Du skriver mye om intergrering- innvandring- asyl- og flyktningepolitikken i Norge og spesielt mye om asylsøkere på Nye meninger Evang.

Jeg har noen ganger sendt kommentarer til dine diverse tekster hvor jeg har anmodet deg om du kunne komme med noen konkrete forslag på hva du mener bør forandres mht de lover, forskrifter, regler og innstrukser som gjelder pr. i dag.

Pr. i dag har jeg ikke sett et eneste konkret forslag fra din side. Når kan vi som følger dine utspill på Nye meninger forvente å få presentert et eller flere konkrete forslag?

Mvh Frank W

Regularisering av papirløse kan gi mennesker som av ulike grunner ikke kan returnere etter avslag en rett til alminnelig helsehjelp, en rett til å ta arbeid og/eller en rett til å ta kvalifiserende utdanning mens de oppholder seg i Norge. Det er opp til staten til enhver tid å bestemme rammene for og innholdet i en regularisering.

Det at vi gjør en gruppe mennesker rettighetsløse, gjør at vi i så måte kan sidestille oss med et menneskesyn India i en generasjon har forsøkt å avskaffe - synet på de kasteløse som mindre verdifulle og derfor rettighetsløse.

Dersom man anerkjenner at det er mer enn uvilje og trass som gjør at mennesker er ureturnerbare, eller ikke returnerer "frivillig", og dersom vi anerkjenner at svært mange har risikert familiens og eget liv for å søke nødhavn i Norge, er det urimelig å opprettholde et system som ikke gir disse menneskene et minimum av menneskeverd.

Dersom en revisjon av forvaltningen viser at praksis i utlendingsforvaltningen har ført til at alminnelig rettssikkerhet er systematisk brutt, eller at informasjonsgrunnlaget myndighetene baserer sine vedtak på er mangelfulle eller feilaktige - kan man da be om unnskyldning?

Er det mulig å be om unnskyldning for å ha utsatt allerede redde mennesker for en tilleggsbelastning gjennom å leve som kasteløs? Enkeltpersoner kan be om slik tilgivelse. Systemene må forutsettes å kvalitetssikres på en slik måte at feil ikke begås.

En feilbehandling i et norsk sykehus kan føre til dødsfall. Slike dødsfall undersøkes, og systemene revideres og kvalitetssikres slik at ikke andre skal oppleve slik feilbehandling. Sykehuset kan ilegges bøter, avdødes familie kan kvalifisere til erstatning.

En feilbehandling i UDI/UNE kan føre til dødsfall. Faremo vil ikke at dette skal undersøkes. En kvalitetssikring eller en revisjon av Riksrevisor vil kunne si om rettssikkerhet og menneskerettigheter er ivaretatt tilstrekkelig i forvaltningen. Foreløpig har hverken UDI/UNE eller Regjeringen tatt initiativ til en slik gjennomgang.

Aslysøkere har ingen ombud som kan reise slike saker på deres vegne. Når UNE har talt, er i praksis saken over, om søker er rettighetsløs.

Norge er en foregangsnasjon i menneskerettighetsspørsmål i verden. La oss være en foregangsnasjon i å sikre et godt og rettssikkert mottak og behandling av våre asylanter, og ikke skape kasteløse av papirløse.

Frank W - regularisering har vært foreslått flere ganger av Karl Eldar Evang. Det er meget konkret.

Samtidig som Jonas Gahr Støre har et innlegg om de felles grunnverdier i Norden; solidaritet, menneskeverd, velferd og inkludering, varsler våre politikere stadig strengere og hardere linje overfor våre asylsøkere. Det foreligger solid kunnskap om de humanitære problemer i forhold til de papirløse. Dette er problemer som utfordrer velferdsstaten Norge.

Hvis norske myndigheter kan se på og tillate at det har oppstått en ”Humanitær glipe” som de papirløse migrantene faller steinhardt i, da er det ikke bare de papirløse migrantene som faller steinhardt. Da vil jeg si at velferdsstaten Norge også står for fall.

