Du har ingenting å beklage.

Jeg tror jeg støtter din "substans". Dette er mitt bidrag. Jeg har skrevet dette for å forstå hvorfor jeg ikke er redd for framtida:

Prisen du må betale for frihet er at du ikke kan mene at du er bedre enn andre. Mener du at du er mer verdt en andre forvitrer du felleskapets makt til å gi deg frihet.

Jeg bruker verbet "å gagne" som betyr noe sånt som: "å virke".

En av mine interesser er mennesker. Og hvordan de tenker, og en følelse som alltid har interessert meg er redsel. Hvorfor er vi så redde i Norge, eller er vi redde i det hele tatt? Her er noen tanker om det: Om vi er sosialiserte dyr, og det er vi, tror det altså, så vet vi med sikkerhet at alle barn alle steder ikke ber om en kopp med vann for å sparke fotball med den. Om denne oppførselen er lært eller ikke er ikke viktig, det viktige er at alle barn lærer å hente ei tresleiv når de skal det. Jeg tror, og jeg tror det virkelig, at en innvandrer, som blir statsborger i Norge og som stemmer i våre frie valg IKKE ønsker å innføre et totalitert regime her, uansett religionstilhørighet. Og hvorfor tror jeg det? Jo fordi det er (lært) rasjonelt av dette mennesket å ønske seg frihet. Et menneske vil ikke seg selv ondt. Om denne nye statsborgeren hadde en hær av soldater med seg som kunne gjennomføre et statskupp slik at vedkommende fikk all makt og alle goder, ville det vært (lært) rasjonelt å ville innføre et regime for denne lederen/ mennesket. Men jeg ser ingen innvandrere med hær på grensa. Jeg tror alle meler sin egen rasjonelle kake. Vi er sosialiserte dyr. Vi kan læres opp til hva som helst. Vi er ikke bare ond eller god når vi blir født. Vi er et dyr som oppdras. Og her oppdras vi i et samfunn som er fritt. Så mitt menneskesyn baserer seg på at vi er et dyr som vil unngå smerte, og at vi lærer å ikke skade andre fordi det til syvende og sist ikke gagner oss selv når vi hører til i en gruppe. Vi blir da utstøtt, om vi som barn slår alle de andre. Da får du ikke leke med meg. Så vi lærer at det gagner oss selv å ikke slå. Og den oppførselen kan da bli kalt rasjonell. Og alle kulturer oppdrar barn til å oppføre seg slik at det er til det beste for felleskapet. Derfor tror jeg ikke det er religioner vi i Norge er så redd for. Det er kjøkkeninnredningen og vår nye rikdom som står på spill her, som de dyrene vi er. Vi vil ikke gi fra oss ei krone. Og det er greit det. Det er ikke rasistisk å si: "Jeg vil ikke hjelpe deg." Men det er gagner ikke felleskapet å si: "Jeg er mer verdt enn deg." Derfor har vi lært av felleskapet at det er forkastelig, og vi kaller det rasisme.

Så mennesket er et oppdradd dyr som er redd for kjøkkeninnredningen sin. Jeg tror ikke noen er født til å bli terrorist. Uansett hvor mye vi misliker det sosiale trykket som får oss til å unngå å skjemme oss ut, og den synlige klamme tåka av moral og dømming som nå engang ligger om dyret i oss, er det også denne tåka som redder oss. Får vi håpe. Vi mennesker er mest redd for å bli dømt av mennesker rundt oss. Og nå ligger bøddelen og skammen i teina. Synes skam er bra jeg. Det er bare prester som skjemmes over det vi skulle skjemmes over før som synes det er tull. Kall meg naiv, men jeg tror ikke et menneske som har stemt ved valg plutselig synes det er helt ok med et enevelde. Så dumt er ikke dyret.

