille viktige roller i valgkampen, og opplevd at eldre nøkkelspillere ikke har orket å drive valgkamp. Arbeiderpartiet har imidlertid også fått en stor tilstrømning av nye medlemmer, og har for det meste klart å få frem andre til å overta valgkampaktiviteten. Med langt størst kapasitet til husbesøk o.l. synes Arbeiderpartiet tross tapene dermed godt i stand til å utnytte den store mobiliseringsgevinsten som situasjonen gir.

Det gjenstår å se hvor godt de har lyktes og om det rekker til et resultat over de 30,8 % fra 2007. Tradisjonelt tjener Arbeiderpartiet på høy valgdeltakelse. Det gjør de helt sikkert også i år – men det er usikkert både hvor mye valgdeltakelsen stiger og hvor stor del av gevinsten som tilfaller Arbeiderpartiet. Partiet gjør det også vanligvis noe bedre ved stortingsvalg enn ved lokalvalg. Det gjenstår å se hvordan det slår ut med den nasjonale stemningen man har hatt under årets valgkamp.

Anmeldelsen av Trondheim kommune for 26100 brudd på arbeidsmiljøloven kom svært ubeleilig for Arbeiderpartiet, og kan koste dyrt i innspurten også i andre byer. Arbeiderpartiet har imidlertid en fordel av at mange velgere forhåndsstemte mens partiet lå enda høyere på meningsmålingene, og tiårsmarkeringene for 11. september 2001 ble nok for mange like før valget en sterk påminnelse om 22. juli.

Skolevalget ga en historisk toppnotering for AUF. Historisk toppnotering blir det definitivt ikke for Arbeiderpartiet: Effekten av 22. juli var rimelig nok sterkest hos de yngste og for AUF, og valghistorien går mye lenger tilbake for kommune- og fylkestingsvalg. 45,8 % fikk Arbeiderpartiet ved kommunevalget i 1963 – under Einar Gerhardsen og i en opphetet strid om Kings Bay-saken. Det kommer Arbeiderpartiet under Stoltenberg definitivt ikke nær i 2011. Det er neppe heller mulig å kopiere de 35,4 % fra stortingsvalget i 2009. Men meningsmålingene tilsier partiets beste lokalvalg siden 35,9 % i 1987, og det er fortsatt flere piler som peker oppover enn nedover. Tips Arbeiderpartiet: 32,0-34,0 %.

Slik det ser ut vil valget altså gi en videre fremgang for Arbeiderpartiet. Valgkampen har også befestet Jens Stoltenbergs suverene posisjon: Han har vært blant de beste i alle de store debattene, og vært klart mer fremtredende enn Jonas Gahr Støre og andre av partiets stjerner. Sjansen øker for at Stoltenberg går i Gerhardsens fotspor og stiller til et fjerde valg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat høsten 2013. Det er i tilfelle godt nytt for Arbeiderpartiets sjanser da.

Det gjenstår imidlertid å se hvor godt Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter valget vil håndtere en ny situasjon som på mange måter ligner mer på situasjonen fra 1970- og 1980-tallet enn på den fra 1990- og 2000-tallet. Man vil etter valget se en utvikling om ikke mot et topartisystem, så i hvert fall mot et system med Høyre og Arbeiderpartiet som de to klart dominerende partiene. Høyre vil rundt om i fylkesting og kommunestyrer stå sterkere enn partiet har gjort siden Willochs glansdager. Det kan bli krevende å håndtere for Arbeiderpartiet i en situasjon hvor det er stor overgang mellom Arbeiderpartiets høyrefløy og Høyre – samtidig som man skal passe en venstrefløy hvor mange fortsatt står politisk nær SV. Samt altså passe på at koalisjonspartnerne overlever og fortsetter i samarbeidet. Uten dem havner Arbeiderpartiet definitivt i mindretall i 2013.

Senterpartiet: Fortsetter det skumle stille fallet?

Presset mellom et voksende Høyre og et voksende Arbeiderparti har sentrumspartiene hatt en ny krevende valgkamp. En samlet oppslutning på 20,1 % var en skuffelse i 2007 – men det ser ut til å gå mot enda lavere samlet oppslutning nå. I skyggens av oppslagene om SVs rekordlave tall har pilene pekt foruroligende nedover også for Senterpartiet. 7,1 % i 1987 er Senterpartiets svakeste kommunevalg siden man for å utvide appellen endret navn fra Bondepartiet til Senterpartiet i 1959. Senterpartiet har svingt betydelig på målingene, men trenger etter en fallende tendens siste uke en svært sterk innspurt på siste langhelg for å nå sjutallet i år.