Vi snakker om mennesker. Det er mennesker som har vært på flukt fra sitt eget land. Det er mennesker som har vært i Norge i mange år før de har fått avslag på søknadene sine. Vi snakker om mennesker som har sittet under vanskelige og uverdige forhold rundt omkring på forskjellige asylmottak i mange år. Jeg tenker at vi kan ikke kalle oss en velferdsstat hvis vi ikke klarer å behandle andre mennesker med den verdighet og humanitet ethvert menneske fortjener. Vi kan ikke tillate at de aller svakeste av oss ikke får den hjelpen de så sårt har behov for når de er her i landet. Vi kan ikke nekte de papirløse nødvendige helsehjelp.

Vi kan ikke sende ut mennesker som Rahim Rostami. Han sitter nå i Evin fengselet som er et av Irans verste torturfengsler. Han hadde en dødsdom - in absentia - fra 2008, hvor han skulle bli steinet til døde. Norske myndigheter trodde ikke papirene var ekte. Han ble arrestert og overlevert til iranske myndigheter i Teheran i februar i år. Ingen har hørt fra han siden 19. mars.

Det kan være for sent å redde Rahim Rostami, men jeg håper våre myndigheter gjør alt de kan for å få denne unge gutten tilbake til Norge. Det er ikke for sent for våre politikere å gjøre hva de kan. Det er ikke for sent for våre politikere å:

”tette den humanitære glipen i forhold til de papirløse, og asylinstituttet må beskyttes slik at asylsøkere ikke risikerer å bli returnert til tortur og fengsel i landet de flyktet fra.”

Det er nettopp hvordan vi behandler de svakeste blant oss som sier noe om oss som velferdsstat. Solidaritet, menneskeverd, velferd og inkludering blir i beste fall tomme ord, hvis ikke våre politikere ser og har mot og vilje til å gjøre noe med det de ser.

Det kan lett festes et inntrykk at de som er på "den rette siden" i asyl-debatten her på "Nye meninger" ikke ønsker at noen asylsøkere skal sendes ut. Jeg håper så ikke er tilfelle, for det er utvilsomt gærninger ute i samfunnet som ikke fortjener deres varme omsorg. Så mitt spørsmål til dere, til deg også Evang er: Kan dere akseptere at asylsøkere med avslag sendes ut - i det hele tatt?

En aktuell artikkel er denne: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091797

Et lite utdrag: "Siktedes forsvarer Eitya Rehman ønsker ikke å kommentere saken.
Asylsøkeren var allerede varig utvist fra Norge, men ble aldri returnert til hjemlandet fordi det er mistanke om at han har oppgitt falsk identitet.

- Jeg er veldig sint på regjeringen og politikerne. Hadde han vært sendt ut fra Norge kunne han ikke gjort dette mot meg, sier sørlandskvinnen, og legger til:
- Norske damer er fritt vilt. De sier vi må ta forholdsregler, men den ene jenta i helga ble voldtatt da hun tok bussen hjem, sier 30-åringen."

Jeg vil gjerne reflektere noe mer rundt utdefinering og bortdefinering av grupper i samfunnet, og de følgene dette kan få. Evy Ellingsvåg skriver sterkt at : "Det at vi gjør en gruppe mennesker rettighetsløse, gjør at vi i så måte kan sidestille oss med et menneskesyn India i en generasjon har forsøkt å avskaffe- synet på de kasteløse som mindre verdifulle og derfor rettighetsløse." Men kan det stemme, skjer dette i Norge, ikke bare i India og andre land. Har dette skjedd før i Norge? Har vi eksempler på at noen virkelig har blitt gjort kasteløse her i landet? Er ikke dette en ekstrem og derfor lite fruktbar overdrivelse? Dette fikk meg til å tenke på psykiatriens historie i Norge. Jeg er psykolog av yrke, og har blant annet jobbet på Gaustad Sykehus i Oslo. Jeg jobbet selv på en avdeling som arbeidet for økt forståelse og mer menneskelig behandling av de som hadde det vanskeligst, de unge med psykoser. Det var et håpefullt arbeid. Men jeg hørte etterhvert mye om den ganske nære historien, om elektrosjokk og lobotomi, og jeg så pasienter med tydelige tegn etter lobotomering, arr i pannen. For meg var det skremmende å oppdage at dette ikke lå så langt i fortid, bare noen få årtier. Og at psykiatere som fortsatt gikk rundt på området , hadde vært en del av dette. De psykiatriske pasientene forsvant i gamle dager fra samfunnet, de ble borte. Mange ble glemt og levde livet sitt på sykehuset. De mistet på svært mange måter vanlige rettigheter, vanlig beskyttelse- de var usynlige. Og de ble altså også utsatt for grusomheter og overgrep i navnet av god medisinsk praksis. De ble kasteløse, mindre verdifulle og derfor rettighetsløse.