Det er "noe", spiller ingen rolle hva "noe", mellom "Jeg vil ikke hjelpe deg." og "Jeg er mer verdt enn deg." Skal prøve å forklare. Jeg kan ikke si til en unge, eller et menneske at du SKAL hjelpe andre. Men jeg kan lære mennesket å dele, lære det at de ikke gagner seg å la vær. Her er et eksempel som er ganske lurt gjort, fordi mammaen av en eller annen grunn impilserer at vi er et vesen som ikke liker å ha det vondt: To unger sloss om et brød. Den andre slår den hin og omvendt. Moren kommer ut. Hun sier ingenting , knekker brødet i to og gir begge delene til han som hadde det først. Ungen skjønner at de to brødbitene kan stoppe det som gjør vondt. Jeg er sulten, og kan spise den ene delen, og jeg vil ikke ha noe slåing på meg så jeg gir min bror den andre. Da har ungen lært at det lønner seg å dele. Tilsynelatende av seg selv. Der og da. En seksåring sitter i en sofa og leser i barnehagen. Inn kommer hans lekekamerat: "Thomas! De tar huset ditt!!" Thomas slutter å lese og blir med sin venn inn på lekerommet og prøver å ta huset tilbake. Dette ser jeg og sier: "Thomas. Du vet at du ikke kan holde av ting i barnehagen. Går du fra det, kan andre bruke det. (Fordi det gagner felleskapet. Vi kan ikke ha ett hus til hver unge.) Thomas blir sint, han har kanskje lyst til å slå meg, men han gjør det ikke, fordi han vet at jeg da kan be han gå ut av lekerommet eller sette han på en stol en stund slik at han ikke får gjøre en ting han har mer lyst til enn å sitte på en stol og kjede seg. Så han har lært at det ikke gagner han å slå. Jeg har lært han noe. Å slå er ikke bra for meg når Tove er her. Når representantene for felleskapet er her. Jeg trenger ikke engang å være der, for når en unge blir slått, så kommer de til meg og sier i fra. Felleskapet ser alt. Det har Thomas lært. Og Thomas slår ikke. (Det er å ta litt hard i, men han slår mindre.) Men jeg kan ikke si til Thomas at han SKAL dele. Hvis han har bygd et hus alene og leker med det, kan ikke jeg si til han at Trine og Lene SKAL bruke det. Fordi han skal belønnes for sin innsats. Han skal belønnes for å ha laget noe til seg selv og kompisen Are, og de har krav på å være i fred med det de har. Hvorfor gagner ikke: "Jeg er mer verdt enn deg." felleskapet: Thomas og Are får alltid være kjøkkenvakter i barnehagen. Da får de sette ut kopper med navn på, og bestemmer hvor de selv skal sitte, alltid ved siden av hverandre, slik at de kan kose seg og prate når de spiser. De andre barna lærer at disse to har privilegier og Trine spør: "Kan dere ikke sette min kopp ved siden av Tones." Når Thomas leker ute, sier han: "Trine. Jeg setter koppen din sammen med Tone sin om jeg får huset dittt." Trine gir fra seg huset og forteller ingenting til en voksen. Det gagner ikke felleskapet at noen er mer verdt enn andre, da blir det gitt privilegier til disse, og summen av den makt felleskapet har i kraft av hvert enkelt menneske mister mer av sin utøvende makt. Felleskapets makt forvitrer. Og når felleskapets makt forvitrer, vil Thomas og Are styre med den makten de har, fordi de selv ønsker å ha den. Det gir dem fordeler. De kan styre leken ute og inne i barnehagen..De kan kose seg sammen når de spiser middag. En makt i makten. Derfor lønner det seg ikke for felleskapets makt i Norge idag å si at noen er mer verdt enn andre. Det lønner seg ikke for deg heller, om du har barn i barnehagen. Jeg vil ikke at min oppdiktede unge Tore skal begynne i den barnehagen. Hvis du mener at du ikke ville levert ungen din der, ønsker du ikke at noen skal være mer verdt enn andre. HUSK DET!. Det er viktig å huske. Jeg tror ikke et eneste menneske i Norge ville levert ungen sin i en barnehage der de visste at enkelte barn fikk fordeler. Det strider mot noe i oss, eller hur. Dyret. Mitt barn skal ikke tape kampen. Mitt barn skal ikke lære at andre er mer verdt enn han. Så, det er greit å si til mennesker at de ikke trenger å dele. Men det er ikke greit å gi enkelte fordeler, (på en måte, spiller det ingen rolle om utgangspunktet er fordi de er mer verdt eller ikke, det er bare at de får flere privilegier som er saken.) fordi dette forvitrer felleskapets makt, og det bare sier, det uttaler at ungen din er mindre verdt enn andre. Og det påfører deg smerte og du er et dyr. Så slik vil du ikke ha det. Det gagner deg som forelder at alle er like mye verdt i barnehagen. Du oppfatter det som rasjonelt at alle har like privilegier. Derfor virker demokratiet. Det tar bort smerten fra dyret. Hvorfor gagner det ikke deg at ditt barn er MER verdt? Jo, fordi felleskapet en dag vil straffe det barnet. På et forsøk på å forvitre det. Det gir deg smerte. Og det vil du ikke ha. Så du tror det er rasjonelt å si at alle er like mye verdt. Men det er hele tiden smerte du unngår. Vi vil så gjerne samarbeide. Vi vil så gjerne passe inn. Derfor er jeg ikke spesielt redd andre mennesker. De unngår smerte. Akkurat som jeg. Jeg tror heller ikke på at menneskets historie "går fremover" at alt blir bedre. Det tror jeg ikke på. Det eneste jeg tror er at mennesker kan bli flinkere til å unngå smerte. Akkurat som Thomas, som har litt lyst til å slå meg når jeg sier at han ikke får huset sitt tilbake. Men han slår ikke. Fordi han forventer at jeg sier det samme til han som jeg alltid har sagt. Jeg overrasker han ikke med en regel. Han snur ryggen til og spør Are om de skal leke Lego. Så det er håp for menneskene. I felleskapet. Jeg ser ingen demoner. Jeg ser mange som ikke vil dele, som ikke vil gi fra seg huset de har bygd. Og det er greit det. Og jeg ser noen voksne tenkere som springer rundt i verden med action i blikket: "Nå kommer de, nå kommer de. Nå taaaar de oss!!!" Lett fremoverbøyd. Med fløyelskappe knyttet rundt halsen og med pilende ben full fart forover. To A4 ark rullet sammen, tapet til et sverd.