Mens SVs problem har vært negative oppslag, har Senterpartiets problem snarere vært mangel på oppslag. Størst oppmerksomhet har partiet i årets valgkamp fått på statsråd Ola Borten Moes soloutspill mot miljøbevegelsen. Om Borten Moes utspill har tapt flere velgere til nåværende samarbeidspartnere enn det har vunnet fra tidligere samarbeidspartnere skal her være usagt. Men intern uro rundt saken blant annet i Senterungdommen, samt nye spekulasjoner om ulik politikk og strategi hos leder Navarsete og nestleder Borten Moe, var definitivt ikke hva Senterpartiet trengte her og nå.

Liv Signe Navarsete har vært grei nok og solid nok i de store debattene, men likevel kommet litt bort mellom de mer eksponerte partilederne. Det kan være urovekkende nytt for Senterpartiet i den situasjonen partiet nå befinner seg. Partiet står nok fortsatt for sterkt i for mange kommuner til å falle helt ned mot sperregrensen ved et lokalvalg. Men med forbehold for en sterk mobilisering de siste dagene går det mot en nedgang sammenlignet med 7,8 % ved fylkestingsvalget i 2007 – og kanskje også sammenlignet med 6,2 % ved stortingsvalget i 2009. I så fall fortsetter partiets stille og skumle fall. Tips Senterpartiet: 5,0-5,9 %.

Senterpartiet har den mest avklarte posisjonen i regjeringsspørsmålet av de tre sentrumspartiene, og har gjennom hele sin historie visst å verdsette maktposisjoner. De blir nok uansett resultat nå sittende i regjeringen frem til stortingsvalget i 2013. Men for et parti som vanligvis ligger ett prosent lavere i Stortingsvalg enn i lokalvalg, vil et resultat på 5-6 % nå øke uroen og usikkerheten for fremtiden. Liv Signe Navarsete var en ukjent politiker mange trodde ville få slite som statsråd da hun ble det i 2005. Hun overrasket positivt som samferdselsminister, ble en redningskvinne for partiet under turbulensen i 2008-09, og sitter nok trygg som leder til over valget i 2013 uansett. Men partiet hennes sliter altså fortsatt med å vinne oppslutning utenfor landbruksnæringen og gamle bastioner hvor folketallet stadig synker – og Ola Borten Moes utspill avspeiler at regjeringsprosjektet fortsatt ikke er ukontroversielt i partiet. Utfordringene frem mot 2013 er åpenbare også for Senterpartiet.

KrF: Reddet eller bare forlenget?

KrF har åtte svært krevende år og fire valg med nedgang bak seg, da fløyene i partiet på vårens landsmøte samlet seg om den 38 år gamle Knut Arild Hareide som ny partileder. Det gjorde de etter alt å dømme rett i: KrF har fremstått som langt mer samlet under Hareide, og han har vært et friskt ungt pust i partilederdebattene. Selv om mediekommentatorene altså skifter noe i sin vurdering av Hareides prestasjoner i enkeltdebatter, er det liten uenighet om at han så langt alt i alt har levd opp til forventningene som KrFs frelser.

Problemet er “bare” at KrF likevel sliter på meningsmålingene. 6,9 % i 2003 og 6,7 % 2007 var partiets to svakeste resultater ved lokalvalg etter krigen – men er likevel bedre enn gjennomsnittet av meningsmålingene i valgkampen nå. Heller ikke Hareide har så langt kunnet løse KrFs demografiske eller politiske utfordringer. Partiet har fortsatt et tillitsvekkende medlemstall, men sliter dels med en høy andel gamle og passive medlemmer, og dels med en lav andel nye saker som engasjerer velgerne. Til dette kommer at partiet i år ikke har klart å stille liste i en del viktige kommuner hvor de har stilt tidligere. Det blir mentalt et viktig spørsmål om Hareide i sitt første valg kan få til en fremgang på noen promille sammenlignet med de 5,5 % KrF fikk under Dagfinn Høybråten ved stortingsvalget i 2009. Hvis ikke fortsetter det stille skumle fallet også for dem – og det blir et stort spørsmål om Hareide har frelst partiet eller bare utsatt dets undergang. Tips KrF: 5,0-5,9 %.

