Alle de fire minste partiene på Stortinget ligger tolv dager før valget utsatt til. Medienes meningsmålingsmani kan få avgjørende betydning for hvordan det går med dem - i en tid hvor offensivkult og malstrømmfrykt kan være relevante valgkampbegreper
Mye har de siste årene vært skrevet og sagt om mindre partiers problemer i norske koalisjonsregjeringer. Sp og SV har nær sagt helt siden 2005 fått slite med gjenkommende spørsmål om man av hensyn til egen oppslutning ikke snart bør gå ut av regjeringen. Også drevne politiske kommentatorer har overraskende ofte nevnt dette som en mulig løsning når meningsmålingene viser nedgang i partienes oppslutning. Paradoksalt nok overser man da samtidig i stor grad meningsmålinger om partienes velgere og mulige velgere. Før stortingsvalget i 2009 viste slike meningsmålinger at et overveldende flertall av de som sympatiserte med Sp og SV ønsket at de skulle fortsette i regjering etter valget – også hvis partiene gikk tilbake og mistet flertallet. Oppslutningen om regjeringsdeltakelsen er fortsatt stor blant velgerne til begge to.
Det er selvsagt ikke gitt av dette at de mindre partiene ikke i en gitt situasjon og på en god sak kan tjene på å gå ut av regjeringen. Men å gå uten en slik situasjon og en slik sak etter å ha gått til valg på en rød-grønn regjering, er åpenbart også en løsning som vil medføre overhengende risiko for å miste mange skuffede velgere. Det gjelder enda mer fordi velgernes økende forkjærlighet for partier som inngår i klare regjeringsalternativer, på 2000-tallet har vært en klar tendens både i Norge og mange andre vesteuropeiske land.
Før stortingsvalget i 2009 spurte en regjeringsprosjektkritisk venstreradikal meg om jeg kunne gi ham ett historisk eksempel på at et lite parti hadde tjent på å sitte i regjering i Norge. Jeg svarte at man i så fall måtte gå helt tilbake til – forrige stortingsvalg. I 2005 presterte det den gang minste regjeringspartiet, Venstre, sitt beste valg siden 1960-tallet. De to største partiene i regjeringen, Høyre og KrF, opplevde derimot stor tilbakegang. Ved stortingsvalget i 2009 ble det sant nok klar tilbakegang for SV og stagnasjon for Sp fra deres posisjon i regjeringen. Men utenfor regjeringen falt Venstre samtidig under sperregrensen, mens KrF gjorde sitt svakeste resultat i etterkrigstiden.
På 2000-tallet er det motsatt av hva man kan få inntrykk av altså ikke noen iøynefallende trend at de mindre partiene i Norge har slitt med oppslutningen når de sitter i koalisjonsregjeringer. Snarere er trenden da at de mindre partiene i Norge har slitt med oppslutningen mer generelt. KrF, Sp, SV og Venstre fikk til sammen 34 % av stemmene ved stortingsvalget i 2001, 28 % i 2005 og 22 % i 2009. Det kan gå mot en videre nedgang i de mindre partienes stemmeandel ved kommunevalget i 2011. Man har hos media og velgere sett et økt fokus på regjeringsspørsmålet, et økt fokus på statsministerspørsmålet – og følgelig et ytterligere økt fokus på de største partiene. De mindre partiene har slitt med å komme seg ut av skyggen og få frem sine politiske løsninger. Et typisk utslag av det er at alle de fire partiene har utarbeidet omfattende og helhetlige programmer som dekker så godt som alle hovedområder av politikken, men likevel av mange velgere oppfattes som om de har en politikk bare på sine respektive hjertesaker.
For hundre år siden var offensivkulten et viktig begrep i militære kretser. Det henspilte på en der utbredt oppfatning om at hvis en krig først var uunngåelig, ville den parten som mobiliserte raskest og først kom seg på offensiven få en avgjørende fordel. Offensivkulten fikk stor betydning sommeren 1914, da en voldsom mobilisering i flere land førte til at storkrigen i løpet av få uker etter skuddet i Sarajevo nærmest ble teknisk uunngåelig. Militærteknologien har endret seg svært mye siden 1. verdenskrig, og militærstrategien med den. Offensivkulten er i dag ikke lenger noen utbredt strategi for internasjonale storkriger. Men den gjelder i oppsiktsvekkende stor grad fortsatt i norske valgkamper. Med stadig flere velgere på stadig raskere vandring i en tid med flere meningsmålinger og skarpere mediefokus, har det utover 1990- og 2000-tallet vært regelen snarere enn unntaket at trendene fra den tidligere valgkampen forsterkes på valgdagen. Pilen peker til slutt ofte lenger oppover enn ventet for de som er i fremgang – og lenger nedover enn ventet for de som er i tilbakegang.
