En ny gren av rasisme er i amning og denne ernærer seg på myter om kultur-renhet. Premissene for debatten om religion og innvandring er derfor uhyre viktig for å unngå at denne ny-rasismen fester seg i samfunnet og blir til en alvorlig indre trussel.

Det er ingen tvil om at alt vil bli annerledes etter 22. juli. Omfanget og ondskapen av terrorhandlingene som har utfordret samfunnet tilsier selvfølgelig at ingen ting vil bli som før. Hvis det er en ting som heller ikke bør være som før; så er det debattkulturen. Den har i lang tid vært preget av hateretorikk, fremmedfiendtlig klima og forkastelig menneskeforakt; og vi har smertelig erfart at nettopp dette kan oppfordre til vold. Paradoksalt nok er det nettopp heksejakten på islam og muslimer som av enkelte ønskes som før, og disse da med overvekt av de som har tilegnet seg en politisk- eller forfatterkarriere av å være talerør for vrangforestillinger og et menneskesyn som likner på noe av det som står i terroristens manifest.

Kort oppsummert så er det av hensyn til ytringsfriheten at debatten, til og med den om islam, ikke bør knebles. Ytringsfrihet er et godt argument, men er overflødig i denne sammenheng fordi Norge som nasjon har gitt klar beskjed om at terroren skal møtes med mer demokrati, åpenhet og samhold; hvor ytringsfriheten selvsagt er grunnmuren.

Etter min mening er det ikke det at ytringsfriheten skal begrenses som bekymrer en del, men at premissene for debatten skal endres, naturlig nok på lik linje med alt annet etter 22. juli. Det er nettopp hva som er akseptabelt eller uakseptabelt i en konstruktiv debatt innenfor rammen om ytringsfrihet det dreier seg om, da en intens ordkrig om debattens framtid brøt løs rett etter de grusomme terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

Frem til 22. juli har terskelen for det som kan aksepteres i den offentlige debatten sunket til et bekymringsfullt lavt nivå. Alt fra folkevalgte til internettets mørke krefter har uttalt ting som er under all anstendighet, og som bygger opp under gruppetenkning, mistenkeliggjøring og fiendebilder av muslimer. Nivået har blitt så lavt at det å være politisk korrekt eller kulturrelativist har blitt et skjellsord, samtidig som spredning av edder og galle har blitt hverdagslig.

I sin årsrapport for 2009 - Innvandrere i norske medier: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv - hevder Integreringsmangfoldsdirektoratet (IMDI) at fremstilling av innvandrere i media har vært problem - og sensasjonsorientert.Av alle oppslag som er analysert og som har innvandring eller integrering som hovedtema, vurderes 71 prosent som problemorienterte, 18 prosent som ressursorienterte, mens bare 11 prosent av oppslagene vurderes som nøytrale. Rapporten viser også til at debatter om innvandring og integrering ofte er debatter om islam og muslimer. I 2009 ble Islam/muslimer omtalt 77 000 ganger i media, -mer enn svineinfluensaen. Rapporten slår fast atfremstillingen i media påvirker holdninger negativt og konsekvensene for de omtalte er også negative. Åpenbart er det korrelasjon mellom negativ dekning i media og diskriminering i hverdagslivet for den gruppen det gjelder.

Selv om media har et stort ansvar for å nyansere dette bildet, så er det slik at media avspeiler det som skjer i samfunnets ulike arenaer: de politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske. Derfor er kartleggingen som IMDI presenterer meget fundamental for monitorering av tendensen over tid. Den bør videreføres til å bli en årlig begivenhet og at IMDI tilføres ressurser slik at kartleggingen utvides. Jeg antar at dette vil vise seg å være et godt redskap i å fange opp betydningsfulle signaler. Denne type kartleggingen er spesielt viktig i disse dager fordi i dårlige økonomiske tider er det tilbøyelighet til å gjøre samfunnsmessige utfordringer om til problemer knyttet til religion og etnisitet. Minoritetshets i dårlige økonomiske tider er ikke en god kombinasjon. Begge finner sted nå i Europa hvor Norge er en godt integrert del av, både økonomisk og politisk.

Matthew Goodwin skrev i The Guardian ”I stedet for å motarbeide innvandring og islam på rasemessig grunnlag (et argument som ville tiltrekke seg lite støtte), blir det lagt mer vekt på de mer sosialt akseptable utgavene av kultur: muslimene er ikke biologisk mindreverdige, men de er kulturelt inkompatible, så fortsetter argumentet. Målet er å åpne moderne høyreekstremistgrupper opp for et bredere publikum.” Videre skrev han “De hevder også at denne trusselen er kulturell snarere enn økonomisk. Det er en dyp følelse av bekymring for at ett sett av verdier, levesett og samfunnet er truet, og at bare de mest radikale former for handling kan fjerne denne trusselen.” Essensen i analysen er soleklar, noe vi ser rundt oss: at hateretorikken aksepteres mer enn før i samfunnet, og at de politiske agendaene som denne retorikken representerer, appellerer til en betydelig velgergruppe.

Erna Solberg og Trine Skei Grande er inne på noe vesentlig i sine utspill. Høyrelederen sammenlikner muslimhetsen med jødehetsen. Venstrelederen kaller islamofobi for stueren rasisme. Tegnene begynner å bli for tydelige. Det skapes et fiendebilde av en minoritet som følgelig blir stigmatisert og tråkket på, og dette skjer på bakgrunn av religiøs tilhørighet.

Fordi dette ikke skal være akseptabelt i et demokratisk og tolerant samfunn hvor fellesskapet og samholdet settes høyest, er vi nødt til å kalle en spade for en spade for å kunne bekjempe en alvorlig, voksende trussel. Jeg tolker tegnene slik hen at det er en ny gren av rasisme som er i amning, og som ernærer seg på myter om kultur-renhet. Det kan kalles ny-rasisme, kultur-rasisme, religions-rasisme, eller rett og slett rasisme; etter at begrepet utvides for å omfatte diskriminering på bakgrunn av tro. Uansett hvilket begrep vi bruker, er det livsviktig å unngå at den denne ny-rasismen fester seg i samfunnet og blir til en alvorlig indre trussel.

På bakgrunn av dette er premissene, med hensyn til hva som er akseptabelt eller uakseptabelt, for debatten om religion og innvandring svært avgjørende. I etterpåklokskap ser vi at det er mye som bør være uakseptabelt: i anstendighetens navn, av hensyn til sikkerhet, av hensyn til samholdet og fellesskapet, og fremfor for alt av hensyn til verdien av mangfoldet i samfunnet.

At holdninger og uttrykk er uakseptable, bestemmes ikke med et pennestrøk, men gjennom en prosess som går langs både intellektuelle, politiske og sosiale linjer, hvor både institusjoner og individer deltar, og hvor handling skal følge ord. Derfor vil det være naturlig at lederne i Høyre og Venstre nå følger opp sine ord og omsetter dem til politisk handling ved å revurdere sitt eventuelle samarbeid med nettopp det partiet som har gitt “muslimhetsen” og “den stuerene rasismen” et ansikt.