Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Jonas Bals
Innlegg: 12
Kommentarer: 9

Åpent brev til mine medborgere i Fremskrittspartiet

- 10551 visninger Innlegg

Dette er det mest personlige jeg har skrevet. Det er gjort på svært kort tid, og jeg beklager dersom noe er uoverveid eller usaklig. Kanskje er det også noe her dere blir sinte av. Men det er skrevet med en utstrakt hånd. Jeg håper dere tar den imot.

Hei,

Først av alt: Takk for at dere deler sorgen med oss. Takk også for kloke ord fra Siv Jensen i dagens DN, FpU-leder Vanebo i Klassekampen her forleden, og Askøy-ordfører Knut Hanselmann i BT.

Jeg har jobba sammen med mange av dere. Gode arbeidskamerater har ikke bare stemt på dere nå og da, noen av dem har også vært medlemmer i partiet. Jeg vet at ingen av dem føler noe i nærheten av sympati for den grusomme udåden som ble begått 22.07.11, og jeg vet at de fleste av dem heller ikke deler noen av terroristens politiske synspunkter. Selv om jeg personlig er dypt uenig i nesten alt Fremskrittspartiet står for, anerkjenner jeg at dere har spilt en rolle i norsk politikk som på sitt beste både har vært forfriskende og gitt stemme til noen av de som ikke har følt seg hjemme i noen av de andre partiene. Jeg håper dere kan fortsette å spille en slik rolle også etter 22. juli 2011.

Om jeg skal si noe negativt om dere allerede nå, så er det at jeg ofte synes dere er dårlige til å lytte. Jeg håper dere lytter nå. Dette er skrevet i en følelsesmessig virvelvind, og gjøres fordi jeg sitter med en akutt følelse av at vi må finne noen nye måter å snakke med hverandre på her i Norge.

Den siste uka har vært vanskelig. Det har vært mange negative følelser i sving, sinne, redsel og sorg. Da jeg i går kveld hørte Nrk Dagsnytt lese navnene på alle de vi har mistet, ble jeg overveldet av en bunnløs form for sorg jeg aldri har følt før. Så meningsløst. Så vondt. Så grusomt. Jeg klarer ikke fri meg fra bildene jeg har skapt i mitt indre av den timen på Utøya da AUFerne ble jaget som om de var dyr. Jeg er trøtt og sliten av å smile falskt til den to år gamle sønnen min og late som ingenting mens skjelver av fortvilelse over å se at drapsmannen hylles flere steder på nettet. Jeg er lei av å lese for sønnen min om sjørøvere som går i land på ei øy, og straks tenke på Utøya. Av å se barne-tv og finne paralleller til massakren overalt. Av å bli overmanna av følelser, og stadig måtte vende meg vekk for å gråte, siden barna mine er for små til at jeg kan forklare dem hvorfor jeg gråter.

Og jeg blir redd. Jeg blir redd når jeg ser på mine nærmeste, redd for at det skal skje dem noe. Jeg blir dobbelt redd, for jeg blir også redd for at barna mine skal merke at jeg er redd. Jeg har lest at små barn er ekstra varsomme for følelser som dette, ettersom de har så begrensa muligheter for å kommunisere. Jeg blir kvalm av tanken på at drapsmannen skal ha klart å gjøre min to år gamle sønn redd for sin egen pappa.

Kanskje har dere det også sånn? Kanskje er det en fellesmenneskelig reaksjon på så grusom terror som vi har blitt utsatt for. Men jeg tror det er en viktig forskjell på oss, og det er litt derfor jeg skriver dette i kveld. Jeg er takknemlig for at vi har delt sorgen den siste uken, men jeg tror faktisk ikke dere kan dele frykten med oss. Grunnen er enkel, og ble nevnt av VG på lederplass dagen etter terrorangrepet: Det er den radikale høyresiden som har stått for all terror på norsk jord. Vi har en grunn til å være redde; det har ikke dere. I alle fall ikke på samme måte.