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan de som tenker i Norge, de som kaller seg tenkere, skal forklare hvorfor de ikke ser eller ser demoner. De som tenker på hva slags samfunn de lever i må forklare hva som er demokratiets styrke. Jeg har prøvd etter beste evne å skrive dette fordi jeg ikke ser demoner. Og når det gjelder hets. Det virker ikke. Det som virker er at alle prøver å forstå hvorfor det ikke gagner felleskapet å gi enkelte mennesker privilegier. Vi skal hele tiden passe på at felleskapets makt virker.

Hvordan skal en tenker forklare at det ikke finnes store demoner når demokratiet virker Jeg håper du finner ordene. Jeg savner en Jan Guillou i Norge. En som står på gangen i barnehagen og skriker: "Hei dere riddere!! Jeg kan alt om riddere. Jeg er den som kan mest om riddere i hele verden. Kom her, jeg skal fortelle dere noe!"

Du er nødt til å prøve å skimte demonene andre ser for å forklare hvorfor de ikke er der. Og du er nødt til å forklare det så folk forstår. Jeg tror Jan Guillou vet sånn noenlunde hvor skyggen av de er. Og dere tenkere i Norges felleskap, vær så snill, kom dere ut på gangen. Det er ingenting å være redd for. Men hets ikke. Om mine innlegg får hets, svarer jeg aldri. I så måte ligner jeg på felleskapets nådeløste kulde mot det som ikke gagner det. Det er bare en ting jeg vil at du skal huske etter å ha lest dette. Du hadde ikke levert ungen din i en barnehage der noen unger ble behandlet bedre enn din egen.

Det er egentlig alt du trenger å vite om demokratiet. Så hvis du hører en politker snakke om å gi den eller de privilegier, eller omvendt, å ta fra privilegier, da skal du spisse ørene. Fordi det til syvende og sist ikke gagner deg selv at noen vil det.

Prisen du må betale for frihet er at du ikke kan mene at du er bedre enn andre. Mener du at du er mer verdt enn andre forvitrer makten felleskapets har til å gi deg frihet. I et tenkt Eurabia må muslimer mene at de er bedre enn andre og vil med ett viske ut felleskaps makt til å gi seg selv friheten. Men det tror jeg ikke de vil. For da kommer smerten. Smerten kommer fordi de da må undertrykke en del av befolkningen de en gang levde med. Og disse konfliktene vil ta fra dem friheten. Og påføre dem smerte. Den de blir oppdratt til å unngå. Som Thomas. I stedet for å slå meg og bli vist bort fra lekerommet et lite kvarter, ombestemte han seg og leker nå Lego med kompisen Are. Og kjøkkenvakt får de være om lappen med navnet deres på blir trukket når det er fellessamling. Demokratiets armer rekker helt til, ja felleskapets utøvende makt begynner idet ettåringen blir bært på pappas arm inn døra til barnehagen. Lapp nedi boksen!

" Jeg ønsker ikke å legge bånd på en kritisk debatt om innvandring og religioner, men angriper retorikk og holdninger som bare er destruktive. Et eksempel: «Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten ‘skutt blir den som ...’! Vil vi noen gang føle oss ‘flerkulturelle’? Aldri i verden! F "

Hva er galt i at dem som kommer tar til seg vår kultur ?

Hva er i veien med norsk kultur ? Så mye i veien med , at mange ønsker å bytte den ut ?

Glem multikultur i Norge , Norge har sin kultur , den forstter vi med . Men vi er villige til å ta inn noe av alle kulturer som kommer hit . Multikulturen bare får ikke lov til å erstatte den vi har .

Norge i disse tunge dagene vi har hatt , viser seg verdig til å beholde helt og udelt den kultur og væremåte vi til idag har hatt . Ingenting av hva vi har fått tilført kan erstatte vår egen .

