Responsen på terrorhandlngene har karakteristisk nok inkludert både en harme mot fremmede og en økt samhørighet. Heldigvis er det det sistnevnte som så langt har seiret.
"Nå ligger dere jævla tynt an. Jeg hater dere jævla negre"
Dette er et sitat hentet fra Dagsavisens sak om trakasseringen som muslimer og andre med utenlandsk bakgrunn fikk i timene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet. Samme trakassering kunne jeg selv, og alle andre, bevitne på Twitter og Facebook. Dette er dessverre en klassisk respons på slike terrorhandlinger, som vi har sett fra så mange andre slike tragiske hendelser. Jeg husker spesielt drapene på personer med turban etter terrorangrepene på World Trade Center den 11/9-2011 - en hjerteskjærende handling, men også absurd når målet var å ramme muslimer og ikke Sikher som er de som bærer turban. Like absurd virket kravet fra en av mine (nå forhenværende) Facebookvenner om å kaste Mulla Krekar ut av landet. Som om det at Norge avventer utsending av Mulla Krekar skulle trigge islamister til å angripe Norge. Denne umiddelbare responsen fra det norske folk er klassisk, og det er verd å spørre seg hva som hadde skjedd om det faktisk var islamistiske organisasjoner som stod bak terroren. Hvordan hadde det utviklet seg da? Det er kanskje blasfemisk i disse patriotiske stunder å stille seg det påfølgende spørsmålet også, nemlig om noe av den hjertvarmen og toleransen som Norge nå unisont viser, for enkelte er gjødslet av en liten dose dårlig samvittighet over sin egen reaksjon mot muslimer? Et lite stikk av dårlig samvittighet fordi vi stiller norske muslimer til ansvar for, og ber de ta avstand fra, terrorangrep som WTC, London og Madrid, mens vi selv søker i hopetall til kirker etter at en konservativ kristen foretar seg disse ugjerningene?
Fordommer mot fremmede
Ser man på den tidligste responsen etter bomben kan ting tyde på at den humane og medmenneskelige responsen på terroren ikke hadde vært like inkluderende overfor fremmedkulturelle som det vi ser i dag. Forskning innefor Terror Management Theory-paradigmet og på Need for closureunderbygger en slik antakelse. En av forskerne knyttet til Terror Management Theory (TMT), Mark Dechesne ved Center for Terrorism & Counterterrorism, oppsummerer i artikkelen "Need for Closure and the Social Response to Terrorism" det slik; "Indeed, terrorism seems to lead to increased group cohesion and increased feelings of aggressiveness toward threatening outgroups". en slik fordomsfull respons mot en utgruppe er også tydelig selv kun etter nyhetssaker om terrorisme i følge artikkelen "How terrorism news reports increase prejudice against outgroups". Denne aggresjonen mot "utgruppene" var den umiddelbare responsen på terroren i Oslo, noe nyhetssaken til Dagsavisens med tydelighet viser.
Fokus på samhørighet og toleranse
Men heldigvis er Norge i dag mer preget av "increased group cohesion", en samhørighet som også inkluderer fremmedkulturelle. Disse to responsene, den innadrettede og den utadrettede, henger selvsagt sammen da én metode for å øke samhørighet internt er å enes om en felles fiende. At den innadrettede er den dominerende i Norge er gledelig, og kanskje til og med unikt. En av årsakene kan selvsagt være at det ikke var en ytre fiende som stod bak terroren, men en hvit, kristen og tilsynelatende tilregnelig nordmann som ikke har vært i politiets søkelys tidligere. Jeg er hvertfall på en litt merkelig måte lettet over at det faktisk var en nordmann som stod bak, og at det på sett og vis var fremmedfrykten som viste seg å være farligere enn "fremmede". En annen årsak til den positive responsen kan ligge i en langt mer liberal og tolerant ryggmargsrefleks i det norske folk (enn i for eksempel USA). Sist men ikke minst kan en av årsakene være et tydelig og godt lederskap fra statsminister og offentligheten gjennom krisen. Sannsynligheten er vel stor for at alle disse aspektene spiller inn.
Støtte til statsledere og styresmakter
Den innadrettede positive responsen følger også mønstre vi har sett fra andre lignende situasjoner. Stort samhold, oppslutning om religiøse institusjoner, økt bruk av nasjonale symboler og sterk støtte til statsledere og styresmakter. Angrepene på WTC viste for eksempel en massiv oppslutning rundt Georg W. Bush. Fra å ha en støtte i folket på 51% den 10.09.2001 steg denne til 86% fire dager senere, mens Jimmy Carter opplevde en tilsvarende langvarig økning i popularitet etter angrepet på USAs ambassade i Iran i 1979. Videre sa 94% av den amerikanske befolkningen i etterkant av WTC at Bush hadde løst utfordringene på best mulig måte i følge boken In the Wake of 9/11: The Psychology of Terror. Den økte populariteten til Bush, og hans etablerte omdømme for å løse kriser, hang også ved lenge. Eksperimenter utført flere år etter viser at en påminnelse om terror, eller en underbevisst dødelighetspåminnelse, økte populariteten til George W. Bush - både basert på evalueringer og i sammenligning med John Kerry. Dette kan det leses mer om i artikkelen "Deliver us from Evil: The Effects of Mortality Salience and Reminders of 9/11 on Support for President George W. Bush" (2004). Forskning på Need for closure er derfor særlig interessant når man tar Anders Behring Breivik og andre terroristers motivasjon bak handlingen; nemlig å ramme og destabilisere styresmaktene. I lys av Need for closure er en terrorhandling i så måte kontraproduktivt: The need for closure is a particularly important variable to study because prior research suggests that need for closure engenders support for one's group and its leadership rather than undermining it (Need for Closure and the Social Response to Terrorism, 2010).
Vant flagget tilbake
En annen klassisk respons er en økt oppslutning og samling rundt flagget. Et flagg er ikke bare et stykke tøy på en metallstang. "Flagg markerer gruppeidentiteter, flagg er symboler, ladet med emosjoner" skal vi tro artikkelen fra konferansen Flying the flag: Critical perspectives on symbolism and identity på Universitetet i Oslo i 2005. At flagget er et sterkt symbol blir med tydelighet vist i en serie Terror Management Theory-eksperimenter med nasjonale og kulturelle symboler. Her tester de personers vilje til å "misbruke" kulturelle ikoner på en usømmelig måte. Eksperimentene viste at på samme måte som at forsøkspersonene vegret seg mot å benytte krusifiks som hammer ungikk de også å benytte Stars and Stripes som sil - selv om disse metodene var eneste mulighet for å løse oppgaven. Denne motviljen ble sterkt forsterket i forsøksgruppen som hadde mottatt en dødelighetspåminnelse i forkant. I artikkelen "Patriotism or nationalism? Understanding post-September 11, 2001, flag-display behavior" kan vi lese at undersøkelser i USA viste at mellom 74% og 82% av alle husholdninger i USA reagerte med å vise frem flagget på huset, bilen eller på seg selv i tiden etter 11/9-2001. 10 år senere så vi i Norge i minuttene etter terrorangrepet en stor spredning av det norske flagg på Twitter og Facebook, i form av Twibbon, PicBadge, eller at profilbildet ble byttet helt ut til fordel for det norske flagg. Jeg så disse Picbadgene poppe opp kort tid etter bombingen, og jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg likte det eller ikke. Selv valgte jeg på bakgrunn av denne ambivalensen å ikke endre profilbilde. Min usikkerhet var knyttet til at flagget ble omfavnet og spredt av personer som også "flagget" negative holdninger mot muslimer. Slik jeg så det var flagget med ett tatt i bruk som et ekskluderende symbol av mange personer. En tendens vi i Norge har vært mer forskånet for enn i for eksempel Sverige hvor nynazistene og høyreekstreme har et visst tak på dette symbolet. men det er en hårfin balanse mellom god patriotisme og ufin nasjonalisme. Jeg registrerte derfor med et visst ubehag denne flaggbruken. Når jeg så på de norske medlemmene i Facebookgruppen til den høyreekstreme og antiislamske "Norwegian Defence League" (NDL), som har et norsk flagg som profilbilde, har de aller fleste av disse medlemmen et norsk flagg som profilbilde eller PicBadge. Samtidig begynte flaggbruken å virke noe absurd da det viste seg at det var en høyreekstrem og antiislamsk person som var bakmannen. Høyreekstreme og antiislamske organisasjoner benytter jo det norske flagget for alt det er verd i sin kamp mot fremmede - og slik sett tok nordmenn i bruk "fiendens" symbol som respons på handlingen. På den ene siden en merkverdig handling, enn så lenge flaggbruken like gjerne være til støtte for terroristen. Men påden positive siden så førte denne flaggbruken til at flagget ble punktert som nasjonalistisk symbol og vunnet tilbake som et inkluderende og samlende symbol. Heldigvis!