Noen av dere vil nå sikkert innvende at det også finnes folk på venstresiden som er villige til å bruke vold, og det er riktig at det finnes voldsromantiske miljøer med et språk preget av metaforer om å ”knuse” politiske motstandere (jeg tenker på Tjen Folket og ungdomsgruppa deres RKU). Men det er en viktig forskjell: De har ikke, og vil sannsynligvis aldri, begå terrorhandlinger. Og de forfølger ikke enkeltpersoner og overfaller dem, slik krefter på høyresida har gjort.

Hvorfor nevner jeg dette? Fordi jeg selv hadde en del opplevelser på midten av 90-tallet, da jeg var ung tenåring, med grov voldsbruk fra høyreradikale. Særlig én episode har gått i reprise for mitt indre den siste uka: Ei natt der noen venner og jeg ble jaga av en ukjent gruppe voksne menn, som mest av alt minnet om et borgervern. Før vi rakk å komme oss i dekning og fikk tilkalt politiet, rakk vi å finne ut at de både var høyreradikale (de ropte leve Myrdal og heilet) og at de var svært godt organisert: De hadde to biler og sambandsutstyr (dette var før mobiltelefonen ble allemannseie). Vi hadde et bestemt inntrykk av at de ønsket å ta livet av en av oss; en skiftenøkkel siktet inn mot min egen tinning ga i alle fall et inntrykk av at så var tilfelle. Jeg rakk å dukke, og vi kom oss i skjul. Hva som siden skjedde med dem, vet jeg ikke. Politiet fulgte det ikke opp. Selv var vi, på et vis som i dag fremstår som uforklarlig for meg, så vant til slikt at vi ikke gjorde noe annet enn å ta forholdsregler når vi var ute og gikk om kvelden. Til foreldrene våre fortalte vi aldri noe (det har jeg aldri gjort, slår det meg nå), av frykt for å bli nektet å delta i antirasistisk arbeid.

Var vi så vant til det, i en alder av 15-16 år? Ja, det var vi. Og det var ikke bare juling det var snakk om. Venner av meg har blitt overfalt med øks og skutt; Blitzhuset ble forsøkt bombet flere ganger, to av dem mens det var fullt av folk. Det var bare små tilfeldigheter som gjorde at det ikke fikk dødelig utfall. På ny forestiller jeg meg at innsigelsen kommer: Men var ikke blitzerne selv voldelige? Jo, det hendte vi slåss med nynazistene som angrep oss, hvis det er det dere sikter til. Og noen gikk selv til angrep ved noen anledninger. Men aldri med våpen, aldri med bomber, og alltid fordi de ville forhindre at nynazistene tok kontroll over gata i Oslo, og bruke den til å terrorisere mørkudede, homser og meningsmotstandere, slik de har lykkes med i så mange andre land.

***

Men hvorfor forteller jeg dette til dere, Fremskrittspartiet? Det er fordi jeg vil forklare dere at mange av oss har en grunn til å være redde, og det har ikke dere. Ikke på samme måte. Jeg har sett gode venner slite psykisk i årevis, noen har fått rusproblemer som følge av det de har opplevd. Høyreterror har vært en realitet i Norge i mange år, selv om ingenting av det har vært i nærheten av den grusomheten vi nå har vært vitner til.

Derfor klarer jeg ikke å få de stakkars ungdommene fra Utøya ut av hodet. Og jeg blir forferdelig sint og redd og lei meg når kommentatorer som Åshild Mathisen i VG sammenligner venstre- og høyreekstreme, og skriver at vi ikke kan ”lese en massemorders umenneskelige handlinger inn i vår politiske debatt,” fordi det ville være det samme som ”å tilgrise den norske, demokratiske debatten”.