Det er bevist en gang for alle .

"Ingenting av hva vi har fått tilført kan erstatte vår egen" (kultur) skriver Torgrim i innlegget. Det har han selvsagt helt rett i. Det er veldig viktig at alle nordmenn utdannes og oppdras i sin kultur og historie. Politikerne har svekket dette elementet i norsk utdanning mye de siste ti-årene. Men meg bekjent så er det INGEN i Norge som har gått inn for at norsk kultur skal erstattes med andre kulturer, eller at andre kulturer skal bli enerådende i Norge. Noen påstår det, men det er ikke sant. Det er ingen uoverkommelig motsetning mellom dette og at andre etniske grupper kan ta vare på sin kulturelle identitet. Men vi skal alle være borgere av Norge med det dette innebærer av forpliktelser og rettigheter.

Jeg er ellers helt enig med Petter Nome.

Magnar Husby, selvsagt skal vi lære om norsk kultur og historie. Det skulle bare mangle.

Men norsk kultur er et ekstremt ullent og vanskelig definerbart begrep.

Som aktiv folkemusikkutøver syns jeg ofte det er rasende festlig når folk som ikke vet hva asymmetrisk tretakt er, eller hvor i landet den forekommer, snakker om norsk kultur. Folk som ikke kan høre forskjell på en valdresspringar og en vestlandsspringar, som ikke vet hvor i landet man bruker hardingfele og hvor man bruker vanlig fele. På den annen side kjenner jeg ingen norsk folkemusikkutøver som ikke også er levende og intenst interessert i absolutt alle andre folks folkemusikk.

Som norsk biolog syns jeg det er rasende festlig når folk som snakker om norsk kultur, ikke kjenner til de sentrale norske treslagene, ikke kan sette navn på de aller mest typiske norske naturtypene, ikke vet hva omtrent noe av det man ser i norsk skog eller fjell heter.

Som kulturlandskapsinteressert syns jeg det er rasende festlig når personer som aldri har holdt i en ljå, snakker om norsk kultur.

Som språkinteressert syns jeg det er rasende festlig når personer som snakker varmt om norsk kultur ikke aner hva jamvektsregelen og kløvd infinitiv er. Som ikke vet hvor på Vestlandet grensa mellom a-mål og e-mål går. Som ikke kan gi et eksempel på en dativskonstruksjon.

Mitt poeng er ikke å være ekskluderende, men å vise at det norske for oss betyr svært ulike ting. Andre vil ut ifra andre interesser kunne trekke fram helt andre ting. Strikking, lutfisk, robåter. De fleste, men neppe alle, vil kanskje kunne samle seg om brunost. Det fins ikke noen opplagt grense for hva vi skal kalle norsk kultur, og ingen av oss behersker hele repertoaret. Vi vil alle stryke ved en eksamen i norsk kultur.

Men det aller viktigste og mest alvorlige er at svært mye av det vi ville prøve å putte inn i sekken "norsk kultur", egentlig er global moderne kultur. Forsøk på å putte demokrati, pluralisme, sekularisme, likestilling osv. inn i begrepet "norsk kultur" er dønn uærlig: for det første dekker det over det faktum at vi slett ikke alltid har vært sånn, for det andre dekker det over det faktum at disse verdiene deles av personer over hele kloden.

Det er kanskje én ting som utvetydig samler oss, og det er språket. Men språket kan alle lære seg. Og duverden så flinke vi nordmenn er til å krange så busta fyker om dette språket vårt. Vi har såvisst ingen samlende forestilling om hva norsk språk er.

Hei!

Jeg har i det lengste forsøkt å unngå å debattere dette, men lest de aller fleste innleggene både her og i andre fora for å være rustet til å kaste meg inn i debatten når jeg selv mener det vil sømme seg. Foreløpig er jeg egentlig alt for trist og strever så mye med følelsene mine at jeg virkelig må jobbe for å holde meg rasjonell.

Norge har vært igjenom en forferdelig uke og man har sett hva som bor i mange av oss med den enorme støtten vi viser hverandre. Jeg er ikke av dem som mener at debatten må legges død intill sorgprossessen er over, snarere tvert i mot. Men personlig har jeg ikke følt meg klar til å orke å argumentere i særlig grad. Men nå ble begeret fullt.

Jeg har sett så mange som har de mer eller mindre samme ytringene som Torhrimsen her ytrer og jeg blir forferdet over at så mange tenker i disse banene. Selvfølgelig er det mye bra med den norske kulturen, men de som tror at kultur en er fast og stillestående tillstand har misforstått noe.
Kulturen i et land er flytende og påvirkes av mange ulike faktorer og impulser.

