SV ligger nede. Rune Slagstad sparker.

Rune Slagstad er ikke hvem som helst. Han var i sin tid nestleder i partiet. Han var med på å stifte det moderne SV på 70-tallet. Sammen med Steinar Hansson lanserte han begrepet «Sosialisme på norsk». Det blir lagt merke til når han via Klassekampen melder at han har fått nok. I år stemmer han Rødt.

SVs velgere (de som er igjen) lar seg neppe verken avskrekke eller begeistre av Slagstads raseri. Men for partiorganisasjonen er det annerledes. Slagstads utmarsj går rett inn i det dilemmaet partiet har slitt med siden det rødgrønne samarbeidet resulterte i regjeringsmakt i 2005: Skal man søke makt og godta vanskelige kompromisser, eller skal man være en fri, prinsippfast og tydelig opposisjonell stemme?

Kristin Halvorsen har aldri vært i tvil. I alle fall ikke offisielt. Hun er en maktpolitiker. Hun er overbevist om at SV får mer igjen for å søke makt. Kanskje ikke i antall velgere, men helt sikkert i politisk innflytelse. Slagstad tilhører en annen tradisjon.

Begrunnelsen til Rune Slagstad er interessant. Det er SVs ordførerkandidat i Oslo, Marianne Borgen, som har provosert ham. Hun har stemt for store kutt i budsjettet til Oslo Universitetssykehus. 1.000 stillinger skal vekk. Borgens stemmegivning illustrerer et stort problem for SV i Oslo. Samarbeidet med Ap i regjering er ingenting mot de kompromissene SV må gjøre i hovedstaden. Her er Ap på sitt mest høyresosialdemokratiske. Å samarbeide med «Røde Rita» Ottervik i Trondheim er noe helt annet enn å samarbeide med Libe Rieber-Mohn i Oslo. Hittil har Borgen valgt å være lojal på grensen til det selvutslettende. Det har ført til at partiet knapt har en sak igjen. Det kan godt tenkes at Slagstad får følge av flere frustrerte SV-ere.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.