Terroren rammet ikke blindt, selv om også tilfeldig forbipasserende ble rammet av bomben i Regjeringskvartalet. Det var et politisk attentat, uansett hvor syk gjerningsmannen må vise seg å være eller ikke være. Vi kan ikke, som Jøran Kallmyr sa til Aftenposten 28. juli, oppheve oss selv til rettsmedisinere og konkludere at vi ikke må "la Breivik få definisjonsmakt over norsk politikk," som Kallmyr sa, fordi "han er en gal mann, ingen filosof".

Samholdet den siste uken har gjort det lettere å finne troen på at vi skal komme sterkere ut av dette som samfunn, men når jeg hører Kallmyr og Mathisen er det som om noe blir ødelagt inni meg – igjen. Hvordan er det da for de som har opplevd drapsmannen, eller de som har mistet et barn, et søsken eller en venn? Skal vi ikke forsøke å trekke noen lærdommer ut av det som har skjedd?

Jeg forestiller meg at motforestillingen straks melder seg hos deg: Forsøker jeg ikke bare slå politisk mynt på det som har skjedd, eller å sensurere meningsmotstandere? Vær så snill å tro meg når jeg sier nei. Jeg snakker om å lære av det forferdelige som har rammet oss, å få mening ut av det meningsløse. For eksempel slik Cornelius Jakhelln så forbilledlig gjør det i Morgenbladet.

***

Da Dagsnytt leste opp navnene på de døde i går, forsto jeg med ett at sorgen bare såvidt har begynt. Vi er veldig mange som kommer til å være veldig lei oss veldig lenge. Hittil har vi vært i sjokk; det er nå sorgen kommer. Jeg har vært enig i at man skal avvente valgkampen til vi har begravd våre døde, at tiden nå er en tid for å sørge. Tro meg når jeg sier at jeg skulle ønske så inderlig sterkt at vi kunne gjøre bare det, og så møtes igjen om noen uker. Men sånn fungerer ikke mediesamfunnet. Det har ikke vært til å unngå at den politiske diskusjonen har begynt, i mediene og blant kommentatorene, i inn- og utland. Det har gjort det umulig ikke å blande seg, i alle fall for meg. Ved siden av å melde meg inn i et politisk parti (AP) for første gang i mitt liv har jeg twitret, skrevet innlegg på Nye Meninger og forsøkt å sette meg ned med drapsmannens såkalte manifest. Det har ført til en artikkel i neste ukes Le Monde Diplomatique (kommer først om en uke), der jeg blant annet går gjennom en del ting jeg er svært kritisk til ved Fremskrittspartiets rolle i samfunnsdebatten. Burde jeg ha ventet? Jeg endte opp med å konkludere nei, etter en kort tenkepause. Grunnen er at debatten er i gang enten vi vil det eller ei, og jeg mener kommentarer som Åshild Mathisens og Jøran Kallmyrs må møte motargumenter.

Det var særlig to ting som fikk meg til å synes at det var en enkel snarere enn en vanskelig avgjørelse: Møtet med noen av de overlevende fra Utøya på Folkets Hus, der en venn sa det var bra at de som orket det deltok i debatten, fordi de selv ikke eier kreftene til det. Det andre var Per Sandberg. Etter at Petter Nome og Per Fugelli kritiserte Frp for å ha skapt et utålelig debattklima stilte Sandberg de som kritiserte partiet opp mot ungdommene på Utøya og deres kjærlighet, og undret seg over hvordan noen kunne være "så fulle av hat".

Per Sandberg, om du leser dette: Det er nettopp slik retorikk det nå må være slutt på! Vi skal ikke slutte å diskutere negative sider ved islam eller innvandringspolitikk, men dere må slutte å snakke sånn, og slutte med alltid å innta offerposisjonen. Det er feigt, og det er billig. Men viktigere: Det etterlater et inntrykk av forfølgelse og sensur som drapsmannen ser ut til å ha vært sterkt preget av - langt sterkere enn hva dere kan beskyldes for å ha skapt alene, selvsagt. Men alle monner drar, som det heter, og dere har helt siden Carl I. Hagen kjørte på med sine påstander om ”ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting” aldri latt en anledning unnslippe til å påstå at dere er ofre for politisk korrekthet og knebling. Det er jo ikke sant!

