Vi som har vært med på to opprivende EU-debatter, ser ikke med stor lyst fram til en tredje.

Mandag dro utenriksminister Jonas Gahr Støre til EU-hovedkvarteret i Brussel. Reisen betegnes som historisk. Støres tur er riktig nok ikke i samme kategori som reisene til utenriksminister Svenn Stray (H) i regjeringen Borten i 1970 og utenriksminister Thorvald Stoltenberg i Gros regjering i 1992. Stray og Stoltenberg dro for å søke om medlemskap i EU. Støre skulle søke om unntak fra et EU-direktiv. Det historiske er at for første gang sier en norsk utenriksminister nei til EU.

I 1970 og 1992 var jeg med på turene til Brussel. Mandag holdt jeg meg hjemme. Det er ikke samme sus over et nei til EUs tredje postdirektiv som et ja til å delta i det europeiske fellesskapet. Strays og Stoltenbergs turer førte ikke fram. Folket sa nei til ja til EU-medlemskap i to folkeavstemninger (1972 og 1994). Det kan hende at det kommer mer ut av Støres reise. Det fikk han ikke noe indikasjon på i sitt møte med EU-systemet. EØS-avtalens reservasjonsrett, som Støre viste til, betyr bare en utsettelse av postproblemet og et krav om at Norge og EU skal forhandle seg fram til en enighet om postombæringen. Det kan gå noen år før Norge og EU kommer i mål.

I det store perspektivet er postdirektivet en liten sak. Ikke for postfolkene, selvfølgelig. De tror at arbeidsplassene trues hvis det åpnes for konkurranse om levering av brev under 50 gram. Dessuten kan det hende at konkurransen vil stanse postombæring på lørdag. For EU er det i praksis det samme hva slags postlevering vi har her i landet. Prinsipielt stiller det seg annerledes. I Brussel er det prinsippene som gjelder. Prinsippet om den frie konkurransen gjør at Posten ikke kan særbehandles. Prinsipprytterne i Brussel, og det kryr av dem, kan stanse en fornuftig postløsning av frykt for å skape presedens. I parentes bemerket var det prinsippene som veltet det norske EU-medlemskapet i 1972. EUs fiskerigrense og Brussels prinsipielle nei til varige særordninger for norsk jordbruk vippet flertallet i folkeavstemningen fra ja til nei.

Det blir spennende å se om Støre klarer å endre EUs tradisjon om ikke å gi Norge særbehandling. Jeg tror ikke Støre når fram. Det beste vi kan håpe på er politiske garantier om at postfolkenes arbeidsvilkår ikke skal forverres og at posten skal komme fram over hele landet. I så fall blir resultatet det samme som det partiledelsen ba Ap-landsmøtet vedta, men som flertallet forkastet. Det er et slikt resultat nei-siden frykter, eller kanskje håper på.

Nei-partiene og regjeringspartiene Sp og SV hadde en stor dag tirsdag da Stortinget diskuterte utenriksministerens EU-redegjørelse. Sp og SV frydet seg over at deres statsminister og utenriksminister var blitt tvunget til å reservere seg mot postdirektivet. Sps parlamentariske leder var glad for at «ja-siden og nei-siden hadde kommet opp av skyttergravene og nå våger å diskutere hva Norge er best tjent med». Ifølge Sp er Norge best tjent med ikke å ha noen EØS-avtale.

Så langt går ikke SV. SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell nøyer seg med å slå fast at reservasjonsretten i EØS-avtalen nå er «avmystifisert». Utenfor Stortinget svingte Nei til EU-leder Heming Olaussen seg til gamle høyder. «Vi har ingenting å gi». Det minnet litt, men heldigvis bare litt, om de gamle EU-debattene. Vi som har vært med på to opprivende EU-debatter, ser ikke med stor lyst fram til en tredje.

Bård Vegar Solhjell har et poeng når han vil «avmystifisere» reservasjonsretten i EØS-avtalen. Etter 17 år med EØS var det antakelig på tide å finne en sak som reservasjonsretten kunne testes på. Nå finnes det mange interessante direktiver å velge mellom. Postdirektivet er ikke blant dem. Fri konkurranse er en del av EUs fundament. Man kan ikke reservere seg mot fundamentet.

Reservasjonsretten kom inn i EØS-avtalen for å dempe EU-frykten hos EU-motstanderne. Det ble senere feilaktig utlagt som om Norge hadde vetorett. Diskusjonen denne uka har rettet opp feilen fra i går. Reservasjonsretten er ikke en vetorett. Som utenriksminister Støre understreket etter Brussel-turen kan ikke Norge bare si nei til postdirektivet. Vi må lete etter en forhandlingsløsning. Norge må ha noe å gi. Det må Nei til EU forstå.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.