Hva angår veien videre frem mot 2013 har KrF tatt et langt steg fremover med årets avklaring av det i fjor svært betente lederspørsmålet. Hareide er Norges yngste partileder på 2000-tallet, men leder paradoksalt nok partiet med en høyest andel gamle medlemmer og velgere. Det finnes flere andre spennende unge talenter på vei opp, og også KrF har fått en etterlengtet tilstrømning av nye medlemmer de siste ukene. Det gjenstår å se om partiet i løpet av de kommende to årene kan få flere av sine talenter bedre frem og/eller klare å revitalisere seg på lokallags- og fylkesnivå.

De to andre store spørsmålene for KrF blir om man kan finne flere engasjerende nye saker, og om man kan finne en samlende løsning på spørsmålet om regjeringsalternativene i 2013. Hareide har erkjent det siste problemet og forespeilet en avklaring av KrFs stilling der i god tid før stortingsvalget. Meningene om hvem KrF bør samarbeide med er imidlertid så sterkt delte internt at det gjenstår å se hva han der kan samle partiet om.

KrF har fortsatt noen åpenbare fordeler av en felles tro som binder medlemmene sammen med sterke bånd. Men en av de medfølgende problemene er at partiet fortsatt favner sterkt delte meninger i mange andre spørsmål - blant annet om den økonomiske politikken. Hareide har muligvis en prestasjon bak seg, men definitivt fortsatt store utfordringer foran seg.

Venstre: Fremgangen – og utfordringen?

Sentrums vinner i år kan se ut til å bli tradisjonsrike Venstre, som har kommet imponerende sterkt tilbake etter katastrofevalget i 2009. Ressurssituasjonen tatt i betraktning kan det lett argumenteres for at Venstre så langt har gjort den beste valgkampen. Partiet har fremstått som mer samlet og bedre motivert enn det gjorde under Sponheim, og Trine Skei Grande har uten å gnistre klart seg solid og bra i sine første store partilederdebatter. Meningsmålingene har svingt litt opp og ned for Venstre, men de aller siste målingene har pekt oppover igjen – og noen helt opp til sjutallet.

5,9 % ved kommunevalget i 2007 var Venstres beste resultat i et lokalvalg siden 1971. En hver videre fremgang derfra kan Venstre nå med god samvittighet feire som en seier. Men usikkerheten ligger der fortsatt. De siste par dagene av valgkampen i 2009 lakk Venstre som en sprukken sil særlig til Høyre – og det var langt fra første gang. Valgkampinnspurt er alltid thriller for et parti med så mange mulige velgere og så få bunnlojale velgere. Trine Skei Grande vet det og vil nok puste lettet ut for en hver oppslutning på sekstallet. Jeg tror hun får anledning til det, men sikker er man aldri når det gjelder Venstre og valgdager. Tips Venstre: 5,6-6,5 %.

Bemerk at en oppslutning opp på sekstallet i år kan gi Venstre æren av å være Norges fjerde største parti. Det blir i tilfelle mer på grunn av andres problemer enn egen styrke, men vil uansett være en triumf for et parti som har vært nummer sju nesten hele 1990- og 2000-tallet.

Hva angår veien videre mot 2013 er det med et oppløftende resultat nå betydelig grunn til optimisme for Venstre. Økt representasjon vil øke optimismen i en organisasjon som alt synes å være på offensiven, og som har mange unge talenter. Venstres liberale verdier er på mange måter mer i pakt med tidsånden enn hva KrF og Sp er.

Men den store utfordringen står uløst – og illustreres av de kritiske spørsmålene rundt Venstres holdning til samarbeid med FrP i Oslo. Venstre falt under sperregrensen i 2009 fordi de hadde en for uklar rolle i kampen om regjeringsmakten, og ikke klart kunne forholde seg til et valg mellom et rødgrønt alternativ som inkluderte SV og et blått som inkluderte FrP. Det spørsmålet kommer trolig igjen med full kraft i 2013 – og det blir fortsatt smertefullt å svare på fordi meningene internt i Venstre er omtrent like sterkt delte som i KrF.

Høyre: Den store oppturen – men hvor og med hvem lander man?

