Det kan da være en like enkel prosess å finne ressurspersoner - som det er å velge bort kandidater fra topp-til-bunn stillinger. La meg likevel konkretisere i hva det innebærer å være arbeidsgiver og arbeidstaker i dagens syslete og puslete samfunn.
Et svært tiltakende og en merkverdig effektiv bemanningsteknikk i Norge har vært å hente inn kompetanse på områder der det må til med håndfast kunnskap. Det være seg teknikere fra skolebenken eller fra utlandet, så er realitetene i vårt postindustrielle samfunn - fremdeles preget av et kriteriebasert samfunn. Vi er ennå et postindustrielt arbeidssamfunn - hvertfall i de fleste distriktsregioner. Så kan vi krangle oss vrang og enig. Se bare til den kompetansen som kommer fra utlandet i en gitt analogi; en bussjåfør/trikkfører og en programmerer/geolog.
a) Bussjåføren må være villig til å kjøre ulike vogntog til ulike tider med lik eller mindre lønn enn for gjennomsnittet. Tilsynelatende er job-for-money et avgjørende prinsipp og vedkommende er villig til å jobbe 8-12 timer, så lenge det klinger mynt i kassen. Kan bli litt stresset. Ofte økte investeringer i dårlige tider.
b) Geologen som jobber for et mindre selskap og skal være utleid til et større konsern må ha relevant erfaring, helst ikke like kostbar i pris som en tilsvarende nordmann og kunne jobbe på kontraktbasis, prosjekter og håndtere overtid. Geofysikeren jobber utgjør flere roller avhengig erfaring og kundekrav. Det er stort sett nok å gjøre. Litt stress men sånt er det. Mange oppdrag i investeringstider.
Førstnevnte arbeidstaker velger et lavterskel tilbud, muligens fordi nordmenn aller helst ikke preferer å kjøre buss, trikk eller tbane. Fordi det er andre spennende stillinger og andre muligheter en er bedre kvalifisert for. Sånt tenker også norske minoriteter - det skal helst være noe bedre eller annet enn det foreldrene sysler på med. Men der er også forskjellen; da minoriteten søkte på interessante stillinger ble han avvist med motkrav om relevant erfaring og det tok riktignok lang tid før jeg skjønte hva som pågikk. Jeg ble møtt med samme krav som for utlendingene med faglige kvalifikasjoner og helst med relevant erfaring. Jeg kunne nesten ikke begripe hva som var galt med på det nivået og den stillingen jeg heller hadde søkt på. Virksomheter i Rogaland ansatte tekniske konsulenter rett fra skolebenken - flere år yngre meg og henviste til relevant utdanning, erfaring og nærmest gratisjobbing for å bli tatt i ed som arbeidsgiver. Og så er et faktum at man må ha "erfaring fra O&G-bransjen" og det bør være "3-5 års relevant bakgrunn". Innen olje og gass-industrien er det noe fundamentalisme rundt hvilke krav man skal dekke. Desto viktigere er det å innse at høyere utdanning ikke nødvendigvis åpner dørene. De sender deg heller langt bort til et sted der du kan nyttegjøres. Når myndighetskravet til operatørselskapene frafaller om operasjonell hovedkvarter for virksomheten i Norge - så har det liten betydning for nordmenn som ikke jobber i eller med disse virksomhetene. Men på sikt kan det ha negativ effekt for Norge. Fordi vi trenger flere enn 37 oljeoperatører. Det blir ikke bedre for oss når Nexen og Det Norske flytter fra Stavanger. Det er faktisk uvant for siddisene at oljeselskapene ikke har penger å tape på å bli værende.
Født i Stavanger har jeg hatt et avhengighetsforhold til Rogaland. Men ikke nå lenger. Det er mulighetene som teller. Samme hvor man befinner seg.
Generalisten som er bussfører overlever av å dekke et direkte samfunnsbehov. Han kjører til det er veier og passasjerer. Spesialisten leverer det han kan for at samfunnsøkonomien skal reflekteres i vedkommendes jobbutførelse. Hun jobber så lenge markedsinfleksjoner tar overhånd om arbeidsgiverens relasjoner og varsko om nedbemanning kommer i permitteringsvarsel og halv lønn. Det er forøvrig ikke mange igjen i olje-Norge som kan leve av 396000 bruttokroner.
Det er to distrikter i Norge som av statistiske hensyn har best betalte jobber og høyest bokostnader; Akershus med finans og eierskapsinntekter og Rogaland med oljebransjeinnteker. To byer med avhenighet og behov for rask vekst og utvikling. Men utover spesialkompetansen og generalkompetanser er en hel befolkning på jobbsøk mellom lediggang og bistillinger. For de bør det være mulighet for anstendige jobbmuligheter.
Noen sårbare implementeringsbehov i distriktene;
- Boligbygging i 8 storbyer og utvidet veiinfrastruktur i distriktene
- Videreutdanningstilbud via virksomhetsincentiver og offentlig NAV-skolering
- Åpning for jobbmuligheter gjennom egenansettelse via egne foretak.
- Sosiale tilbud må økes med regionale og nasjonale budsjetter for befolkningsøkning - kan ikke klage på befolkningsvekst når det uansett er levekårsmangler.
Karrierbrems i Norge betinger av;
- status og bakgrunn - nettverk gjennom studier & jobb
- statussymbolikk eller arbeiderbevegelsen - begge er dominanter
- kulturell tilhørighet og ærverdighet
- utdanningsnivå & utdanningsresultater
- rykte, anseelse & utseende (?)
- levestandard, bostedsadresser & venner/bekjentskap (!)
Vi lever tross alt i en nasjon som er noe positivt "annerledes" fra mange andre land. Samtidig er det viktig å danne forståelse for den korte avstanden mellom have-lots og have-nots; de virkelig rike vil klare seg hele tiden ofte med sine skattedilemmaer og lite støtte fra offentlig hold. De som har lite og ofte er i en ung alder må selvsagt hjelpes i jobb, samfunnsliv og inntektstilgang til boligkjøp og etablering. Tross alt blir dette behovet bare økt og forsterket over tid som våre venner i Sverige. Derav tror undertegnede etater på fylkeskommunaltnivå samt offentlige institusjoner som NAV og Skatteetaten i stor grad svekker sysselsettingen - fremfor å øke sysselsetting av minoriteter og andre jobbsøkere. Spesielt i distriktene er dette et de facto problem som fremdeles ikke blir forstått av arbeidsgiverne. JEG SER FORELØPIG ØRSMÅ ENDRINGER. Hva ser og opplever dere? Det må jo være forferdelig å være ung og mulighetsløs i dagens kostbare samfunn?
Men det er to sider av en sak og enhver ønsker å bli behandlet rettferdig med de utviklingsmuligheter som er nødvendige og alminnelige. Hva mer skal jeg si - vi kan jo ikke annet enn å skrive og mase videre.