Perspektivmakt

Fortell meg hvilke fortellinger du forteller, og jeg skal si deg hvem du er.

I et halvt år jobbet kriminologiprofessor Alex Stevens på høyt nivå innen det britiske regjeringsbyråkratiet. Han bedrev samtidig deltakende observasjon og har skrevet om sin etnografiske studie i det siste nummeret av Journal of Social Policy.

Stevens erfarte at de politisk rådgivende byråkratene var opptatt av vitenskapelighet – at deres anbefalinger skulle basere seg på evidens. Men i praksis var denne vitenskapeligheten sterkt begrenset.

I det offentliges virksomhet produseres en mengde ulike måledata. Til disse legges tall fra opinionsmålinger, tankesmier og konsulentfirmaer. Byråkratiets oppgave blir å ut fra alle disse dataene av varierende kvalitet kna fram rapporter som minimerer usikkerheten omkring en overgripende beretning: Å påpeke kompleksitet anses å være karrierehindrende.

Visse beretninger er dog så innarbeidede at evidens egentlig synes overflødig. Et eksempel er fra kriminalomsorgen, der britiske myndigheter nå skal kjøpe og selge tjenester fra seg selv. En nærmere undersøkelse viser at den vitenskapelige litteraturen som dette begrunnes med inneholder lite hard empiri, bare vage referanser til antatte fordeler med slike kvasimarkeder. En av byråkratene svarer at «det føles bare intuitivt riktig at innføring av konkurranse vil føre til mer fokus på kostnader og kvalitet».

Som kontrast til dette, forteller Stevens om et besøk av professor Richard Wilkinson, forfatter av boken «The Spirit Level». Boken viser hvordan stor ulikhet i samfunnet er forbundet med en rekke sosiale problemer. Her er evidensen overveldende og bygger på en mengde vitenskapelige studier innen ulike felt. Byråkratene oppfatter Wilkinsons presentasjon som «overbevisende», men når Stevens forsøker å innlede en diskusjon om hvilke policyanbefalinger denne kunnskapen burde lede til, blir svaret – taushet. Man oppfatter det ikke som mulig å iverksette noen tiltak.

I stedet snakkes det om sosial eksklusjon, uten hensyn til at mange av de problemene man prøver å løse beviselig har med store inntektsforskjeller å gjøre. Dermed slipper man å ta tak i det faktum at det er de rikestes inntekter og formuer som har økt kraftig og dermed satt spor i sosiale og økonomiske strukturer.

Stevens mener at denne selektive bruken av evidens er ideologisk. Ikke i den forstand at aktørene nødvendigvis har en bestemt agenda, men at deres måte å handle på «støtter systematisk asymmetriske maktrelasjoner». Å ikke sette spørsmålstegn ved ulik fordeling av makt og ressurser blir et valg, med – om du vil – målbare politiske konsekvenser.

Konklusjonen er ikke bare gyldig for Storbritannia, eller for statsbyråkratier. Hva som betraktes og gjengis som holdbar evidens i offentligheten, er i høyeste grad avhengig av hvilke beretninger som dominerer. Og dette er gjenstand for politisk dragkamp.

Da Dagsavisen her om dagen skrev om en ny OECD-rapport som viser at de aller rikeste i Norge har rykket raskt ifra, var kommentarene preget av den samme typen ideologiske perspektiv. Torbjørn Røe Isaksen (H) sier at vi «må gripe inn» først hvis «enkelte grupper skulle bli sosialt marginalisert». Sosialøkonom Harald Dale-Olsen mener at «vi foreløpig kan leve med dette» og at vi «ut ifra et moralsk ståsted bør være opptatt av dem som tjener minst, men problemet er at vi ikke vet hvor mange av dem som selv ikke kan noe for at de tjener lite».

Still disse skuldertrekningene over fakta mot andre problemstillinger som har vært aktuelle i det siste. Ta debatten om sykelønn og uførepensjon som har blitt ført med feilaktige påstander om rekordhøyt sykefravær og uholdbar kostnadseksplosjon. Fokus har vært individuelle insentiver – altså at mennesker velger mellom arbeid og sykdom eller uførhet basert på økonomisk utbytte. I stedet kunne energi ha vært brukt på de veldokumenterte forskjellene i risiko for å bli syk eller slites ut avhengig av arbeidsvilkår og sosial bakgrunn.

Eller ta alle påstandene om at privatisering av velferdstjenester fremmer effektivitet. Eller at gode velferdsordninger og små lønnsforskjeller er et problem for sysselsettingsnivået. Eksisterende evidens peker snarere mot det motsatte, men den markedsfundamentalistiske fortellingen gjentas så ofte at den for mange framstår som sann.

Denne eventyrproduksjonen – ikke sjelden med økonomer i ledende fortellerroller – bør granskes og analyseres som en viktig del av den politiske maktutøvelsen i samfunnet.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.