Høyre har sammenlignet med både 18,8 % i 2007 og 17,2 % i 2009 vært den store vinneren på meningsmålingene, og har ridd på en medgangsbølge hele valgkampen. Det var et revansjesugent og tilsynelatende godt samlet parti som kom både sterkt, bredt og offensivt ut fra den forsinkede starten på årets valgkamp. Det gjenstår å se om Høyre kan klatre helt opp mot sine gamle rekordhøyder fra den første store høyrebølgens fylkestingsvalg: 23,7 % i 1987, 26,4 % i 1983 og 29,9 % i 1979. Det aller meste tyder imidlertid på at Høyre gjør sitt klart beste resultat siden 1980-tallet og blir partiet med størst fremgang. Det fullfører i så fall en bemerkelsesverdig 2,5 år lang politisk opptur. Våren og forsommeren 2009 spådde mange at Høyre gikk mot et historisk nederlag som ville bli slutten på Erna Solbergs rikspolitiske karriere.

Solberg har også denne gangen vært jevnt god mer enn gnistrende både som taler og debattant, men har gjennom mange år som en dyktig arbeidspolitiker opparbeidet seg en posisjon som den klart mest tillitsvekkende politikeren på borgerlig side. Høyre har etter det gode valget i 2009 klart å fortsette fremgangen ved å ta eierskap til en rekke viktige politiske saker og stå frem som et klart alternativ til Arbeiderpartiet og regjeringen der.

Det gjenstår å se hvor langt opp denne nye høyrebølgen rekker – og om fremgangen fortsetter helt til valglokalene stenger. Det synes imidlertid ikke usannsynlig. Partier i medgang får ofte noen medgangsvelgere ekstra på veien i valglokalet, og Høyres muligheter her forsterkes av at Fremskrittspartiet fortsatt sliter. Å få prisen for beste valgkamp to dager før valgdagen kan ytterligere styrke den positive trenden. Tips Høyre: 26,0-28,0 %.

Uansett hva prosenttallet nå stopper på vil Høyres utsikter isolert sett være svært gode frem mot stortingsvalget i 2013. Et godt resultat nå vil ytterligere øke ressursene samt optimismen i partiorganisasjonen rundt om i landet, og frem mot valget i 2013 vil Høyre fortsatt bli sammenlignet med 17,2 % fra 2009. Det gir gode utsikter til økt oppslutning og en større stortingsgruppe i 2009. I tillegg til etablerte stjerner som Erna Solberg og Jan Tore Sanner har partiet også yngre talenter som Bent Høie, Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup på vei opp i stortingsgruppen.

Høyres utfordringer er mer knyttet til det borgerlige alternativet i videre forstand enn til partiets egen situasjon. Lederrollen på borgerlig side vil nå være gitt for de to neste årene. Men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å få til et samarbeid med et Frp man fortsatt vil være helt avhengig av. Og KrFs og Venstres gamle frykt for å bli overkjørt av Høyre i et regjeringssamarbeid vokser nok fortsatt i takt med størrelsen på Høyre. Hvor godt Erna Solberg lykkes med å håndtere utfordringene i forholdet til de andre borgerlige partiene, kan vise seg helt avgjørende for hennes sjanser til å bli statsminister i 2013.

Frp: Hvor bratt er motbakken – og hvor lang blir den?

Den gamle stabiliteten i norsk politikk har det vært lite igjen av på 1990-tallet og 2000-tallet. Alle partiene har opplevd store oppturer og nedturer i perioden. Unntaket har vært Frp, som tross noe intern turbulens ved valgene fra 1995 til 2009 har gått fremover i solskinn mot nye høyder. De ser til gjengjeld ut til å gå på en kraftig kalddusj nå i 2011.

SVs tilbakegang har fått et sterkere fokus på seg siden Frp på alle målinger fortsatt har vært over 10 %. Sammenligner man med tallene fra 2009, da Frp med 22,9 % gjorde sitt sterkeste resultat noen sinne, har det imidlertid hele tiden vært partiet med størst tilbakegang på meningsmålingene. Det går mot en soleklar nedgang sammenlignet med 2009, og etter alt å dømme også en markant nedgang sammenlignet med 18,5 % fra fylkestingsvalget i 2007.

Frp har ofte hatt de fleste marginene med seg i tidligere valgkamper; denne gangen har partiet definitivt fått nesten alle mot seg. Utgangspunktet var krevende med fallende målinger alt på forsommeren. 22. juli-angrepet ble en større politisk utfordring for Frp en for noen av de andre partiene. Gjerningsmannens tidligere tilknytning til partiet måtte bli en belastning, tross en god krisehåndtering fra Siv Jensen og partiledelsen for øvrig. Frp måtte etter angrepet legge om valgkampen fra det fokuset på innvandringspolitikken og den harde konfrontasjonslinje mot Arbeiderpartiet man åpenbart hadde planlagt – og det måtte i sin tur vekke reaksjoner internt i partiet.