Jeg tenker også på Taterne, som var definert utenfor Samfunnet. Det ble av Norske myndigheter gjennomført tvangssterilisering. De ble kasteløse, mindre verdifulle og derfor rettighetsløse.

Videre tenker jeg på de samiske barna som for noen flere tiår tilbake ble straffet for å bruke sitt eget språk, og som ble skilt fra foreldrene sine og tvangplassert langt unna på norsk internat. Ble de kasteløse, mindre verdifulle og derfor rettighetsløse?

Andre vil tenke på flere eksempler på grusomheter som har skjedd mot mennesker i Norge.

Mitt poeng her er at Norge, norske myndigheter i ganske nær historie har eksempler på at det har skjedd utdefinering, usynliggjøring og inhuman behandling av grupper. Usynliggjøringen har også gjort at overgrep har kunnet skje og har skjedd av andre uten at samfunnet har grepet inn i tide. Mot psykiatriske pasienter, mot tatere og mot samene. Noe som i ettertiden har fått sterk og berettiget kritikk og som historikere har måttet løfte fram i lyset.

Min påstand er at det er dette som nå skjer med de papirløse. Myndighetenes rasjonale er vel å tvinge de papirløse til raskere å returnere fordi de ikke får hjelpen de trenger for å bli friske i Norge? Men hva om de ikke kan returnere, hva om de ikke lenger er i stand til å returnere på grunn av somatisk sykdom eller psykisk sykdom. Hva om de frykter for sitt liv. Hva om de ikke er i stand til å vurdere dette lenger, etter et liv på flukt. Hva om trusselen er reell, som hos Rahim Rostami? Tenk et øyeblikk på det faktum at den norske regjering nekter syke papirløse rett til vanlig helsehjelp. Helsedirektoratet har pekt på at regjeringens politikk kan hindre at kreftsyke får kurativ behandling, fordi det ikke ligger under kategorien øyeblikkelig hjelp, eller innenfor den tidshorisonten ( 2-3 uker) som myndighetene hardnakket forholder seg til. Tenk på at papirløse med mulig kreftsykdom eller annen alvorlig sykdom ikke tør å oppsøke lege for å få en diagnose, og visshet for hva det er som er galt. Tenk et øyeblikk på barna, som ikke kommer til lege fordi foreldrene er redde. Eller som må leve med psykisk syke foreldre, som kanskje ikke er i stand til å fungere som foreldre lenger.Disse menneskene har etter å ha flyktet til Norge, de aller fleste av dem i håp om beskyttelse og trygghet, blitt kasteløse, mindre verdifulle og rettighetsløse.

Det er helt klart gærninger der ute.

Noen kommer fra traumatiske krigsopplevelser, og lider av samme type lidelser som vi ser på film - i dag har det et navn; PTSD, før kaltes det f.eks "the Vietnam syndrom" - folk som etter sterke opplevelser over tid får trøbbel med å innordne seg "sivile" regler.

Noen blir "gærninger" av å leve uten rettigheter. Det sliter sånn på psyken at de blir suicidale, psykotiske eller tungt deprimerte og apatiske.

Noen har et forskrudd og forkvaklet menneskesyn, og især kvinnesyn - og noen har opplevd å bruke seksualisert vold mot kvinner som et krigsvirkemiddel. Sånt får ettervirkninger.

Vårt samfunn har påtatt seg å gi beskyttelse til de som er utsatt for forfølgelse eller tortur - og av og til har deres historie gjort skade på dem.

Når vi vet dette, hvorfor er svaret vårt å frata disse retten til helsehjelp, retten til psykiatrisk behandling, retten til traumebehandling? Når vi vet dette, hvorfor er svaret vårt å frata mennesker retten til å tjene egne penger på lovlig vis? Når vi vet disse tingene, hvorfor er vårt svar å ta vekk den delen av sikkerhetsnettet som kunne se og som kunne gripe inn og forhindre før noe skjer?

