Det skjer 'farligere ting' enn karaktersetting i barneskolen. Et program som skal få elever til å leke godt sammen, er i realiteten en rangering av de snilleste og mest populære elevene.
Karakterer er 'skumle' i voksnes øyne fordi elever da kan få vite hvem som er flinke i de enkelt fag, som om de ikke allerede vet hvem som er flinke og mindre flinke. Elever rangerer jo selv hverandre.
Hvert halvår, fra fjerde klasse, sorterer elevene hverandre etter sosial vellykkethet. Da velger de hvem som skal være såkalte "trivselsledere" for trinnet. Dette er et offentlig støttet program (som nå har godt over 500 medlemskoler) for å få aktivisert alle elevene i friminuttene, noe man skulle tro var ensidig positivt. Eller som de selv sier i reklamen;
Med Trivselsprogrammet legger elevvalgte, mobbefrie
trivselsledere til rette for aktiviteter i friminuttene.
At det kanskje ikke virker SÅ bra i praksis, og at de valgte lederne ikke alltid følger opp helt etter intensjonene skal jeg ikke henge meg opp i her. Den plutselog og hastige innføringen av programmet (ihvertfall i Trondheim) lar jeg oså ligge.
Det jeg derimot synes er svært interessant er hvordan disse sosiale forbildene velges;
Alle elevene i et trinn skriver ned på en lapp hvem de mener har vært 'snillest' eller på andre måter best det siste halvåret. De peker på de to elevene som er mest sosialt vellykket, og utnevner dem til halvårets forbilder. Status som trivselsleder gir en rekke fordeler av typen kinoturer, pizzaspising, tur i svømmehallen og slikt. De får også delta på kursing for å bli dyktige trivselsledere. Og så skal de gjøre en jobb for å inkludere alle i friminuttets lek selvsagt, i den grad det skjer.
Hadde jeg vært litt mer skeptisk anlagt ville jeg trodd det var en moderne utgave av det sosiale eksperimentet "Bølgen", som ble designet for å vise at selv det mest demokratiske (skole)samfunn ikke er immun mot fascistisk psykologi. Men glem den digresjonen.
Konsekvensen er selvsagt at de mest vellykkede, mainstream-anlagte barna med flest venner og mest populære nettverk blir valgt. Om og om igjen. Og 'valgkampen' før avstemmingen står ikke noe tilbake for den valgkampen vi nå er oppe i.
For de elevene som ikke har noe stort nettverk på skolen, og de som er outsidere, mobbeoffer, eller bare rett og slett ikke midtpunkt-orientert, så er prosessen rundt valg av trivselsleder en reell rangering av vellykkethet, og derigjennom en offentlig gapestokk der de får bekreftet hvor langt fra populære de er.
Dette kan være hardt for de som gjerne skulle ønsket at de var en del av gjengen. For selv om målet for trivselsprogrammet er å motvirke mobbing, så er valget av trivselsledere en hjerteskjærende bekreftelse av sosial rang.
Men er det egentlig et problem?
Barn vet, de vet hvem som er populære, snille, flinke, slemme, ekle, rare, mobbede... og i grunnen det meste. Å inordne seg i flokken er et fenomen fra biologiens verden, vi er sosiale dyr, og rangen skal etableres. Fra barnehagen av og helt inn i voksenlivet.
Vi frykter så mye i skolen, karakterer og sånt. Vi frykter kunnskap, på en måte, fordi kunnskapen er det barn bruker for å finne sin plass og rang. Og gjennom fornektelsen av kunnskap om seg selv gjør vi barna forvirrede. Særlig gjelder dette de barna som kanskje ikke er sosialt vellykkede, men derimot sterke faglige. (ingen nødvendig motsetning her, men en del barn faller i denne kategorien)
Barn er også snille og inkluderende. De beskytter flokken sin, og tar vare på gjengen. Det er greit å ikke være helt like i en flokk, for da kan alle beholde et særpreg. Se barne-TV for eksempel. Der er det en liten programserie som heter "Sånn er jeg, og sånn er det" om barn som er litt annerledes.
Barn er veldig gode til å ikke se andre som annerledes før vi voksne lærer dem at bestemte kvaliteter er noe vi ikke snakker om, eller noe vi ikke skal 'fokusere på'. Faglig dyktighet i skolen er en sånn kvalitet. Jeg har selv aldri hørt noen bli mobbet eller terget for å være dårlig i et skolefag. At noen terges som 'nerd' er kanksje fordi vi ikke lar det være greit å være gode i fag.
Så hvis vi slutter å beskytte barna mot kunnskap om seg selv, men heller støtter dem som de individene de er, utvikler dem fra sitt nivå, så vil vi kanskje åpne for større selvtillit og aksept av forskjeller og særpreg. Barn klarer dette, hvis vi voksne tør.