***

Det var også en tredje grunn til at jeg meldte meg på ordskiftet såpass tidlig. Det var den ekle lille tanken bak i hodet som ba meg la være, som ba meg ligge lavt, av hensyn til egen sikkerhet. Den tanken gjør det enda mer maktpåliggende for meg å forsøke å forklare dere hvordan det er. Kanskje er det slik Flemming Rose og mange islamkritikere har følt det når deres ytringer er forsøkt truet til taushet: Man kan bare ikke la være.

Etter årene med naziterror på 90-tallet så jeg mange som trakk seg inn i seg selv og ble der. Det gjør meg enda mer imponert over måten Arbeiderpartiet ser ut til å takle denne katastrofen. Jeg har sett hvordan ungdommene tar vare på hverandre, og hørt fortellingene om hvordan de samarbeidet ute i det kalde vannet, slik at de som trengte hjelpen mest fikk den først. Og de er alle sammen klare på at de skal ta Utøya tilbake. Vi skal huske at det ikke er noen selvfølge at det er utfallet, eller at de fikk oppbakning fra hele Norges befolkning etter angrepet: Det vitner, slik jeg ser det, om noen helt særegne kvaliteter ved samfunnet vårt, som jeg uten å nøle vil gi sosialdemokratiet mesteparten av æren for.

Velferdsstaten har gjort at vi, til tross for meningsforskjeller, sosiale ulikheter og en stor innvandring av folk som kommer med en helt annen bagasje, har klart å reagere på denne krisen som ett samfunn. Det må vi nå bygge videre på. Men vi må også være forberedte på at det finnes mye sinne nå, sinne vi må ha rom for og kanalisere inn i dialog fremfor konfrontasjon. Det gjelder venstresida, og det gjelder høyresida - og kanskje særlig dere. Med dette vil jeg forberede dere på at vi er mange som er sinte på dere, men også minne dere på at vil fortsette å leve i samme samfunn som dere. Utøya-generasjonen, representert ved lederne for alle de politiske ungdomspartiene, skrev i dagens Aftenposten at vi, når den politiske striden tar til igjen, skal huske innsikten tragedien ga oss: at det er mer som holder oss sammen enn som skiller oss.

En 13-åring skrev på et nettmøte på Nrk etter terrorangrepet: ”Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim, jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burde jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtiden? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia.”

Vårt felles ansvar er nå å skape et åpent og inkluderende samfunn, der innvandrere, innvandringsmotstandere, antirasister, sosialdemokrater og ultraliberalister kan leve sammen. Jeg håper – og tror – at vi får det til. Også fordi jeg vet at dere frp’ere når alt kommer til alt er som folk flest: Ålreite og likandes mennesker.

Jonas Bals
Innlegg: 12
Kommentarer: 9

Kommentar #1

PS: Dersom det skulle bli noen debatt her, så er jeg dessverre borte fra nettet en stund framover. Men tar i tilfelle selvsagt tråden opp når jeg er tilbake. vh Jonas

Jonas Bals
Innlegg: 12
Kommentarer: 9

Rettelse

Kommentar #2

Og til slutt en rettelse (det gikk litt fort dette, og jeg beklager det; det var fordi jeg følte det var viktig):

Jeg skriver: "Vi kan ikke, som Jøran Kallmyr sa til Aftenposten 28. juli, oppheve oss selv til rettsmedisinere og konkludere at vi ikke må "la Breivik få definisjonsmakt over norsk politikk," som Kallmyr sa, fordi "han er en gal mann, ingen filosof".

Jeg mente: Vi kan ikke utnevne oss selv til rettsmedisinere og stille diagnoser, slik Jøran Kallmyr gjorde i Aftenposten 28. juli, da han konkluderte at vi ikke må "la Breivik få definisjonsmakt over norsk politikk," fordi "han er en gal mann, ingen filosof."