Jeg har ikke store innvendinger mot at asylsøkere eller andre lands statsborgere som forbryter seg med vold eller narkotikakriminalitet mister retten til ubevoktet opphold. Kan hende kan de ikke returneres, men de kan passes på.

Mange av de som livnærer seg av narkotika eller prostitusjon har få andre inntektskilder å øse fra. De får ikke skattekort, og følgelig ikke arbeidstillatelse. Dette legitimerer ikke lovbruddene, men kan kanskje forklare dem.

Om jeg vet at i min familie har vi en historie med hjertetrøbbel, er det fornuftig av meg å jobbe profylaktisk. Det er fornuftig av meg å følge gode råd med hensyn til kost, trening og livsførsel i alminnelighet. Slik er det også på samfunnsnivå.

Når vi vet at mange av de som kommer til landet har traumatiske historier i bagasjen, gjør vi lurt i å anerkjenne dette. Når vi vet at mange som får avslag får tunge depresjoner og er genuint livredde for sin situasjon gjør vi lurt i å anerkjenne dette. Vi gjør lurt i å jobbe profylaktisk, så får vi færre som blir så syke.

Og noen blir allikevel syke, noen gjør allikevel gærne ting og noen forbryter seg mot kvinner eller barn. De bør passes på til de kan returneres.

@ Inge Kristiansen. Ja, jeg ser klart at vi ikke kan ta imot alle asylsøkere. Mitt anliggende er asylinstituttet må forsvares, både ved grenser for hvem som innvilges opphold på grunn av beskyttelsesbehov, men også ved at det blir fanget opp av systemet når behovet er reelt, slik som hos Rahim Rostami. Og at humanitære hensyn, menneskelige hensyn skal veie tungt. Mitt bestemte inntrykk er at systemet , altså utlendingsforvaltningen, ved stadig glidning i praksis og veiing av innvandringsregulerende hensyn tyngre og tyngre i forhold til humanitære hensyn, ikke fungerer etter hensikten lenger. Det er blitt for strengt og hardt- og det blir for tilfeldig. Jeg ville ikke si som Jens sier at han vil ha en streng, men rettferdig asylpolitikk- Jeg ønsker en rettferdig og human asylpolitikk. Mitt hovedfokus, som du har lest om i mange av mine innlegg, er den humanitære glipen som har oppstått i forhold til de papirløse. En farlig og uholdbar og umenneskelig situasjon, midt i vårt velferdsland. En situasjon som myndighetene kanskje strever med å finne grep om, men som de har ansvaret for å løse. Det er alvorlig for oss alle når det skjer en glidning i forhold til menneskeverdet.

@Frank Wassdahl. Jeg er enig med FAFOs forskere Cecilie Øien og Silje Sønsterudbråten, som anbefaler en rekke tiltak for å bedre de papirløses utsatte situasjon, bedre deres levekår. De foreslår at retten og tilgjengeligheten til helsehjelp skal bli bedre for papirløse. De foreslår at helsepersonell skal informeres om hva de skal yte av hjelp. De er opptatt av at det blir tatt tak i papirløses boligsituasjon, og de anbefaler at regjeringen er mer fleksible i forhold til å se på regulariseringsordninger for de som har levd lenge i landet. De er videre opptatt av barns situasjon sikres bedre. Alle disse endringene vil måtte nedfelles i lovverk, og deretter i utarbeidete forskrifter. Og de vil innebære politisk drøfting og planlegging av faginstanser, som helseinstitusjoner og andre fagfolk. ( Alt dette har jeg vel forøvrig skrevet flere ganger?)

Er det konkret?

Hei Evang og Ellingvåg :-) Det er bra at dere har et reflektert syn på dette svære temaet. Det har jeg og. Jeg er for eksempel enig i Evangs uttalelse: "...ved at det blir fanget opp av systemet når behovet er reelt, slik som hos Rahim Rostami. Og at humanitære hensyn, menneskelige hensyn skal veie tungt." Tilfellet Rahim Rostami er ille! Det er en utsendelse Norge kunne ha spart seg for! En annen utsendelse Norge kunne latt være å gjennomføre er den som jeg så ble omtalt på tv for noen måneder siden; en alene-pappa med sin cirka 8 år unge sønn som sov i Roma's parker. Det er ille!