Det blir i denne situasjonen viktigere enn noen gang for alle partiene, men særlig for de mindre, at de får mobilisert raskt og kommer offensivt ut i valgkampen. Under lurer den store malstrømmfrykten: Frykten for å bli trukket ned i dypet hvis man blir den som kommer galt ut og mister fotfestet. Sperregrensen på 4.0 % er selvsagt blitt det store spøkelset ved stortingsvalg, og spiller en oppsiktsvekkende stor rolle som skremmebilde også ved kommune- og fylkestingsvalg. En oppslutning som kryper ned mot 4.0 % har tilsynelatende alltid stor nyhetsinteresse – uansett hva slags måling det kommer fra og hvilket parti det rammer.
Norske aviser gjennomgikk et stort hamskifte og en iøynefallende avpolitisering de siste tiårene av 1900-tallet. Selv om unntak selvsagt forekommer har Norge sammenlignet med de fleste andre land i dag en politisk ganske balansert og saklig presse. Men pressen er selvsagt også her på stadig leting etter spennende nyhetssaker, i en utålmodig tid hvor økende konkurranse også mellom nettavisene øker tidspresset ytterligere. Og også i politikken gjelder da ofte at det er spennende nytt med de som gjør det bra, men enda mer spennende nytt med de som gjør det dårlig.
Vi har i Norge altså relativt mange mindre partier i Stortinget. Vi har samtidig enda mange flere meningsmålinger under valgkampene. Den statistiske feilmarginen på en meningsmåling med 1000 eller 1500 spurte velgere blir i en slik situasjon betydelig, og tallene for de mindre partiene kan skifte tilsvarende raskt. En riktig dårlig måling på en mandag, eller eventuelt to halvdårlige samme uke, kan likevel være nok til at et parti kommer ut i malstrømmen.
Utviklingstrekkene hvis det oppstår en slik politisk malstrømmsituasjon er vel kjent. NRK og/eller TV2 iler til med å proklamere at et av de mindre partiene nå ligger utsatt til for sperregrensen, og har mistet 20-30 % av sine velgere siden forrige ukes måling og/eller valget for to år siden. Kommentatorer og lederartikler følger opp med analyser av hva dette partiet har mislyktes med og hvorfor det nå går så dårlig. I denne situasjonen dukker det gjerne opp lokale tillitsvalgte og/eller tidligere stortingsrepresentanter som benytter anledningen til å betro media sin oppfatning om at partiet går i feil retning politisk – og/eller at den sittende partilederen kanskje ikke er den rette. Partilederen er enstemmig valgt av landsmøtet og har full støtte i landsstyret (det har norske partiledere jo nesten alltid!), men må likevel svare på spørsmål om sin egen stilling i stedet for om partiets politikk.
For all del: Beskrivelsen kan passe godt på hva SV etter to meningsmålinger ned på firetallet opplevde i forrige uke. Og jeg driver på fritiden selv valgkamp for SV. Men det er også en situasjon mange som er aktive i KrF, Sp eller Venstre, eller som bare følger med på norske valgkamper, vil kunne kjenne igjen. Venstre er formodentlig partiet som er blitt hardest rammet av denne politiske malstrømmsituasjonen i tidligere episoder. Under valgkampinnspurten i 2009 begynte media å slå opp at Venstre gjorde det dårlig på meningsmålinger på et tidspunkt hvor Venstre egentlig ikke hadde så dårlige meningsmålinger, men bare veldig varierte meningsmålinger. Det samme rammet samtidig SV og i noen grad også KrF. Da mange nok media lenge nok hadde gitt inntrykk av at partiene gjorde det dårlig, fikk de rett – og nye fallende meningsmålinger ble selvforsterkende i en for de rammede partiene svært ond sirkel. SV klarte å snu trenden nok til å holde hodet over vannet (og regjeringen inne i kontorene), etter en aktiv krisemobilisering i de aller siste dagene. Venstre innså ikke faren før malstrømmen var blitt for sterk, og klarte ikke å snu den i tide. På valgnatten sank både partiet og partileder Sponheim – og det mye på samme måte som de hadde gjort i 2001 (og som Venstre med Arne Fjørtoft som partileder hadde gjort i 1989).