Liv Serine Helgesen
Innlegg: 60
Kommentarer: 1505

Flere melder seg inn i Ap

Kommentar #3
Jonas Bals – gå til den siterte teksten.

Ved siden av å melde meg inn i et politisk parti (AP) for første gang i mitt liv har jeg twitret, skrevet innlegg på Nye Meninger og forsøkt å sette meg ned med drapsmannens såkalte manifest.

En dame på 93 meldte seg også nylig inn i Ap. Et frø ble sådd, sa hun om det som skjedde i forbindelse med angrepet på Ap og de unge på Utøya. Ap har vokst i antall medlemmer.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7728715

Det er nesten slik at jeg misunner de som fødes inn i familier som har en fast politisk tradisjon. Som f.eks. Ap-familiene, med sin AUF leir. Fantastisk flotte verdier og samhold som bygges opp der!

Selv ble jeg "frelst" på Soria Moria i 2005. Sp, SV og Ap skapte begeistring og en magisk stemning, selv om tåka enkelte dager lå tett rundt området. Synd at målet om å avvikle fattigdommen her i landet er fraveket. Men med de grunnverdiene som finnes i AUF, har jeg fremdeles håp om magi.

Takk for god artikkel! Du er årvåken og setter fokus på viktig tankevekkende barnelitteratur. "Jeg er lei av å lese for sønnen min om sjørøvere som går i land på ei øy, og straks tenke på Utøya. Av å se barne-tv og finne paralleller til massakren overalt. "

Liv Serine Helgesen
Innlegg: 60
Kommentarer: 1505

Kommentar #4
Jonas Bals – gå til den siterte teksten.

Per Sandberg, om du leser dette: Det er nettopp slik retorikk det nå må være slutt på! Vi skal ikke slutte å diskutere negative sider ved islam eller innvandringspolitikk, men dere må slutte å snakke sånn, og slutte med alltid å innta offerposisjonen. Det er feigt, og det er billig. Men viktigere: Det etterlater et inntrykk av forfølgelse og sensur som drapsmannen ser ut til å ha vært sterkt preget av

Fra Nordahls Griegs "Til Ungdommen":

(....)

Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Kjell Davidsen
Innlegg: 75
Kommentarer: 931

Kommentar #5

Først vil jeg si at jeg er enig med Jonas Bals i noe av det han skriver. Men det er ikke til å komme utenom etter min mening at den nåværende regjering må gjennomgå sin nåværende politiske plattform når det gjeller spesielt innvandrings og asylpolitikken sin! Der de ensidig mest fokuserer på hvordan de skal være de snilleste politikerne utad i klassen sin. Dette er en noe forenklet fremstilling av noe av årsakene til at høyreekstreme krefter er på frammars om en vil innse det eller ei.

Det er nok like mange ekstreme udetonerte menneske bomber både på venstresiden og på høyresiden, som kan bli utløst, derfor er det viktig som jeg har sagt før at politikerne tar høyde for å nyansere seg mer, og tar hensyn til begge sider. For det er tross alt et menneskes tanker og meninger av forskjellige følelser en må ta hensyn til.

Jeg vil ta et eksempel på en vannvittige lov politikerne har funnet på og anvende i Norge og da sikter jeg til loven som av vanvidd ble vedtatt, som også nekter et menneske å betale for frivillig avtalt sex seg i mellom av to voksne mennesker. Er ikke dette å gripe politisk inn i menneskers indre følelser og anliggende en alvorlig feil av politikerne, som her tar mest hensyn til gamle bedehus ideer. DET SOM ER DET ALVORLIGE ER AT POLITIKERNE GRIPER INN Å FORSØKER OG STYRE MENNESKERS INDRE FØLELSER VED OG BRUKE LOVER I HYTT OG PINE! Som etter min mening er en meget farlig inngripen i mennskets følelses liv. som ikke bør høre hjemme i en politikers arbeidsoppgave!