Tidligere partiformann Carl I. Hagens mye omtalte comeback som ordførerkandidat i Oslo ble etter 22. juli en fiasko som endte med at hans kandidatur måtte oppgis få dager før valget. På sett og vis gjorde det internt situasjonen litt lettere for Siv Jensen, som på kort sikt neppe har realistiske utfordrere i partiet uansett resultat nå. Under sterkt press har Siv Jensen i valgkampinnspurten levert debattopptredener som har vært greie noe for gamle kjernevelgere, men ikke kunnet vinne tilbake velgerne som har satt seg på gjerdet eller gått til Høyre og andre partier. Tips Frp: 11,5-13,0 %.

Sensommeren og høsten 2011 ble en motbakke for Frp. Det gjenstår å se hvor lang den viser seg å være. Et dårlig resultat nå kan gi en angrepsposisjon frem mot 2013, selv om Frp på målingene da vil bli sammenlignet med rekordtall fra 2009 oftere enn med lavere tall fra 2011. Frp-ledelsen får en stor dobbel utfordring med å gjenfinne grepet om sakene og gjenvinne velgere særlig fra Høyre, samtidig som man må finne et realistisk flertallsalternativ sammen med Høyre.

På den positive siden sett fra Frp-ledelsen har partiet tross motgangen slett ikke raknet organisatorisk og blitt preget av åpne interne motsetninger, slik man så tendenser til i første del av valgkampen. Frp er så godt etablert både organisatorisk og politisk at partiet vil forbli en sentral aktør i norsk politikk videre utover 2000-tallet. Og de mindre partiene sliter så hardt med å komme seg over 8 % at posisjonen som tredje største parti også er rimelig trygg. Men Frp har hatt en tung valgkamp og må gå videre fra den i motbakke og med en del intern misnøye. Det blir svært spennende å se hvordan Siv Jensen og resten av partiledelsen vil mestre denne nye situasjonen.

Rødt i stagnasjon og grønt i vekst?

Andre partier enn de sju på Stortinget er det mye å si om hvis man beveger seg ned på kommunenivå, men fortsatt relativt lite nytt å si om i et nasjonalt perspektiv. Meningsmålingene for de mindre partiene er usikre og til dels noe sprikende. Med dette store forbehold ser det tross SVs problemer ikke ut som Rødt vil få noen vesentlig fremgang fra de 2,1 % partiet fikk ved fylkestingsvalget i 2007. Partileder Turid Thomassen har ikke fått så mange sjanser i TV-ruten som de andre partilederne, og har så langt ikke klart å markere partiet godt nok når hun har fått sjansen. Skolevalget ble en nesten like stor skuffelse for Rødt som for SV. Det må til en sterk mobilisering de siste dagene hvis Rødt skal få noen som helst fremgang ut av dette.

Mer spennende er da oppslutningen om Miljøpartiet De grønne, som har markert seg tydeligere enn før i flere av de største byene og hatt en viss oppslutning på de nasjonale meningsmålingene. Selv om Miljøpartiet De grønne er i klar fremgang organisatorisk, har de fortsatt en lang vei frem til å være et realistisk nasjonalt alternativ ved stortingsvalget i 2013. Partiet kan imidlertid håpe på en viktig vippeposisjon blant annet i Oslo. En klar fremgang og økt representasjon for de grønne vil uansett innebære en interessant utfordring til de etablerte partiene – fremfor alt da til SV på venstresiden og til Venstre på borgerlig side.

Helt avslutningsvis nevnt blir det også spennende å se hvor det ender med valgdeltakelsen. Det er gode grunner både til å håpe og til å forvente at den øker klart fra 61.2 % i 2007. Det er likevel trolig for langt opp til en valgdeltakelse over 80 %, som enkelte målinger etter 22. juli åpnet for. Hovedtipset får her bli en valgdeltakelse rundt 72-75 %.

Spørsmålstegnene er kort sagt uvanlig mange og store før årets valg. En del av svarene får vi alle i kveld. En del andre må både partiene og kommentatorene altså ta med seg videre frem mot det store slaget i 2013...