Vi har i Norge som i så mange andre land, mange verdier og tradisjoner som vi anser som våre. Disse har også vært gjenstand for endringer oppigjenom historien. Eksempelvis kan man tenke tilbake på 30 tallet og de holdningene mange i Norge hadde til jødene i landet vårt. Nå tenker de aller aller fleste av oss annerledes...
Hva er det du mener at vi mister egentlig? Jeg forstår ikke hva folk mener når de sier at kulturen er truet. Tror du helt oppriktig at ved å la muslimer/buddister/hinduister/jøder praktisere sin tro og sine tradisjoner i dette landet er en reel trussel mot ditt levesett? Og hva helt nøyaktig er det som er så mye bedre med deg enn med de som kommer hit?

Dette er egentlig en avsporing iforhold til Petter Nomes innlegg og jeg har et annet innlegg på kladd som jeg vil skrive iløpet av helgen om hva jeg mener.

Men jeg har bestemt meg for å aldri la denne debatten ligge om jeg kommer over det, til det er det så altfor viktig med tanke på hvordan vi skal bevare den varmen og kjærligheten vi har vist at vi har denne uken. Vil også presisere at dette ikke på noen som helst er et angrep, det er spørsmål jeg må stille for å forstå hvordan du og mange andre tenker.

Til Petter Nome:
Takk for at du åpner en boks alle andre vil la ligge, jeg er forsåvidt enig i at timingen ikke var utmerket, men dette måtte komme og må bli en stor del av debatten i Norge fremover. Hvordan deler av felleskapet ser ut til å tenke om enkeltpersoner og grupper i Norge må virkelig gås etter i sømmene.

Med varm hilsen, Fredrik M. Winsnes

FrP kan bli så fornærmet de bare vil. Det er de forresten veldig gode på.

Men det de må ta innover seg er at språkbruken deres i mange år har skapt en grobunn som kan medføre at det over grensen for enkelte. Når anerkjente, folkevalgte politikere stadig vekk kommer med nedsettende uttalelser om fremmede i landet vårt, stadig uttrykker bekymring over hva slags Norge det økende antallet innvandrere vil føre til. Og aldri kommer med en eneste positiv kommentar, da er det med på å bygge oppunder holdninger som kan føre til en Breivik. Det er ikke bare FrP som nå må gå noe alvorlig i seg selv. Alle disse som uttrykker et hat som er skremmende ovenfor alle som ikke er kristen eller har en annen hudfarge. De må nå skjønne at dette ikke er en lek. Det er dessverre blodig alvor

Jeg er helt enig med deg når det gjelder norsk kultur. Jeg har akkurat den samme forståelsen av begrepet. Så når jeg snakker om norsk kultur på nasjonalt nivå, snakker jeg om det som vi er blitt enige om på nasjonalt nivå, for eksempel det myndighetene har lagt opp til at vi skal lære i skolen. Norsk kultur er på en måte summen av det vi er enige om å ta vare på og videreutvikle i landet. Jeg tror ikke begrepet norsk kultur kan defineres generelt på noen annen måte. I dette med å ta vare på ligger det da også for eksempel å studere og diskutere vår historie. Og du nevner selv en rekke elementer som de fleste vil være enige om er en del av norsk kultur, til og med om de ikke kjenner til dem.

Men av og til faller vi for fristelsen til å gjøre vår egenkultur, våre personlige oppfatninger og preferanser, identisk med begrepet norsk kultur. Og da kan det til og med ende opp med å bli farlig.

Artikkelen dere diskuterer er publisert i litt ulike versjoner på forskjellige europeiske nettsteder. Jeg oppfordrer alle til å melde seg på i de internasjonale debattene, uansett hva dere mener. Nå lytter Europa til norske røster. Her er et par linker:

Open Democracy: http://www.opendemocracy.net/petter-nome/norway-words-as-weapons
og: http://www.opendemocracy.net/thomas-hylland-eriksen/norway% E2%80%99s-tragedy-contexts-and-consequences

Financial Times: http://www.ft.com/cms/s/0/97639256-b7af-11e0-8523-00144feabdc0.html#axzz1TOtKMVG t

Vennlig hilsen

Petter

For vi har ikke kultur,og vi har aldri hatt det. Alt er lånt av andre. Vårt bidrag til verden er omternt ikke noe, og i allefall 0 verdt.

Den aller nærmeste såkalte kulturen delte vi med først med Danmark, senere Sverige. At vi rev oss løs var vel greit for de fleste, selvråderett i eget hus er bra.

Men tenk på alle tåpene som beundret Nansen og Amundsen, Ibsen og Bjørnson. Var det ikke noe slikt som at deres innsats betydde noe for norsk selvfølelse, ja til og med for norsk kultur ? At noen senere til å med gikk så langt somtil å si at det er typisk norsk (kultur) å være god ?

