Miljøpartiet de Grønne kan få sitt gjennombrudd i norsk politikk.
Dersom Miljøpartiet de Grønne (MDG) kommer på vippen i en av storbyene, kan valget i 2011 bli partiets gjennombrudd i norsk politikk. Men hva slags parti er dette egentlig? De Grønne kan ikke
analyseres utelukkende ved hjelp av konvensjonell politisk visdom.
Den som tror at de grønne partiene er naivistiske salatknaskere og idealister med beina solid plantet i løse lufta, må tro om igjen. I Sverige er Miljöpartiet Riksdagens tredje største. De behersker
det maktpolitiske spillet godt. De har bevisst brukt sin posisjon for å oppnå konkrete gjennomslag. Selvtilliten er det ingenting i veien med. Partiets sjefsstrateg Magnus Johanson mener det er fullt
mulig å få statsministeren i 2018. Dessuten at det bare er rom for tre store partier i Sverige: Sosialdemokratene, Moderaterna – og Miljöpartiet, der det siste representerer en egen blokk, en tredje
vei som verken er rød eller blå.
Det er to viktige lærdommer vi kan trekke av denne tøff i trynet-holdningen, lærdommer som er til stor nytte for den som ønsker å forstå det norske Miljøpartiet. For det første er det ingenting som
tyder på at MDG har planer om å iføre seg kledelig beskjedenhet med det første, selv om partiet stort sett ligger et sted mellom en og to prosent på målingene. I Oslo, for eksempel, er det lite
lillebrormentalitet å spore: «Partiet lanserer nå et grønt byråd som vi inviterer SV, Venstre og KrF med på. Men partiet understreker at det er åpent for alle alternativer – også med Rødt, Ap og
Høyre i kabalen – så lenge de ikke får Frp med på kjøpet». At lille MDG aller nådigst kan tenke seg å slippe til gigantene Ap og Høyre dersom de spør pent, sier mye om ambisjonene og selvtilliten. Og
hvem er det som har det selvbevisste nicket @partiet på Twitter? Jepp, det er MDG.
De to tradisjonelle grønne partiene i Norge – SV og Venstre – har et stort kommunikasjonsproblem overfor miljøvelgerne: Begge har valgt side i blokkpolitikken. SV samarbeider med Ap, Venstre med
Høyre og tidvis også med Frp. Det tvinger dem til å kompromisse ganske voldsomt i viktige miljøsaker. Men Miljøpartiet nekter å forholde seg til toblokktenkningens logikk. Det er ingen dum strategi
når målet er å vokse fra bitte lite til litt mer. For ikke lenge siden skrev partiets nasjonale talskvinne (de har ikke partiledere i miljøpartiene), Hanna E. Marcussen, dette her i Dagsavisen: «MDG
er på mange måter en tredje kraft eller dimensjon som ikke kan plasseres tydelig i verken den «borgerlige» eller «sosialistiske» blokken – og vil være en berikelse for det norske partisystemet. MDG
vil samarbeide med alle partier som foreslår gode tiltak innenfor våre politikkområder».
Dette lyder fremmed i dagens blokkdelte Norge, men i Europa har grønne partier fått merkbart gjennomslag i flere land. De har sittet i regjering i Tyskland. De gjør det godt i Frankrike der Eva Joly
er presidentkandidat. Om en uke er de kanskje kingmaker i en eller flere norske byer.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.