Dansk folkeparti har vedtatt et integreringspolitisk dokument. Det heter «Nye tider. Nye krav». Arbeiderpartiets dokument heter «Mangfold og muligheter». Det er en veldig stor og tydelig forskjell.

Integrering er et tema som diskuteres heftig for tiden. Ofte føler jeg at vi ikke treffer helt målskiva når vi debatterer det. Noen ganger virker det som om vi vasser i en myr av begreper og ideer, og går oss helt vill. Da er det viktig å finne tilbake til verdiene i debatten, grunnlaget den blir tatt på. Det som skiller hva de ulike partiene står for, hvilken retning de ønsker.

Det finnes partier i Norge som fortsatt diskuterer om vi skal ha innvandring eller ikke. Det er å somle bort tiden. Det flerkulturelle samfunnet er her og nå, rundt oss hele tiden. Det er på det grunnlaget vi må løse utfordringene og finne mulighetene.

Noen sier at det ikke er så stor forskjell på de politiske partiene. Da vil jeg si at når det kommer til integrering er det en hel verden av forskjell. Det handler om hvordan man møter mennesker. Med mistenksomhet og skepsis? Eller åpenhet? Det er ikke mulig å få til en god politikk for mennesker hvis ikke menneskeverdet og solidariteten får stå sterkest og legge grunnlaget for politikken. Dansk folkeparti har vedtatt et integreringspolitisk dokument. Det heter ”Nye tider. Nye krav”. Dokumentet som arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte her hjemme heter ”Mangfold og muligheter”. Det er forskjell. Det er en veldig stor og tydelig forskjell.

Er det ikke rart hvordan noen enkle ord kan vise så sterkt hva som er målet med politikken? Dansk folkeparti jubler over at stadig færre asylsøkere får opphold i landet, og lar ikke menneskerettigheter og internasjonal solidaritet komme i veien for å hele tiden stramme inn litt mer. Her hjemme er vi heldigvis mer opptatt med å finne ut hvordan vi kan skape verdens mest inkluderende samfunn, og hvilke muligheter det nye samfunnet gir oss.

Integrering skjer hele tiden. Det skjer mens du leser dette. Integrering er fellesskolen, der unger uansett bakgrunn, møtes, og blir venner. Det er arbeidsplassen der ulike mennesker er gjensidig avhengig av hverandre og løser oppgaver i fellesskap. Det er sykehjemmet der en gammel dame blir stelt av en ung, utenlandsk mann og finner ut at de egentlig har mer til felles enn det som skiller dem. Og det er den norske gutten som går til asylmottaket for å spørre om noen av barna der vil være med å spille fotball. For som Raymond Johansen sier, folk er folk. Vi er egentlig ganske like alle sammen.

Jeg har ikke noe svar her og nå på hvordan vi skal løse alle utfordringer innen integrering, men jeg vet at det er viktig at det er den rødgrønne regjeringa som tar debatten. Å skape verdens mest inkluderende samfunn er en alt for viktig oppgave til at den kan overlates de mørkeblå. Jeg nekter å la integreringsdebatten bli styrt av mennesker som hele tiden sier kriminell og asylsøker i samme setning. Som snakker som om Norge er et offer fordi vi må ta imot innvandrere, ikke de menneskene som må reise fra landene sine på grunn av krig, sult og nød. Og der målet med integreringspolitikken er at færrest mulig kommer til Norge.

Jeg er glad for at arbeiderpartiet nå tar en bred inkluderingsdebatt som involverer alle deler av samfunnet, og der målet med integreringspolitikken er et samfunn alle føler seg hjemme i. Venstresida i Norsk politikk har gått foran mange ganger før. Nå skal vi gjøre det igjen.

Med solidaritet og medmenneskelighet skal vi skape et samfunn, alle føler seg som en del av. Vi skal skape et samfunn i hjertet av de sosialdemokratiske verdiene våre.

Et samfunn der alle er med.