Det er Regjeringen som må ta ansvaret for at ­­utlendingsforvaltningen ikke har ivaretatt barns grunnleggende ­­rettigheter.

I et innlegg i Dagsavisen (11/7) kommenterer statssekretær Pål Lønseth en kronikk i avisen (7/7) hvor lederne for en rekke humanitære organisasjoner kritiserer regjeringens manglende vektlegging av hensynet til barn i norsk utlendingsforvaltning. Utgangspunktet for kritikken var en ny dom fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) hvor Norge ble dømt for å ha lagt for lite vekt på hensynet til to små barn i en sak om utvisning av barnas mor. I og med at jeg førte denne saken, både for norske domstoler og EMD, føler jeg en viss plikt til å påpeke den ansvarsfraskrivelse fra regjeringens side som synes å ligge i Lønseths svar til kronikkforfatterne.

Lønseth uttaler følgende om dommens forhold til Regjeringens ansvar: «Dommen i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) [kan ikke] tolkes som noen kritikk av vår politikk. Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.»

Dette er etter min mening en klar ansvarsfraskrivelse, både politisk og rettslig. Jeg skal holde meg til det rettslige. For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. Om dette skjer gjennom reguleringer i lov, forskrift, rundskriv eller følger av domstolspraksis legger ikke EMD seg opp i, så lenge de avgjørelser som treffes er i tråd med menneskerettighetene. Det framstår derfor som en klar ansvarsfraskrivelse å si at dommen «ikke kan tolkes som en kritikk av vår politikk» fordi den ikke «peker på at det bør gjøres endringer i regelverket».

For det første er det staten som stat som dømmes i EMD; ikke et spesifikt organ. Ansvaret for at våre forvaltningsavgjørelser er i tråd med menneskerettighetene ligger hos regjeringen. For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger.

Dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell i sine vurderinger. Den sier rett ut at man i dette tilfellet har lagt for liten vekt på hensynet til barna i avveiningen mot det uttalte nasjonale ønsket om å utvise utlendinger som bryter loven. Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Det er selve forståelsen av betydningen og vekten av hensynet til barnets beste det er noe galt med i den praksis som er ført. Som EMD påpeker mangler det ikke på kunnskap om de konsekvenser det kan få for et barn når en nær omsorgsperson plutselig blir borte. På dette området henger vi etter både politisk og juridisk. Dette må det gjøres noe med dersom vi ikke skal risikere å fortsette en praksis i strid med barns anerkjente menneskerettigheter og gå på nye nederlag i EMD i framtida.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.