Jeg og mine funksjons­­hemmede venner jublet etter Aps landsmøte. Helt til vi leste detaljene i det som var vedtatt.

I helgen gikk det mange meldinger om at Arbeiderpartiet, under sitt landsmøte, hadde gått inn for å rettighetsfeste Borgerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) formidlet at dette var en gledens dag. Jeg og mine funksjonshemmede venner jublet. Helt til vi så nærmere på det partiet hadde vedtatt.

For det som ble vedtatt på lørdag var å rettighetsfeste BPA innenfor de samme økonomiske rammene som ordningen består av i dag. Hva vil dette si da for oss som ikke omfattes av ordningen i dag? Vi kan fortsatt ikke velge om vi heller vil ha personlig assistent enn hjemmehjelp, fordi de pengene som brukes på de kommunale tilbudene vi får ikke ligger innenfor de økonomiske rammene til BPA.

Med dette virker det nesten som om Ap har prøvd å lure oss enda en gang. På nytt er det vedtatt at det skal settes ned et utvalg for å beregne kostnadene ved ordningen. Hvor mange ganger har regjeringen gjort dette nå? Og hvor mange flere må til for at de skal se det åpenbare? Econ-rapporten fra 2009 slår fast at fem besøk av hjemmehjelp daglig koster det samme som 90 timer BPA per uke. Samtidig viser rapporten at landet sparer 300.000 kroner per funksjonshemmet som får muligheten til å benytte seg av personlig assistanse kontra de som må benytte tradisjonelle omsorgsytelser. Burde det da være så vanskelig å se hva som lønner seg?

Nå har vi kun sett på kostnadsperspektivet, men rettighetsspørsmålet handler om så veldig mye mer. Menneskeverd, integrering og positiv selvfølelse er nøkkelord når denne ordningen skal omtales. Dette virker det som politikerne fullstendig har glemt. Enda en gang er det økonomien som står i fokus, til tross for at vi mange ganger har bevist at ordningen sparer samfunnet for flere hundre tusen.

Jeg er funksjonshemmet, 19 år og står på trappen ut i voksenlivet. For meg er spørsmålet om rettighetsfesting av BPA et spørsmål om hvor vidt jeg skal få muligheten til å skape meg et liv som er verdt å leve. Et liv jeg ønsker. Et liv som gir meg mening. Hvor ble det av arbeiderpartiets slagord om at «Alle skal med»? Funksjonshemmede som trenger assistanse, og som ikke får det, blir isolerte i en kommunal omsorgsbolig eller i sitt eget hjem. De får ikke muligheten til å delta i samfunnet, studere, jobbet, drive med fritidssysler, ha vennebesøk eller være foreldre for sine barn. De blir ekskludert fra samfunnet. De får ikke engang være med å bidra økonomisk, for de kan ikke betale skatt. Dette er det jeg vil kalle diskriminering av medborgere.

Lenge er vi blitt lovet retten til personlig assistanse så vi selv kan styre våre liv. I 2004 foreslo regjeringen i opposisjon å rettighetsfeste BPA, i 2005 ble vi lovet en forbedring av BPA-ordningen i Soria Moria 1, i 2007 ble det foreslått rettighetsfesting i en egen høring, i 2009 gikk regjeringen noe tilbake på sine lovnader med å kun love en styrking av ordningen i Soria Moria 2. I fjor høst løp regjeringen fra sine tidligere lovnader ved å si et klart nei til rettighetsfesting, og samtidig svekke og innskrenke dagens BPA-ordning. I går gikk altså Ap inn for å rettighetsfeste, men da kun innenfor dagens økonomiske ramme. Før vi slipper jubel løs må vi huske at det er langt fra et partis landemøte til hva som vil bli vedtatt i samlet regjering om noen uker.

Det som skremmer meg mest er likevel at Ap enda en gang skal kaste bort dyrebar tid ved å atter en gang sette ned et utvalg for å studere de økonomiske kostnadene ved BPA. Det er våre liv dere studerer i kroner og øre. Vi er mennesker vi å og vi lever ikke evig. Mens regjeringen igjen skal studere kostnadene ved våre liv, susser livene våre forbi – uten at vi har mulighet til å leve dem.

Derfor spør jeg: Er helgens vedtak på Aps landsmøte virkelig noe å juble for?

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.