Men, det som skjedde i Oslo sist helg gjør meg sint. Det er fullstendig forkastelig det som disse mennene har gjort. Og hvis man forsvarer at slike mennesker skal beskyttes ved hjelp av asyl-instituttet, ja da er man med på å ødelegge det. Og det er vel ikke meningen? Da må samfunnet sørge for at Evang selv (kanskje?) og hans kolleger ikke får nye pasienter (voldtektsofre), ved å være tøff mot de tøffe.

Jeg ser at Libe Rieber Mohn tar til orde for å teste alle nyankomne asylsøkere psykologisk. Jeg vet ikke om hun har tenkt ordentlig gjennom dette forslaget, hvordan hun her kan være med å stigmatisere en gruppe av svært forskjellige mennesker, mange som i utgangspunktet er traumatiserte og utsatte for forfølgelse eller kommer fra utrygghet. Jeg er selv psykolog, og har en fagetikk som tilsier at man tester mennesker når man har en tanke om å hjelpe dem. Det er en belastning å bli testet psykologisk, og det bør inngå i en for pasienten meningsfull sammenheng. Men kanskje det er dette Libe Rieber Mohn vil fram til, at helsetilbudet, og derunder psykisk helsehjelp til de asylsøkerne som har skader fra traumatisering er altfor dårlig i Norge. Det har nemlig flere rapporter påvist. Kanskje har Libe de papirløse i tankene, som sliter med ikke å ha vanlig rett til helsehjelp ved sykdom. Kanskje ser hun at det også kan være en sammenheng for noen få, mellom grov traumatisering og umenneskelige erfaringer, og det å selv bli farlig og en trussel. Kanskje Libe nå er klar til å ta det humanitære løftet, å gi den nødvendige helsehjelp til syke og trengende asylsøkere og papirløse. Det vil både hjelpe de som lider og deres familier, og det vil faktisk også kunne fange opp noen som er farlige og i drift. Mye mer enn et ensidig, faglig og etisk tvilsomt tiltak, med testing av alle asylsøkere. Det er ad hoc, løsthengende og lite gjennomtenkt. Helsetilbud er langt bedre på å hjelpe og også fange opp, og da tar Norge også sitt humanitære ansvar overfor de syke alvorlig.

Jeg ser at også Jonas Gahr Støre uttaler seg om helsetilbudet til asylsøkere. Dette er noe helt annet enn det Libe Rieber Mohn tar til orde for, slik det framgår av saken. Hun snakker om isolert psykologisk testing. Helsehjelp og helsetilbud til asylsøkere- og til papirløse er som sagt svært mangelfullt. Papirløse har svært strengt begrensede rettigheter, slik at f.eks. tungt traumatiserte papirløse med PTSD symptomer etter tortur eller krig, ikke får rett til helseoppfølging. Det må på plass fulle helserettigheter og finansiering av helsehjelp for papirløse, for å avhjelpe sykdom og forebygge menneskelig lidelse og uverdige forhold- og helsehjelp på et tidlig stadium er også den beste måten å fange opp og forebygge i forhold til de få som kan utvikle farlighet. Altså fulle rettigheter til helsehjelp av humanitære og forebyggende grunner. Regjeringen legger i sitt forlag til nye forskrifter for helsehjelp for papirløse opp til avgrensinger som er så strenge at nesten ingen papirløse med alvorlige psykiske lidelser vil ha rettigheter. Slik jeg tolker Jonas Gahr Støre, kan det skje en ny vurdering av dette, det er i såfall et svært gledelig initiativ fra ham og Arbeiderpartiet! Om dette er et politisk populistisk utspill om "Psykotesting av Asylsøkere" på generell basis, er det derimot mer enn tvilsomt, det er stigmatiserende og uholdbart både etisk og faglig sett. Ja det er rett ut sagt forkastelig!

Men jeg satser på at Støre og Arbeiderpartiet nå vil styrke helsetilbudet til asylsøkere og papirløse!

