I Pakistan regjerer monstrene. Voldtekt fortsetter som offisiell politikk.
Innlegget er skrevet sammen med Pedro Pizano, global mediekontakt og talsperson for Oslon Freedom Forum.
Fjorten menn voldtok Mukhtar Mai. Og dette var ingen forbrytelse; landsbyrådet hadde autorisert ugjerningen. Du skjønner, voldekt brukes som en vanlig avstraffingsmetode i Pakistan, mot kvinner og
jenter som på den ene eller andre måten har vanæret sin familie eller lokalsamfunnet de er en del av.
Mukhtar, som er en skjør kvinne med myk stemme, nektet imidlertid å la seg kue av de kulturelle normene – i Pakistan tier ofrene etter voldtekter, eller de begår selvmord. Istedenfor utfordret
Mukhtar tradisjonene ved å igangsette en en-kvinnes kampanje mot denne mest forferdelige av forbrytelser som pakistanske menn fortsetter å utøve overfor sine mødre, døtre og søstre.
Mukhtar Mai levde som 30 år gamle kvinner flest i den avsidesliggende landsbyen Meerval i Pakistan da hennes 12 år gamle bror Abdul Shakoor i juni 2002 skal ha blitt sett i passiar med en jente fra
en klan med høyere kastetilhørighet, Mastoiene. Mastoiene tok dette som en fornærmelse, og krevde at Mukhtar måtte straffes for at deres ære skulle bli gjenopprettet. Jirgaen – den høyeste
rettsinnstansen i Meerval – beordret voldtekten. Fjorten «frivillige» møtte opp ved huset hennes, og mens Mukhtars familie så på, ble hun dratt ut og gjengvoldtatt. Hun ble deretter paradert naken
foran de skuelystne som hadde samlet seg.
En måned senere fant etterforskere ut at Mukthars bror Abdel faktisk aldri hadde hatt følge med noen jente, og langt mindre en fra Mastoi-klanen. I virkeligheten var han tvert imot blitt kidnappet og
voldtatt av tre Mastoi-menn. Det var de som hadde hevdet hans forbindelse med jenta for å dekke over sin egen forbrytelse.
Denne formen for vold er vanlig praksis i Pakistan, og betraktes som del av en tradisjonell etisk kodeks, bestående av elementer som «æreshevn» og «æresdrap». Slike utføres som et svar på selv den
minste antydning til «vanære», for eksempel: homoseksualitet, å kle seg på uakseptabelt vis, eller ha et upassende ikke-seksuelt forhold til noen (som det å spasere nedover gata med en jente fra en
annen klan). Jirgaen – som utelukkende består av menn – analyserer situasjonen i slike tilfeller, og sørger for at tradisjonen voktes. Ofrene for deres maktutøvelse er nesten alltid kvinner og
jenter.
Vi hadde mulihet til å møte Mukhtar under fjorårets utgave av Oslo Freedom Forum. Hun snakket stillferdig, men med intens røst: «Ofte møter jeg spørsmålet: Hvorfor har jeg tatt til motmæle mot
undertrykkingen, og hvorfor hever jeg stemmen for mine egne og andre kvinners rettigheter? Å heve min stemme mot undertrykkingen er en fundamental og grunnleggende rettighet. Jeg har latt min røst
høre for at det som har skjedd mot meg ikke skal kunne skje med flere kvinner.»
Etter nesten ti år med bitre juridiske trefninger i det pakistanske rettsvesenet, nådde Mukhtars sak omsider Høyesterett tidligere i år. Dom falt den 21. april. Fem av de tiltalte ble frikjent, og
bare en ble dømt, en avgjørelse som opprettholdt en tidligere rettskjennelse. Tretten av de fjorten mennene som gjengvoldtok Mukhtar gikk altså fri, og reaksjonene fra folkemengden som hadde samlet
seg utenfor rettssalen (inkludert den pakistanske pressens representanter) var applaus.
«Den 21. april 2011 vil bli husket som en svart dag i Pakistans historie,» skrev en pakistansk menneskerettighetsforsvarer nylig til oss. «Ikke fordi dette var dagen da Høyesterett frikjente de
antatte gjerningsmennene bak voldtekten av en fattig og marginalisert kvinne, men fordi dette var dagen da Pakistans koloniale strafferettssystem igjen viste seg ute av stand til å beskytte de
sårbare, og dermed bekreftet at avskyelige ugjerninger som en gjengvoldtekt forblir tilnærmet umulig å straffe i landet vårt.»
Det fantes imidlertid én modig og dissenterende røst blant dommerne. Med Mukhtars egne ord – hun skrev til oss fem dager etter at retten hadde fattet sin beslutning – vitner den om at det «finnes en
strime av håp med tanke på en gjenåpning av saken». «Jeg er riktignok ingen optimist med tanke på dette, men jeg ønsker ikke at noen steiner skal forbli usnudd i min kamp for rettferdighet og
kvinners rettigheter i Pakistan,» skrev hun.
Mukhtar Mai er en enkelt kvinne fra en liten by, men hennes beslutsomhet kan, dersom den får nok oppmerksomhet rundt om i verden, inspirere kvinner og menn som tror på verdighet og menneskelig
redelighet til en voldsom utvidelse av Mukhtars innsats. En av dem gjør allerede dette i Pakistan.
Veene Malik har inntatt et standpunkt, om enn på en helt annen arena, mot de som tror at kvinner er objekter og bør behandles som dørmatter. Som en personlighet fra underholdnings-TV, med berømmelse
fra en realityserie i nabolandet India, tok hun til motmæle mot en islamistisk mullah på en nasjonal pakistansk TV-kanal under et intervju der hun ble utsatt for et bakholdsangrep. Hun ble beskyldt
for å utvise vanære – den samme gamle leksa – i handlinger og i klesveien. Hun ble til og med fortalt at hennes egen sønn måtte føle skam over å få se bilder av henne. I likhet med Mukhtar nektet hun
å forbli taus. Istedenfor beskyldte hun mullaen for hykleri, fortalte ham at hun ikke angret sine handlinger og snudde beskyldningene mot ham selv ved hjelp av den hellige Koranen. Bildene fra
intervjuet fanger i triumf de prøvelsene som pakistanske kvinner står overfor.
Pakistans mannlige befolkning vil neppe våkne opp en dag, og gladelig gi fra seg sine særretter og ukrenkelige ære. Derfor må kvinner organisere seg, bli støttet, men mest av alt – få vite at de ikke
er alene eller forlatt.
Vi inviterer deg til å stå sammen med Mukhtar Mai og Veena Malik. Spre deres videoer. Sett søkelys på det som foregår i Pakistan i dag. Synliggjør denne kampen i en slik fargeprakt at det blir umulig
for omverdenen å ignorere den. Å sitte på sidelinjen er ikke et alternativ.
Oversatt av Halvor Finess Tretvoll
Veena Malik vil delta under Oslo Freedom Forum 2011, som åpner i dag.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.