I morgen skal vi på nytt feire frihet, fred og demokrati. Det skjer samtidig som Norge kriger i to land som aldri har angrepet oss.
17. mai er dagen vi nordmenn feirer uavhengighet og demokrati. Dette skal være fredens og barnas dag. Vi heiser flaggene for konge, fedreland og menneskerettigheter. For «grunnlovsdagen og
frihetsdagen», som kronprins Olav formulerte det i sin radiotale fra slottet 17. mai 1945. Han mente denne fredsdagen måtte bli en «minnesdag og et lysende skille mellom krigens gru og uhygge og den
lykkelige fredens og arbeidets tid vi alle ønsker».
Når vi vifter med flaggene mot kongefamilien og hever glassene for demokratiet i morgen, skjer det i et land som er i krig. I et land der Stortinget kommanderer norske soldater til å delta i to
brutale angrepskriger. Den voldsomme debatten om hvorvidt konge eller statsminister skal dele ut medaljer er et sidespor. Debatten burde ha handlet om hva vi egentlig er med på, og hvor lenge disse
norske krigertoktene skal fortsette. Det å delta i krig er blitt alminneliggjort og akseptert som normalt. Ikke en eneste parlamentariker protesterer og stemmer mot. Med hederlige unntak framstår
også media som maktens haltende trommeslagere.
Samtidig vil ikke krigslederne erkjenne at Norge er i krig. Selv om de deler ut krigskorset til «helter» som gjennomførte spiontokter i Afghanistan i 2000, før verden gikk til angrep på det fattige
landet. Hvorfor var de der, og hva gjorde de der? Under sin tale i Ris kirke, på arbeiderklassens internasjonale kampdag, konstaterte utenriksminister Jonas Gahr Støre at Norge var et «brutalt
krigerfolk» på Olav den helliges tid. I dag er alt annerledes, forklarer utenriksministeren: «1000 år senere er vi et land verden ser hen mot for evnen til kompromiss, dialog og demokrati».
Krigsminister Grete Faremo skriver leserinnlegg der hun forsvarer de norske bombetoktene i Libya. Ingen bomber mer enn norske fly. Faremo bruker et tilslørende og provoserende maktspråk. Norske fly
«leverer» våpen mot mål. Les: De bomber. «Tidsriktig materiell». Les: Dødelige våpen. «Operasjoner». Les: Krig. «God evne til å levere relevante våpen på en presis måte». Les: Bombene treffer. Norge
har «fått ansvar for å ta ut spesielt komplekse mål». Å «ta ut» er i de kretser sjargong for å drepe.
Det norske folket utsettes også for grov krigspropaganda. I Norges største avis VG skriver avisens politiske redaktør at NATOs krig i Afghanistan handler om de samme verdier som da verden sloss mot
Hitler. Det norske militærvesenet bruker millioner på en reklamekampanje som dundrer i alle norske aviser: «Et forsvar er ikke bare et vern av alt vi har, men også av alt vi er», heter det i en av
annonsene. Norsk natur, Lyngsalpene, den flotte norske gutt som vokter naturen og fjellene brukes i propagandaen. Norske offiserer opptrer som «eksperter» i nyhetssendingene og får sjelden kritiske
spørsmål. Er det glemt at Norge har ratifisert FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter? Her heter det i artikkel 20: «Enhver krigspropaganda skal forbys ved lov».
Dagen før 17. mai-dagens barnetog er det grunn til å sitere noen ord fra den østerrikske pasifisten Bertha Von Suttner, som fikk Nobels fredspris samme år som Norge opphørte å være svensk koloni. Hun
skrev dette om krigspropaganden: «Den hamrer inn i de åpne barnesinn at det er krigene som avgjør verdens gang. Det er en uunngåelig naturlov, akkurat som jordskjelv og tordenvær. Det følger redsler
og elendighet med, men det er ingen ting mot de vidunderlige resultatene, bevisstheten hos hver enkelt mann om at han gjør sin hellige plikt. Selv døden på slagmarken er full av ære.» Det kunne vært
skrevet i dag.
I artikkel 6 i samme FN-konvensjon heter det at «ethvert menneske har en iboende rett til livet. Denne rett skal beskyttes ved lov. Ingen skal vilkårlig berøves livet». Det er lite vakkert at den
norske utenriksministeren kaller den utenomrettslige henrettelsen av terroristlederen Osama bin Laden for «et gledelig gjennombrudd» i kampen mot terror. En kommentator i Guardian beskrev det i
stedet slik: «Hvis du skyter en mann i hodet to ganger, finner du ham ikke skyldig. Du finner ham død». Hvis bin Laden var blitt brakt for en internasjonal krigsforbryterdomstol, kunne
terrornettverket ha blitt diskutert og eksponert i full offentlighet. Nazi-lederne og ansvarlige for Rwanda-massakrene måtte stå til rette for sine gjerninger ved internasjonale domstoler. Det var av
stor betydning for ofrene, for nasjoner og for hele verden.
«Rettferdigheten er oppnådd», sa fredsprisvinner Barack Obama. Hva bør i så fall konsekvensene være for dem som har bombet uskyldige i Afghanistan, som torturerte i Abu Ghraib og som bestemte at NATO
ikke skulle ta opp båtflyktninger fra Libya. I stedet døde 61 sivile av sult og tørst. Er ikke Norge og NATO i Libya for å forsvare sivilbefolkningen?
Det er faktisk ikke slik at krigsherrene har monopol på å føle savn, sorg og sinne. Bin Ladens henrettelse fjerner ikke den militærpolitikken som USA, NATO og Norge har vært en del de siste ti årene:
Bombing av sivile, utenomrettslige henrettelser ved bruk av spesialsoldater og dronefly, Guantànamos fanger som ble torturert og mishandlet, og hemmelige fengsler utenfor lov og rett. Om alt dette
har frihetens Norge valgt å være tause. Men i morgen heiser vi flaggene.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.