For første gang siden 9.april 1940 er Norge under angrep.
Angrepet kom i form av en bombe mot selve hjertet av det politiske Norge, regjeringskvartalet og Statsministerens kontor, samt mot AUFs sommerleir på Utøya. Vi vet ennå ikke hvor mange som er drept eller skadet. Men vi kan fastslå at dette er et av de mest alvorlige terrorangrep mot den vestlige verden de siste årene.
Regjeringskvartalet ser ut som en slagmark. Det minner om krig. Heldigvis kom verken statsministeren eller noen av statsrådene til skade. Det kan skyldes flaks. Det er normalt statsråd på Slottet med etterfølgende regjeringslunsj på Statsministerens kontor. Det er det ikke nå i fellesferien. Det kunne ha gått mye verre hvis angrepet hadde kommet på et annet tidspunkt i året.
Uansett er det mange uskyldige ofre. Det er forferdelig og ufattelig. Vi vil uttrykke vår dypeste medfølelse med alle som har mistet sine kjære eller på annen måte har blitt rammet.
Det er for tidlig å si noe sikkert om hvem det er som står bak angrepet. Men omfanget og graden av planlegging som kreves for å gjennomføre noe slikt, peker klart i retning av et internasjonalt terrornettverk. At det samtidig har utspilt seg et nærmest ubeskrivelig drama på AUFs sommerleir på Utøya tyder på et koordinert angrep. I Tyrifjorden var dette rettet mot unge politiske engasjerte, nettopp dem som skal bære framtidens demokrati i Norge på sine skuldre. Det er til å bli rasende over. Det gjør hele dette angrepet bare mer uforståelig. Siden angrepet rettet seg mot regjeringen der statsministeren har sitt kontor, og mot sommerleiren til AUF, har Arbeiderpartiet lidt særlig store tap. Men dette er hele landets tragedie.
Ingen i Dagsavisen er blant de omkomne eller skadde, men eksplosjonen skjedde rundt hundre meter fra våre redaksjonslokaler. Rutene er blåst ut, og vi ble evakuert. Derfor er denne utgaven av avisen slik den er. Den er – for første gang siden aprildagene i 1940 – produsert utenfor avishuset. Under forhold som minner om de vi ville hatt dersom det var krig i Norge.
I ettermiddags- og kveldstimene i går var alle etater og redningstjenester i full gang med å skaffe oversikt over sikkerhetssituasjonen og skadeomfanget. Så langt vi kan se på det nåværende tidspunkt har de alle gjort en imponerende innsats. Etter dette blir Norge aldri de samme. Vi har fått vårt 9/11, et motsvar til angrepet på New York og Washington 11. september 2001. Det angrepet forandret verdenspolitikken. Angrepet på Norge forandrer norsk politikk. Det vi trodde ikke kunne skje her i landet, har skjedd. Norge har blitt et offer for terrorisme.
Det er naturlig å spørre hvorfor vi er blitt rammet av folk som vil oss så vondt at de forsøker å ta livet av vanlige borgere og vår politiske ledelse. Det kan ha sammenheng med vårt styrkebidrag i Afghanistan og Libya, eller med karikaturstriden. Også Cappelen Damm, som nylig utga en bok med de omstridte tegningene ligger bare noen få meter fra bombens nullpunkt. Dette må vi nå bruke tid på å finne ut av. En ting er imidlertid sikkert: Terror skal ikke bestemme norsk politikk.
Akkurat nå er vi alle rystet, men vi vil advare mot at følelser i en svært dramatisk situasjon for landet skal gi seg uheldige utslag overfor minoriteter eller grupper i samfunnet. De som har hatt befatning med dette må jaktes ned, sperres inne og aldri mer få mulighet til å gjenta noe lignende. Spørsmålet er om vi har vært for naive i synet på terroren. De beskjeder befolkningen har fått fra myndighetene om terrortrusselen i Norge, har vært beroligende. Både vi og politiet kan ha tatt for lett på oppgaven, selv om det har vært jevnlige justeringer av trusselnivået. Hvis det er et internasjonalt terrorangrep som det ser ut til å være, er det meget urovekkende at ingen har hatt noen mistanke og kunne avverget det.
Angrepet på Norge vil prege norsk politikk, samfunnsdebatten og folks hverdag i år framover. Valgkampen som starter om en måned, vil få et helt annet preg. Terror og sikkerhet vil for første gang bli hovedtema i en norsk valgkamp.
Dette er både forståelig og på sin plass. Samtidig vil vi oppfordre partiene til å stå samlet i denne vanskelige situasjonen, og ikke slå politisk mynt på et drama som rammer alle nordmenn, uavhengig av politisk tilhørighet. I en nasjons liv er det en del dramatiske hendelser som kaller på nasjonalt samhold og enighet. Slik sett kunne det ha vært på sin plass å avlyse den kommende valgkampen, i alle fall begrense den sterkt. Vi går ut at partiene møtes til en samtale om valgkampens videre gang.
Frykt er terrorens mål og drivkraft. Derfor er det avgjørende at vi som nasjon og folk ikke bukker under for denne frykten. I fryktens kjølvann følger en fare for overreaksjoner. Terroristene må ikke få lov til å vinne på denne måten, heller.
Norge og Oslo blir etter dette aldri som før. Men dagliglivet må få gå sin vante gang. Vi er rystet, men ikke utslått. Vi kommer igjennom dette.
(Dette er lederen i dagens ekstrautgave av Dagsavisen, som ble skrevet fredag kveld, etter at redaksjonen ble evakuert fra avisas lokaler i Oslo sentrum)