Det er ingen myte at det har skjedd en høyredreining i Europa og også i Norge. Og da mener jeg ikke bare at det er blitt et økende antall høyreekstremister - denne gruppen er sannsynligvis
fremdeles forholdsvis liten - men et relativt sett økende antall mennesker som er skeptiske til innvandring i Europa, og det gjelder også i Norge. Og i økonomisk vanskelige tider, som Europa nå er
inne i, er det trolig at denne skepsisen vil bli forsterket.
Det økende relative antall mennesker som er blitt mer skeptiske til innvandring, er ikke blitt det fordi de er blitt mer rasistiske, men fordi de er bekymret for fremtiden, blant annet fordi de
opplever at innvandring medfører problemer, at de europeiske samfunnet hetrogeniseres raskt, at forekomsten av gettodannelser skjer i økende tempo, gettodannelser preget av lav utdanning, høy
arbeidsløshet og der sinte unge menn lager bråk. Og der det utvikles parallelle normsett med verdier som er på kollisjonskurs med europeiske kjerneverdier, en utvikling som skjøt fart blant annet
etter Rushdiesaken med Sataniske Vers som utløsende faktor, slik, blant andre, Kenin Malik har påvist.
Høyredreiningen i de europeiske samfunnene er altså ingen myte, men en realitet. Så kan en spørre seg hva som er årsaken eller årsakene. Jeg har ikke, som noen debattanter hevder, lagt all skyld
på venstresiden. Jeg har sagt at det har skjedd en polarisering i de europeiske samfunnene og også i det norske, en økning i konfliktnivået. Og jeg har ved flere anledninger satt søkelyset på noe jeg
har kalt polariseringens innebygde dynamikk som drives frem av ytterfløyene i innvandringsdebatten, der det viktigste poenget ikke er å drøfte de reelle innvandringsproblemene, men å stigmatisere
motparten. Det er ingen uvanlig metode i politikken, og slett ikke så farlig i en verden stort sett preget av harmoni, men det er en meget klanderverdig metode når det gjelder innvandring.
Innvandring er en irreversibel prosess, og innebærer ganske fundamentale samfunnsendringer over ganske kort tid. Det er haugevis med historiske eksempler på at en slik rask hetrogenisering har økt
konfliktnivået i samfunnet, og noen ganger med fatale konsekvenser.
Jo - venstresiden må ta sin del av skylden for denne polariseringen og for økning i konfliktnivå. Ustad gir uttrykk for at jeg skulle mene at venstresiden burde ha lagt seg mer mot høyre for å
dempe polariseringen. Det mener jeg så absolutt ikke. Men fokuset burde vært på de reelle problemstillingene og ikke i hovedsak på å tilbakevise høyresidens mange utspill om innvandrings- og
integreringsproblemer. For det er slik venstresiden oppfattes av meg og svært mange andre i norske politikk. Siden høyresiden stadig påpeker at innvandring ikke er bærekraftig, må venstresiden
tilbakevise det - svært ofte med en stigmatiserende retorikk.
Således tegner det seg et mønster der høyresiden overdriver problemene og venstresiden underdriver dem, og overdrivelsene og underdrivelsene blir større jo lenger ut på fløyene debattantene
befinner seg. Konsekvensene ser vi: en påviselig høyredreining i de europeiske samfunnene. Folk flest, som vet at det er problemer knyttet til innvandring og integrering tror mer på Siv Jensen enn
representanter for Rødt, som ofte har gitt uttrykk for at det egentlig ikke burde være noen innvandringsbegrensninger i det hele tatt.
Når det gjelder integreringen, så synes jeg ikke den har vært så dårlig i Norge - den har til nå sannsynligvis fungert bedre enn i de fleste andre europeiske land. Men det er store
forbedringsmuligheter. For å få til en vellykket integrering kreves det imidlertid en fremtidig innvandring som er håndterbar i integreringsmessig forstand. Altså en forholdsvis lav innvandring.
Utdanning og arbeid er åpenbart de viktigste integreringsfaktorene. Motvirking av gettodannelser og parallellkulturutvikling er også et viktig saksområde. Norskopplæring er av avgjørende
betydning. Men også et bredere og mer omfattende tilbud for innvandrere ved ankomst til Norge, for å kompensere noe for det kunnskapsunderskuddet som de aller fleste innvandrere har, språklig,
sosialt og kulturelt. Over de siste femogtretti årene har jeg i lange perioder oppholdt meg i land i Afrika, og jeg vet hvor viktig det er å ha gode kunnskaper om økonomi, sosiale og kulturelle
forhold, om seder og skikker, og om hvor nyttig og viktig det er for en innvandrer å bygge nettverk inne i majoritetssamfunnet. Og ikke minst om hvor lite fruktbart det er å bo under gettolignende
forhold, som er egnet til å skape myter, og svært ofte helt gale myter, om hvordan storsamfunnet er og fungerer.
Hvilke forslag jeg har når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken? Jeg har nevnt noen ovenfor uten å gå i detalj. Jeg kunne ha skrevet en avhandling om hver av disse områdene.
Til slutt kan jeg nevne et lite personlig bidrag. Jeg bor i Smalgangen på Grønland. Og bidrar således til å opprettholde et visst etnisk norsk innslag i en bydel som av noen oppfattes som
muslimsk. Langt flere burde yte et slikt bidrag, først og fremst i Groruddalen. Ikke minst folk fra venstresiden.
Om jeg er kristen? Jeg er agnostiker.