Jonas Bals
Innlegg: 12
Kommentarer: 9

Noen raske svar og en ettertanke

Kommentar #6

Aller siste kommentar herfra på en stund - en innsigelse mot meg selv, egentlig. I rettferdighetens navn må det nevnes at om det er et politisk parti i Norge som har måttet tåle mye grov ordbruk, angrep med egg osv., så er det Fremskrittspartiet. Jeg kan forestille meg at det er mange i partiet som har hatt svært ubehagelige opplevelser med slikt. Jeg vil bare ha understreket at jeg tar avstand fra slikt like sterkt som jeg tar avstand fra andre forsøk på å kneble ytringsfriheten. Så er det sagt.

Takker ellers for kommentarer så langt. Når det gjelder det du sier Kjell (eller noe av det), så tror jeg faktisk ikke det finnes så mange udetonerte bomber på venstresida. I motsetning til land som Tyskland, Italia og Hellas har vi aldri vært plaget med venstreekstrem terrorisme i Norge, og slik tror jeg det kommer til å fortsette.

Til Liv Serine: Tror kanskje vi snakka forbi hverandre når det gjelder barnelitteratur? Poenget mitt var i alle fall ikke at det er noe galt med bøkene sønnen min og jeg leser, men at alt minner meg om Utøya nå om dagen - at tankene mine søker dit selv om jeg ikke vil. Sånn tror jeg vi er mange som har det?

Kjetil Korslund
Innlegg:
Kommentarer: 2

Blitzere og voldsbruk

Kommentar #7

Tankevekkende innlegg. Du sier ikke så mye om din tilknytning til Blitz, men dette miljøets forhold til vold, voldsbruk og gatekamp, har slett ikke vært uproblematisk. Store deler av miljøet har søkt gatas parlament: Nazistene skulle letes opp, og bankes opp. Denne villede konfrontasjonslinjen, de dogmatiske synspunktene og mangelen på motforestillinger til å bruke vold som politisk redskap, har gjort at jeg er svært lite mottagelig til å la meg belære av Blitzere og eksBlitzere om noe som helst - ikke minst tragedien på Utøya.

Liv Serine Helgesen
Innlegg: 60
Kommentarer: 1505

FrPkritikere sammenlignes med massemorder

Kommentar #8
Jonas Bals – gå til den siterte teksten.

I rettferdighetens navn må det nevnes at om det er et politisk parti i Norge som har måttet tåle mye grov ordbruk, angrep med egg osv., så er det Fremskrittspartiet.

Det kan du ha rett i, men takk og pris for at folk reagerer. FrP'ere ber jo nærmest om det.

Men de som nå kritiserer FrPs fremmedfiendlige retorikk kan usakelig og usmakelig risikere å bli sammenlignet med massemorderen, for bare sjekk bare hva som kommer frem hos Aftenposten:

Det sier en hel del om nivået der .- og hva kritikere av FrPs retorikk nå kan belage seg på å møte.

Liv Serine Helgesen
Innlegg: 60
Kommentarer: 1505

FrPs offerrolle

Kommentar #9

FrP'ere ber jo nærmest om det.

Ovennevnte sitat tiltenkes da den offerrolle som gjentatt er en del av FrPs politikk og retorikk.

Jarle V. Traavik
Innlegg: 6
Kommentarer: 123

Takk, Jonas

Kommentar #10

Velskrevet innlegg - og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver (dog ikke Blitz-aktivismen). Poenget ditt om hvilken side av det politiske spekteret i Norge som har vært voldsutøvende er godt. Tar meg i å tenke at voldsutøvere nok er ganske små inni seg, og det er påfallende at den blåeste politikken aldri har fått mye gjennomslag i Norge. Er rasistiske ytringer dels et resultat av lettpåvirkelighet og en følelse av manglende påvirkningsmulighet?

