Vi har fått mye å tenke på etter denne sommeren. Bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya viste hvor sårbare vi er. Hvor udugelige vi var til å oppdage og på forhånd stanse en forskrudd massemorder, vet vi først nå.

Jens Stoltenberg gjemte seg ikke da terroren rammet. Nærværende, gjennom mediene, viste han handlekraft og omsorg fra første stund, da alt var kaos. Han sa tidlig at hans svar på terror er mer åpenhet og mer demokrati.

Hele Norge har vist omsorg, respekt og medfølelse med de skadde og drepte, deres venner og pårørende. Vi har ikke latt oss overvelde av frustrasjon, desperasjon og maktesløshet, men tøylet vårt raseri. Jens Stoltenberg, AUF-erne fra Utøya, det politiske miljøet, mediene, politiet og kongehuset har en stor andel i æren for det.

Stoltenberg kunne ikke ha reagert på terroren med medfølelse, tilstedeværelse og omsorg, dersom folkekravet hadde vært hevn og fordømmelse. Både folkets og Stoltenbergs svar på terrorhandlingen er samhold, roser, medfølelse, tårer og Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen», skrevet til borgerkrigen i Spania. Vi har vist oss fram som annerledesland. Men hvorfor er vi annerledes?

Stoltenberg har ofte snakket om den norske samfunnsmodellen. Men verdiene som preger Norge og Norden: Frihet, demokrati, omsorg, inkludering, likhet, medmenneskelighet, toleranse, trygghet og hederlighet, er ikke spesielt norske. Jevn velstand, levestandard og livskvalitet, statens finansielle handlefrihet, kvalitet på offentlige tjenester, kan være med på å forklare vår originalitet. Vi bekjemper korrupsjon og kriminalitet bedre, og dømmer kriminalitet mildere, enn de fleste. Men de ambisjonene er vi heller ikke alene om.

En forklaring kan være at Norge har arbeidet med samfunnskvalitet nesten kontinuerlig, under skiftende regjeringer, i over hundre år. Da kongemakten ble brutt i 1884 ble politikken, avisene og journalistikken fri. Siden alle allerede kunne lese, ble de fleste avisene i Norden massemedier fra fødselen. I andre land, der bare overklassen kunne lese på 1800-tallet, ble aviser og avislesing for alltid et overklassefenomen. De klasseforskjellene preger fortsatt medier, politikk og samfunnsutvikling i regionene i Europa.

I 1940 ble samfunnsbyggingen avbrutt av fem års okkupasjon. Men nazismen ble samtidig en påminnelse om verdien av samhold og god ledelse, og ga retning og energi til samfunnsbyggingen i etterkrigstiden. I samtiden klandret mange Arbeiderpartiet for okkupasjonen, fordi de regjerte da krigen kom til Norge. Likevel ønsket flertallet et sosialdemokratisk samfunn da marerittet var over i 1945. Arbeiderpartiet fikk oppdraget med å sette det ut i livet.

Terroren i Oslo og på Utøya kan ikke sammenlignes med krig og okkupasjon. Men lærdommen er den samme: En liten nasjon må holde sammen når terror rammer oss. Alle må ta ansvar, vise dømmekraft, handlekraft, mot og realisme.

Sterkt samhold lar seg ikke forene med store sosiale forskjeller. Okkupasjonen 1940–45 og terroren i sommer minner om at det samholdet vi har bygd opp sammen gjennom over hundre år, ikke er en selvfølge.

Sympatibølgen for Arbeiderpartiet og AUF er uttrykk for mer enn sympati. Det er et uttrykk for de verdiene flertallet ønsker fortsatt skal prege Norge. Det er holdninger alle partiene og de fleste velgerne deler. Men for Arbeiderpartiet er dette kjerneverdier. Likevel er det ikke noen selvfølge at folket vil velge Arbeiderpartiet til å iverksette disse felles verdiene nå, slik de gjorde i 1945.

Den ettertanken jeg vil invitere deg til, handler om hvordan vi skaper, diskuterer og iverksetter politikk. Siste nytt får du nå trolig på mobil og internett. Men de store samtalene om de store spørsmålene foregår som før i avisene. Avisjournalistikken er en sentral, nødvendig del av det politiske beslutningssystemet, avgjørende for de store samtalene i befolkningen, ramme, utfordrer og oppdragsgiver for politikken.

I Hellas klarer ikke folket og politikerne å skape og samle seg bak en politikk som kan tøyle landets krise. Det er ikke rart. 1.000 grekere kjøper i snitt bare 116 aviser daglig. 1.000 nordmenn kjøper i snitt 538 aviser. Det er færre enn før. Men fortsatt er vi i verdenstoppen. Vi informerer oss ganske grundig, skriftlig og derfor faktaorientert. Derfor klarer vi å tenke og diskutere faktaorientert, selv når alt er kaos og situasjonen krevende. Grobunnen for folkeforførere og eventyrpolitikk er derfor mye, mye mindre i Norge enn i Hellas. Det er det ikke lett å se når alt går greit. Først når krisen rammer, trer forskjellene tydelig fram.

Det er dessverre ingen selvfølge at det skriftlige kunnskapsfundamentet avisjournalistikken legger for politikken, skal fortsette. I Kulturdepartementets mediestøtteutvalg utredet vi hvordan mediepolitikken kan forbedres. Nå må våre forslag testes mot 22/7-hendelsene: Hvilket mediesystem vil vi ha? Hvilken mediepolitikk må vi føre for å finansiere god journalistikk? Hvordan skal vi skape grobunn for gode politiske initiativ, diskutere og bli enige om hva som er riktig politikk?

Skiftende storting og regjeringer har siden midt på 90-tallet nedprioritert mediepolitikken. Det tror jeg skyldes at nesten alle rikspolitikerne har glemt at avisjournalistikken, nyhets- og debattmediene er politikkens siamesiske tvillinger. Det er gjennom disse mediene folk orienterer seg om samtiden og tar standpunkt. Vi kan glemme ambisjonen om mer åpenhet og mer demokrati, dersom mediepolitikken fortsatt blir nedprioritert.

Jens Stoltenbergs utfordring: «Mer åpenhet, mer demokrati», har adresse til alle nordmenn og alle deler av samfunnet. Hva skal vi svare?

På 1960-tallet gjennomførte arbeiderbevegelsen en ideologidebatt under slagordet: «Demokrati i hverdagen!». Den ble fulgt opp med store demokratireformer som for alltid forandret Norge i det neste tiåret. Svaret på Stoltenbergs utfordring kan være en ny ti års samtale om demokrati og åpenhet i hverdagen. Det kan gi rikspolitikken og lokalpolitikken bredere deltakelse og mer vitalitet.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.