Hilsen en som ikke har de kvaliteter som kreves for å skille valdres- og vestlandsspringar. Ja det kan skorte på andre kvaliteter også.

Magnar Husby,

Jeg tror vel vi der er så godt som enige. Jeg syns at det å følge læreplaner og lære det som står i norske lærebøker er selvinnlysende. Men det er litt å storme åpne dører. Om ikke alle førstegenerasjonsinnvandrerne får med seg alt (det er måte på hva slags omstillinger man skal kreve av eldre folk!), så får helt opplagt de fleste i andre og tredje generasjon dette med seg minst like bra som etnisk norske. Faktisk antakelig bedre, da innvandrerne i større grad går til høyere utdanning. Og de som ikke får det med seg, representerer en del av det generelle problemet med hvordan vi skal legge opp skolen slik at alle kommer seg gjennom den - på linje med også etnisk norske elever som sliter.

Jeg som p.t. oppholder meg i tjukkeste FrP-land har flere ganger fått tilsynelatende bevisst plantet hundebæsj på et spesielt sted, der jeg hverken kunne unngå å tråkke i det eller se det!

Olav Nisi,

Jeg føler behov for å trøste deg. Selvsagt er det stuerent å være norsk. Og jeg trives godt med å være det - selv om jeg har både tysk, polsk og dansk blod i årene og hadde en russisk barndom.

Hvorfor denne såre tonen? Norsk er bra. Selv om du jo selv ser ut til å mene at det ikke er så lett å vite akkurat hva man skal legge i det. Det er helt greit med brunosten også.

Og Nansen, Amundsen, Ibsen og Bjørnson er ruvende skikkelser ikke bare i Norge, men i verden.

Henrik Ibsen forlot forresten Norge i raseri og var i eksil i 27 år, og skrev de første årene svært hatefullt om landet. Han gikk over til å skrive dansk. Omtrent alle hans store skuespill er skrevet i utlendighet og på en tid han hadde svært anstrengt forhold til Norge.

Fridthjof Nansens viktigste innsats var på den internasjonale arena, som en pådriver for det som ingen på den tiden enda kalte for globalisering, men som innebar fokus på internasjonalt ansvar og engasjement.

Men du har nok rett i at disse personene, og f.eks. Grieg, ofte er langt mer kjent i utlandet enn her, og det er et paradoks. Årsakene er sikkert komplekse, noe kan kanskje klisjemessig kalles "amerikanisering", noe kan kanskje tilskrives en generell nedgang i dannelsesnivå og historisk kunnskap. Noe kan kanskje skyldes et mer faktaorientert skolesystem i andre land, slik at de faktisk får med seg en del historiske personer fra rundt i verden (deriblant Norge) som ikke preger oss på samme måte. Kanskje provinsialitet er et dekkende ord?

Saken er at vi - som alle andre - til sjuende og sist har påvirket hverandre og lånt fra hverandre, og både vi selv og alt vi omgir oss med har til sjuende og sist kommet hit utenfra, men så har vi selvsagt sittet og latt dette gjære og komposteres til noe særegent norsk, som alle andre. Hver kultur er et uavhengig vindu tilbake i tid - tilbake til en fortid som nok var mye likere, men der nettopp tiden som har gått, har ført til særegenheter. Men dette særegent norske er flyktig og udefinerbart og i konstant endring.

Vi har ingen grunn til å skamme oss for noe som helst, og utlendinger syns som regel vi er ekstremt eksotiske og søte.

Russere pleier forresten å si (ikke til nordmenn, selvsagt, bare til oss som de oppfatter som russere) at de kjenner igjen nordmenn på det naive blikket. Et slags åpent, ærlig, tillitsfullt, ikke-kynisk blikk. Og jeg tror det er noe i det. I det ligger det en rar blanding av fascinasjon, respekt og kjærlighet, litt som man ser på barn, men samtidig en slags holdning om at det nok kan duge her i dette lille lekelandet, men ikke ute i den store verden, der det er alvor.

Hvorfor i all verden denne sårhet, Nisi?

Jeg synes siste innlegget til Nome er en grei avklaring. Som jeg har sagt før så er ikke en del av Frp sine offisielle representanter blant de som tenker mest før de prater, og sitatene det vises til taler jo for seg selv. Dessverre synes jeg ikke retorikken på venstresiden til tider er særlig mye bedre - kanskje ikke idiotisk på samme måten, men ufint beskyldende og kategorisk. Skal vi komme noen vei med denne debatten tror jeg man bør legge av seg denne "vi vet best" og "vi er så mye bedre mennesker enn dere" mentaliteten som råder.