Det er åpenbart - som du også sier - at det overveldende flertall av velgere på høyresiden reagerer med avsky på det som nå har hendt. Vi er tross alt tenkende, følende mennesker de aller fleste av oss. Men retorikken fra høyresiden (f.eks. "Det var noe dritt at ikke hoffnarren fløy til himmels") og mantraet om sensur og forfølgelse av FrP må endres for å skape en reell debattarena - ellers blir det meningsløse toveismonologer.

Ole R Mælingen
Innlegg:
Kommentarer: 25

Nyansere?

Kommentar #11

Jeg er enig i mye av det du skriver Bals. Men før kommentar nummer 6 var dette et innlegg uten nyanser og veldig ensidig preget. Dersom du ønsker å bli tatt alvorlig med en slik debatt fra flere enn dine egne meningsfeller må du også se på historien her, og de faktiske forhold som har dominert det politiske landskapet. Når du i tillegg skriver dette:

"Det vitner, slik jeg ser det, om noen helt særegne kvaliteter ved samfunnet vårt, som jeg uten å nøle vil gi sosialdemokratiet mesteparten av æren for"

Så vil jeg anbefale å lese om norsk historie. Dette har ingenting med sosialdemokratiet å gjøre, men har sterke historiske røtter. Lenge før sosialdemokratiet ble født. Men la nå det ligge. Ditt forsøk på å gi denne æren til din egen politiske side, selv om den tydelig var upolitisk, får stå for din regning.

Den ekstreme norske høyresiden har aldri vært stor i Norge. Det var den ikke før krigen, og det var den heller ikke etter krigen. Da var den politiske ekstreme venstresiden vesentlig større, noe som også preget bildet helt frem til 80 tallet, selv om den også var liten. Du skriver at venstresiden ikke har utøvet vold. Problemet nok engang at her må du lese noe historie. 70 tallet var preget av ganske mange trusler fra den ekstreme venstresiden, som også bevæpnet seg. Norge inkludert. Over store deler av Europa gjorde venstreradikal vold seg fremtredende, med kanskje Røde Arme Fraksjon som den mest kjente. Ser vi på verden for øvrig er det en grunn til at mange fryktet den ekstreme venstresiden. Selv AP gjorde jo det. Husk at sosialismen/kommunismen tok flere liv enn noen annen ideologi. Så vil mange si at dette ikke var den "ekte" sosialismen/kommunismen, men dette ble realiteten fordi det måtte bli slik når man skal påtvinge andre meninger de ikke har.

Ser vi på grov vold så er dette fra ytre høyre i Norge. Uten tvil. Men ser vi bort fra dette har ytre venstre mange svin på skogen i Norge. Du nevner noen selv, og dersom vi tar med alle angrepene Blitz har på politiet og andre, synes jeg vi skal la det ligge med det foreløpig. Dette er ikke en tid hvor man skal sloss om hvem som er verst eller best.

Til slutt er det en ting du må huske på Bals. Vi som utgjør det politiske flertallet som Breivik hatet må også lytte. Fordi slik er demokratiet, og det er helt tydelig at mange som er kritisk til innvandring/asylpolitikken ikke føler at de blir hørt. Det er vi som har diktert denne politikken som de ikke ønsker, men som de likevel må leve med. Ikke omvendt. Derfor synes jeg ikke at du strekker ut en hånd, men faktisk fortsatt forsøker å diktere. Dette er ikke hva vi trenger nå.

Øyvind Sørensen
Innlegg:
Kommentarer: 54

Kommentar #12
Jonas Bals – gå til den siterte teksten.

Og noen gikk selv til angrep ved noen anledninger. Men aldri med våpen, aldri med bomber, og alltid fordi de ville forhindre at nynazistene tok kontroll over gata i Oslo, og bruke den til å terrorisere mørkudede, homser og meningsmotstandere, slik de har lykkes med i så mange andre land.