3.9 % i 2009 ble det definitivt slutten for partileder Sponheim. Det gjenstår å se om Venstre kan komme sterkere tilbake med en ny partileder i 2011 og 2013. Men Venstre må, i likhet med KrF, Sp og SV, altså mobilisere tidlig og ha god beredskap for malstrømmfaren. Den umiddelbare faren for SV drev over med fremgang på siste store meningsmåling før helgen så vel som første store meningsmåling etter helgen. Men partiet er fortsatt på minussiden sammenlignet med valgresultatene fra 2007 og 2009, og tåler følgelig ikke mer enn synlig tilbakegang på et par meningsmålinger til før malstrømmen igjen blir en trussel. Det samme gjelder de tre sentrumspartiene, som også sirkler mye rundt 4.5-6.5 % på målingene. Det gjenstår å se om noen av dem blir tatt av malstrømmen i valgkampens siste uke i år – og hvor langt ned det eller de aktuelle partiene i så fall synker.
Den politiske malstrømmsituasjonen som her er beskrevet kan for all del også ramme større partier. FrP ligger på de fleste målingene nå 5-10 % under valgresultatet fra 2009, og kan med Høyre på offensiven også lett bli trukket lenger ned hvis de trår feil og/eller rammes av noe uforutsett i valgkampinnspurten. Og selv Arbeiderpartiet måtte i slutten av forrige uke svare på kritiske spørsmål om partiets nye problemer, da et par nye meningsmålinger bekreftet tilbakegang sammenlignet med de kunstig høye tallene like etter Utøya-tragedien. Men de mindre partiene er selvsagt langt mer utsatte: De har mindre ressurser å sette inn, og risikerer mye raskere å falle ut av kommunestyrer og fylkesting ved en tilbakegang. Norske velgere tenker realpolitisk og på hvilken side som kan få flertall – det være seg i kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Mange velgere ser seg raskt om etter alternative løsninger hvis partiet de først hadde tenkt å stemme på kanskje ikke kommer inn uansett. Partilederne for de mindre partiene i Norge kan nok ikke si som USAs president Franklin Roosevelt sa i en svært kritisk historisk situasjon - "Vi har ingenting annet å frykte enn frykten selv". Men at velgerne skal begynne å frykte for partiets skjebne og derfor forlate det, er ut fra tidligere erfaringer altså et av scenarioene den som leder et av de mindre partiene på Stortinget nå må frykte mest.
Trøsten og håpet til KrF, Sp, SV og Venstre får være at også de har opplevd en mobilisering etter sommerens terrorangrep, og at det trengs færre nye velgere for å få en oppsiktsvekkende fremgang når man sammenlignes med lave tall fra tidligere valg og meningsmålinger. Samt at også små partier kan bli løftet uventet høyt opp i luften hvis de kommer seg på offensiven i tide, og får meningsmålinger og mediefokus med seg i stedet for mot seg utover i valgkampen. Slik det skjedde med Sp i 1993, med KrF i 1997, med SV i 2001 og med Venstre i 2005. Men i 2009 ble det altså ikke oppsiktsvekkende fremgang for noen av dem: Tvert i mot gikk alle fire da tilbake samtidig.
De mindre partiene må etter dette i 2011 tenke mer over malstrømmeffekten et par meningsmålinger kan få i vår ofte kortsynte og nyhetshungrige tid. Og de store mediene bør kanskje tenke mer over sin tidvis overdrevne meningsmålingsmani. Det trekkes så langt i årets valgkamp for mange og for sterke konklusjoner basert på enkeltmålinger alle egentlig vet at er svært usikre. Og det gjelder for øvrig enda mer hvis man beveger seg ned på fylkes- og kommunenivå.