En muligens uventet og utilsiktet ettervirkning av bombeaksjonen i Regjeringskvartalet og Utøya-massakren er at folk flest synes å ha strømmet til partikontoret for å melde seg inn i Ap. Meningsmålingene viser også stor fremgang for Ap. Dette uten at Ap har foretatt seg noe som helst politisk relevant. Tilstrømmingen til partiet må derfor betegnes som en form for kondolanse, et utslag av akutt medfølelse og behovet for å trøste; en slags kollektiv sorgbearbeidelse. Spørsmålet er om samfunnet er tjent med en politikk basert på føleri og ikke en intellektuell idé om ”idealsamfunnet”.
Jeg har tidligere hevdet at Erna Solberg aldri vil bli statsminister, fordi hun er for feit og av den grunn viser for all offentlighet at hun ikke har den fornødne selvdisiplin og kontroll som skal til for å administrere kongeriket Norge. En slik uttalelse kommer imidlertid (selv om den måtte være sann) i samme kategori som å stemme på Ap ut fra medfølelse; den bygger på noe utenforliggende i forhold til Høyres politikk. Det holder ikke lenger å besitte et (korrekt) politisk budskap, man må også ha et utseende (velgertekke) velegnet til å tekkes potensielle velgere. Et politisk parti med ambisjoner om å vinne valget burde sånn sett satse på å bruke attraktive skuespillere (og enkelte kjendiser) til å opptre for seg. Jagland og Kolberg kan heller sitte bak kulissene og trekke i de politiske trådene. Norsk kulturpolitikk har f eks aldri nådd den samme høyde etter at Åse Kleveland (utrolig nok) ble vraket som kulturminister. Og hvem andre enn en ulastelig antrukket Jonas Gahr Støre har evne til å overbevise (hele) den norske befolkning om at bombing av annen manns territorium fremmer erdensfreden?
Midt i sjokket etter massakren ble det besluttet å droppe høstens skolevalgdebatter. Hvorfor vites ikke – om det var av hensyn til AUF (mangel på debattanter) eller mer generelt; det sømmer seg ikke å diskutere politikk i en sådan stund – men selv innbiller jeg meg at vi vil hedre de avdøde mer ved å fortsette der de slapp enn å unnlate å gjøre hva de selv brant for; nemlig politisk debatt. Skoledebattene burde derfor ikke vært droppet, men opprettholdt. Av respekt for ytringsfriheten og den demokratiske idé. Om selve valgkampen blir holdt i et mer (oppfordret) avdempet tonelag gjenstår å se. Det er ennå noe tid før slutten av august og innspurten på kommunevalgkampen.
Selv Siv Jensen har valgt å holde en nesten usynlig profil. Sannsynligvis vet hun at alt hun sier vil li brukt mot henne – for er det ikke fra Frp alt høyreekstremistisk oppsop stammer fra? Og hvordan kan man snakke om snikislamisering i en tid hvor det viktigste er å holde hender, uansett kjønn, seksualitet, alder eller hudfarge? Det får ikke hjelpe om velferds-Norge går til helvete, det er ingen som er opptatt av det, akkurat nå. Sympatien ligger hos Jens Stoltenberg, for han har mistet. Tomrommet må fylles igjen - av stemmekveg som ikke evner å tenke selvstendig, men føler desto mer. Muligens bryr politikere flest seg lite om hvorfor velgerne stemmer på dem. Det viktigste er at de stemmer. Og kanskje spiller flere av dem også bevisst på det følelsesmessige, i den hensikt å høste sympatistemmer – som f eks Siv Jensen, når hun med sin mest forbitrede mine prøver å fremstå som politikkens mobbeoffer par excellence. I så fall er det politiske budskap i ferd med å utspille sin rolle. Vi kan like gjerne overlate forvaltningen av samfunnet til kompetente fagpersoner, som i det minste burde vite hva de driver med. Og så kan vi andre bruke tiden til noe langt viktigere; som f eks å kjenne på hverandres følelser.