Det var ett veldig langt innlegg, og det er vanskelig å være uenig i alt.

Men først dette sitatet ditt, for her går du rett i fella, og viser klart skillet mellom oss som tror på demokratiet, og dere som tror på vold.

Husk at ABB også handlet på forhånd for å hindre muslimene å ta over gatene. De tankene du forfekter her er veldig farlige. Vi lever i ett demokrati, og du og dine har ingen rett til å agere politi og dommer i forkant av det du ser på som en mulig negativ utvikling. Da har du hvertfall satt deg selv moralsk på sidelinjen, om noen angriper andre med vold for hva de anser som en mulig negativ utvikling.

Jeg vil som deg, ikke se at nynazister tar over gatene for å terrorisere mørkhudete, homser og meningsmotstandere, og da bruker jeg stemmeretten min.

Jeg vil heller ikke se islamister ta over gatene og terrorisere annerledes tenkende, annerledes troende, homser og utildekkede kvinner. Og da bruker jeg også stemmeretten min.

Du har også en litt begrenset historieforståelse som det har blitt påpekt her, og ser kun på Norge isolert. Men en trenger ikke se lenger enn til Danmark og Sverige faktisk for å se terror utført av ekstremister på venstresiden på 70-tallet. Og vi hadde også en nordmann som ble tatt med dynamitt i ryggsekken på grensa til Israel.

Så selv om det ikke skjedde terror utført av venstreekstremister i Norge, var det ikke slik at frykten for dette var ubegrunnet. Norge var da som nå, en del av verden og europa.

Jonas Bals
Innlegg: 12
Kommentarer: 9

Kommentar #13

Først av alt, beklager at jeg svarer så sent, men som jeg skrev var jeg bortreist en ukes tid.

Kjetil Korslund: Selv regnet jeg meg aldri som blitzer (vi var en del pønkere som aldri gjorde det, selv om vi brukte huset mye). Og jeg er enig i at det fantes en svært dårlig kultur i deler av det miljøet på 90-tallet. Jeg husker vi hadde mange samtaler den gang om hvordan volden fra nazistene “smittet” over på venner, og hvordan mange mistet evnen til å tenke politisk annet enn i “oss-og-dem”-termer. Råskapen og galskapen som preget midten av 90-tallet hadde med andre ord sine representanter på begge sider. Likevel mener jeg poenget mitt fremdeles er gyldig: Det var kun de høyreekstreme som tok i bruk kniver, skytevåpen og bomber, og som hadde vold og terror som en integrert del av det de oppfattet som politisk virksomhet. Det er en viktig forskjell.

Ole R. M.: Hva er det du synes at jeg prøver å diktere? Jeg spør ikke retorisk men fordi jeg gjerne vil vite det, for jeg etterstreber faktisk å øke den gjensidige forståelsen her. Når det gjelder poenget ditt om venstreekstrem vold så benekter jeg ikke at det finnes masse eksempler på dette – langt derifra. Men så vidt meg bekjent fikk vi aldri fenomener som RAF, Blekingegadebanden eller Røde Brigader i Norge. Og selv om jeg aldri har hatt noe til overs for AKP og liknende grupper, så har jeg forstått de som har forsket på ml-fenomenet dithen at de aldri flørtet med terrorisme der i gården. Rett meg gjerne dersom du vet noe annet, dette er ikke en bombastisk påstand fra min side!

Øyvind Sørensen: Du sier “dere som tror på vold”. Jeg tror ikke på vold som politisk virkemiddel, og skjønner ikke hvor du har det fra. Og jeg tror, som deg, på demokratiet. Det jeg gjorde i sitatet du viser til var å beskrive forskjellen i motiv og metode mellom venstre- og høyreekstrem vold. Jeg mener ikke man har noe å tjene på å putte alt ned i den samme sekken, da løper man i alle fall en risiko for å tilsløre mer enn man avslører. Men takk for innspillet.

Del dette innlegget: