Selv om ingen kunne forutsi at Norge ville bli rammet av en slik fanatisk massemorder som vi opplevde den blodige fredag, har medier og offentlighet i mange år undervurdert trusselen fra det ekstreme høyre og fra nynazistene.
Det er forståelig at vi har vært opptatt av den islamittiske trussel, men det er en kjensgjerning at de fleste terrorhandlinger og trusler ikke har kommet fra muslimsk hold, men fra separatister
og høyreekstreme. I brede kretser har det vært vanskelig å finne forståelse for det faktum at det store flertall av verdens muslimer er fredelige, snille mennesker som tar avstand fra terror og at
slett ikke alle muslimske land forfølger annerledes tenkende, jøder, kristne og homofile.
Det høyreekstreme grumset har versert på internett i lange tider, og før dette ble nynazistisk propagandamateriale importert til Tyskland, der slikt er forbudt, fra blant annet USA og Sverige. Men vi
behøvde ikke gå til utlandet for å finne dette.
Jeg har i mange år hatt den tvilsomme ære å bli omtalt på nettsider som «jødefitte», «kryptojøde» osv., og da jeg for flere år siden skrev boken «Den brune fare», ble den delvis tiet i hjel eller
bagatellisert.
Men jeg har opplevd verre enn det. Da jeg og hele min familie på slutten av 1983 måtte ha Secret Service-beskyttelse døgnet rundt på grunn av kroatiske fascisttrusler, ble dette i «Ny Tid» (tidligere
«Orientering») og «Friheten» framstilt som et PR-framstøt fra POT og Dagbladet, og en tidligere VG-journalist som var gått over til NRK, var mest opptatt av at en Dagblad-redaktør som ofte hadde
stilt seg kritisk til POTs metoder, nå måtte krype til korset og få beskyttelse av de hemmelige tjenester.
Da jeg flere år senere skulle til Berlin for å overta korrespondentjobben der, var jeg på ny i faresonen, denne gang fra nynazistiske miljøer som drev med brevbomber og andre eksplosiver. På ny var
det POT som advarte meg og min arbeidsgiver. Nå hadde jeg lært og ville absolutt ikke ha noen offentlighet om dette, men det meste av min post måtte kontrolleres før jeg kunne åpne den. Jeg visste at
mange av mine kolleger fortsatt ikke tok høyreekstremistiske og nynazistiske trusler alvorlig, ja, til og med overså slike ytringer i våre miljøer.
Det jeg har opplevd og observert er bare bagateller i forhold til den uhyrlige tragedie som har rammet vårt folk. Men fortsatt registrerer jeg en manglende forståelse for at trusselen mot vårt
demokrati og mot oss som borgere primært kommer fra høyreekstremistisk hold, ikke fra muslimer. Og mye av det grums som spres om Arbeiderpartiets ledelse og AUF, som ikke må forveksles med legitim
kritikk, verserer fortsatt i visse kretser i vårt land.
Likeledes har jeg registrert at Arbeiderpartiets ledelse og særlig utenriksminister Støre i ekstreme kristelige kretser, som er inspirert av Christian Right i USA, diaboliseres. Man kan være uenig
med Støres vurdering av Hamas, men det er skremmende når han og andre politikere framstilles slik statsminister Rabin i sin tid ble omtalt i visse kretser. Noen misforståtte Israel-venner takket Gud
for at en morder hadde fjernet Rabin som de så som en hindring for oppfyllelsen av profetiene, nemlig at israelerne hadde et gudegitt krav på de okkuperte områder, det som omtales som Judea og
Samaria. Diabolisering av Israel, som ikke er uvanlig i enkelte radikale kretser, skal ikke møtes av diabolisering av kritikere av israelsk politikk.
Internett er blitt en stinkende kloakk for slikt, men det gir mer enn nok stoff til ettertanke å høre på de ytringer som kommer verbalt i såkalte folkelige kretser.
Vil det som skjedde den blodige fredag føre til en selvransakelse, ja, til en katarsis i vårt land? Man må håpe på det.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.