Det er mye diskusjon om norsk kultur kontra flerkultur. Når det kommer til stykket er det vel ikke strengt tatt kulturen vi er så bekymret for. Jeg tror faktisk vi alle har vår egen kultur akkurat i denne sammenhengen - avhengig av bakgrunn og oppvekst. Jeg kan ikke si meg filla interessert i "asymmetrisk tretakt", og er heller ikke så bekymret for om jeg ikke kan navnene på alle treslagene i landet vårt. Jeg vil også heller gledet meg tusen ganger med spennende matretter fra fremmede kulturer, før jeg hadde kastet meg over gammalost eller smalahove. Jeg prøvde lutefisk en gang også, men det ble med den ene gangen. Da drar jeg heller på oppdagelsesferd i de mange spennende invandrerbutikkene vi har. Når det gjelder hobbier har jeg fatttet sterk interesse for noe som er del av et annens land kultur snarere enn mitt eget.

Jeg ville tro at de aller fleste gleder seg stort over dette mangfoldet, og at alle klarer å finne sin egen kultur som består av den miksen av ulike ting de selv er interessert i. Jeg har ingen tro på at norsk kultur vil gå tapt - det er mange nok som interesserer seg for den miksen som inneholder nær 100% tradisjonelt norske ting.

Det vi vel egentlig er bekymret for er om vi har grunnlag for å være redde for at det norske samfunnet og daglige levesettet kan bli radikalt endret fordi ikke-muslimer skulle komme til å bli i mindretall. Vi er vel bekymret for å få våre friheter innskrenket, og for at en fremmed religion skal styre livet vårt.

Videre er vi vel bekymret for om vi pga oppfordringer fra radikale norske muslimer skal måtte være redde for å være homofile, blasfemiske eller umoralske med fare for å bli fengslet, eller kanskje til og med drept av en annen nordmann som har fått det for seg at dette er en plikt.

Selv vet jeg neimen ikke hva jeg er bekymret for - i alle fall ikke tingene som er nevnt ovenfor.

Det som derimot kanskje kan provosere er følelsen av at den såkalte rasismen mange blir beskyldt for føles like sterk (eller sterkere) andre veien. Det er vi som er de ikke troende, det er vi som er de umoralske, det er vi som må ta hensyn, det er vi som må innrette oss, det er vi som er de "verdiløse". Føler man slik kan det være vanskeligere å opparbeide seg den nødvendige sympatien for alle medmennesker rundt seg. Paradoksalt nok tror jeg de fleste får denne følelesen oftere fra hva de leser og hører i media, enn fra personlige erfaringer.

Burde vi skamme oss over slike følelser, og har vi noe grunnlag eller noen rett til å føle slik? Hva kan vi gjøre for å løse dette?

Det er vel disse tingene man bør diskutere? Kulturen tror jeg ikke det er noen fare med.

Noe jeg virkelig håper at resultatet av disse fryktelige terroraksjonene blir, er at vi nå begynner å diskutere hva som bør være det felles forpliktende verdigrunnlaget i samfunnet vårt - og at vi kutter ut dette tøvet om det flerkulturelle samfunn som ikke sier noe som helst og kun vitner om manglende mot til å diskutere viktige samfunnsspørsmål og intellektuell latskap. Jevnfør min kommentar til Thorbjørn Jaglands betraktninger om flerkultur.

Norske verdier er jeg i tvil om i det hele tatt finnes, men jeg synes vi skal bekjenne oss til demokratiske og sekulære verdier, altså det mange betegner som vestlige verdier. En grei måte å avklare hvem som slutter opp om slike verdier, og som etter min mening er de som utgjør nasjonen, er synet på homofile. Alle som betrakter homofile som fullt ut normale og likeverdige mennesker, er gode nordmenn. De andre, kristenfundamentalister, muslimer eller hvem de måtte være, er i mine øyne ikke gode nordmenn. På tilsvarende måte betrakter jeg folk som mener at folk får kle seg og ha seks med hvem de vil, som gode nordmenn. Folk, islamister eller indremisjonærer, som krever at kvinner skal kle seg "sømmelig", truer folk som har seks utenfor ekteskap med helvete o.l., betrakter jeg derimot ikke som gode nordmenn.

Kort oppsummert: Hvilken hudfarge folk har, er revnende likegyldig (på samme måte som folk er likeverdige uavhengig av kjønn og seksuell legning). At folk, både innfødte nordmenn og innvandrere, godtar visse forpliktende felles verdier og spilleregler må vi derimot ikke nøle med å kreve - også om det resulterer i anklager om rasisme og manglende respekt for fremmede kulturer.

Jakobiner

Først en innledende parentes: jeg mikser også vilt fra alt mulig. Og jeg er ikke jålete på at alt skal være autentisk. Fårikål med tzatziki og pepperrot er helt topp.

Jeg deler også bekymringen for at noe skal kunne skje med sårt tilkjempete rettigheter og friheter. Jeg har også følelsen av at "ikke før har vi fått drevet våre egne fundamentalister inn i krokene, så kommer det hæren fløtte meg en bønsj med nye fundamentalister". Skal alt som Arnulf Øverland og tallrike andre samfunnsrefsere utrettet være forgjeves? Skal homokampen være forgjeves? Skal kvinnefrigjøringen og ungdomsopprøret være forgjeves? Skal miljøkampen være forgjeves? Det er en kjensgjerning at deler av de nyankomne ikke har spesielt stor sans for alt dette. Men det er virkelig nok av blonde som ønsker å skru tida tilbake også! Et visst makkverk på 1600 sider er et nærliggende eksempel.

Men bildet er ikke entydig. Jeg vet om immigranter fra muslimske land, fra den første, politiske bølgen, som sukker tungt når nyreligiøse muslimer (som slett ikke alltid var fullt så religiøse før de kom til Norge) begynner å moralisere overfor dem fordi de ikke holder ramadan. Jeg vet om mange som i det stille sukker over "disse mullaene".

Og innvandrerbefolkningen (et tåpelig begrep, for de som bruker det oftest tenker jo ikke først og fremst på tyskere, latinamerikanere eller vietnamesere) viser jo en ekstrem differensiering i andre og tredje generasjon - som alltid ved migrasjon. Det oppstår gråsoner, det oppstår til og med et visst inngifte, de unge vandrer i ulike retninger - noen i mer verdslig retning, noen forblir sterkt preget av religion, noen kombinerer dette, noen blir frafalne. Folk løser ting på ulike måter, men den sosiale veven blir mer og mer komplisert og det sosiale limet blir sterkere - i hvert fall hvis vi handler klokt.

Dette er egentlig politiske spørsmål, og ikke kulturelle eller etniske. Det er en evigvarende kamp å forsvare oppnådde resultater mot forvitring og angrep, og det er det uansett. Det ligger alltid spekkhoggere på lur - også norske spekkhoggere.

Og du har helt rett i at det fins rasisme andre veien også. At det fins skamløst misbruk av rasisme-kortet fra enkelte ikke-etnisk norske. Folk er ulike, og drittsekkene er relativt jevnt smurt utover. Men igjen - dette er et politisk spørsmål. Vi må få folk til å slutte å tenke i etniske og kulturelle kategorier og avgrense seg fra andre - på ALLE sider. Noe av det verste er en gjensidig offerrolle. Ingen skal få lov til å fremstille seg (og sin gruppe) som offer. Igjen: nulltoleranse mot gruppetenking fra noen kant.

Men alt dette er heller ikke det viktigste. Det viktigste er det vi har sett de siste dagene - den enorme tilslutningen til fellesskapet fra alle deler av befolkningen. Alle muslimene som høyt har sagt hvor fantastisk land Norge er å bo i, nettopp fordi det er som det er. Nettopp på grunn av pluralismen, verdsligheten, de mangfoldige mulighetene for selvrealisering. Ser de ikke det, alle de som fortsatt er bekymret for "multikulturalismen"? Eller er det konspirasjonsteoriene som tar overhånd - "de bare later som, egentlig vil de helst forråde oss og overta alt"? Hva annet enn paranoia er det?

De sier at vår "nye nasjonalrett" er Pizza Grandiosa, da er det vanskelig å late som at norsk kultur er hugget i stein. Det meste av maten vi spiser er importert, mange vil nok og legge til "og godt er det". CD hyllene våre (eller mp3 samlingene) består i svært stor grad av utenlands musikk, moderne rock og pop er jo forøvrig skapt i en kulturell blanding. Vi leser utenlandske bøker, skjønnlitteratur som sakprosa, og ser utenlandsk film. Politiske ideer flyter fritt over landegrensene.

Å tro at vi kan holde fast på "norsk kultur" uten å bli totalitære er like fjernt som å tro at det er invandrerne som forandrer kulturen vår. Det er ikke innvandrere som hindrer folk fra å dra på hytta. Det er ikke muslimer som er årsaken til at nordmenn skjelden går i kirken. Det er ikke Somalierne som har inført Halloween og Valentines day. "Norsk kultur" er summen av det nordmenn gjør og i et fritt samfunn vil dette endre seg. Det velges og vrakes i impulser utenfra, det har alltid skjedd. Noen ganger er vi ikke like begeistret for endringene, men å nekte andre i å leve sine liv er ikke en løsning, det er halshuggelse som kur mot flass som Zappa sa det.