For at det skal bli en meningsfull dialog rundt Libe Rieber Mohns utspill, og Jonas Gahr Støres støtte til dette, er det svært viktig at det kommer en presisering av hva tankene, eller forslaget egentlig går ut på. Det er nemlig forskjeller i de to uttalelsene. Libe Rieber Mohn snakker om psykologisk testing, mens Jonas Gahr Støre snakker om Helsetilbud. Hva er det som ligger i forslaget? Er det en tvangsmessig screening av alle asylsøkere som er tanken, eller en styrking av frivillig helsetilbud til asylsøkere og papirløse, både for å avhjelpe sykdom og lidelse, og også om mulig for å forebygge farlighet og suicidalitet? Det blir noe uansvarlig over ikke å presisere hva tankene går ut på, da disse mulightene jeg nevner er svært forskjellige, og politikerne snakker inn i et minefelt av Helsepolitikk, asylpolitikk, kriminalitetsforebygging og fremmedfrykt.

De siste månedene har det vært noen runder her på Nye Meninger om asylpolitikk og innvandring. Av og til lurer jeg på: Hvor uenige er vi? Hvor er uenigheten? Kanskje fokuserer vi på hver vår del av bildet og nekter å skifte fokus?

Inge Kristiansen spør: Kan dere akseptere at asylsøkere med avslag sendes ut - i det hele tatt?

Jeg forstår spørsmålet, jeg oppfatter også Inge Kristiansens engasjement i debatten som positivt.

Det er jo et faktum at vi, som ironisk omtales som de ”rettroende”, har brakt på bane mange saker der vi mener utsendelse er feil eller hensynsløst. Og i mange av disse sakene skyldes engasjementet at vi eller pressen tilfeldigvis har fått øye på mennesket i saken, oppdaget at det ligner på oss selv, det har plutselig blitt mulig å identifisere seg med personen(e). Eksempler er Maria Amelie (stort nettverk, sosial, engasjert, vært på TV), Rahim Rostami (Sympatisk ung mann, kjent fra NRK Brennpunkt), Torvan Khider (ung pen gutt, stor vennekrets, godt likt). I dette ligger det selvsagt en fare: I alle saker vil man finne mennesker, og de fleste mennesker er det mulig å bli venn med, bare en kommer tett nok på.

I disse sakene griper vi selvsagt ikke helheten i saksfeltet. Vi kan bli en smule narcissistiske og opptatte av vår egen godhet. Og jeg oppfatter at Inge Kristiansen frykter at vi i denne godheten helst vil slippe inn alle, la grensen bli mer eller mindre åpen med de konsekvenser dette innebærer. Jeg forstår også denne frykten, ingen grunn til å tvile på at dette er problematisk.

På hans spørsmål kan jeg bare svare for meg selv, og svaret må bli ja. Jeg må akseptere at folk uten beskyttelsesbehov blir returnert hvis det heller ikke foreligger sterkt menneskelige hensyn.

Men det regelverket som ligger til grunn for behandling av disse sakene må være under konstant, kritisk overvåkning. Kan vi være sikre på at avgjørelsene er riktige? Hvordan er de enkelte beslutningene forankret i lover og forskrifter? Finner man at holdninger og tanker bak de enkelte beslutninger er gjenspeilet i ”Stortingets vilje”, som Terje Sjeggestad ofte henviser til? (Etter det jeg forstår er Stortingets vilje i dette saksområdet nedfelt i Odelstingsproposisjon 75 (2006-2007)).

For å skape trygghet rundt behandlingen av utlendingssaker, for eksempel de som ble nevnt lenger opp, er en folkelig deltakelse i prosessene nødvendig, på linje med det som skjer i norske rettssaler, med meddommere, lagjuryer og publikum tilstede. Først da vil jeg være sikker på at de vedtakene som gjøres er riktige.

Jeg tror at en del av problemet med sånne debatter som dette er at vi oppfører oss som de 5 blinde mennene som beføler samme elefant - på forskjellige steder - og kommer med vidt forskjellige beretninger om hva det var vi nettopp kjente på. Jeg er glad for at Jon-Øivind Storaker skrev kommentar nr. 12, den viser jo nettopp at vi beskriver det samme, men med en smule forskjellige ståsteder. Det Storaker skrev i en annen debatt-tråd om hvordan man skal unngå feil i sin utførelse av sine arbeidsoppgaver er virkelig bra. Det er å håpe at myndighetene benytter seg av samme prinsipp, spesielt når resultatet av feil utførelse får meget store konsekvenser, slik som i tilfellet Rahim Rostami. Det kan bidra til større trygghet om at vedtakene som fattes er de riktige. Kanskje UDI og UNE skal se til fly-bransjen og deres rutiner for å unngå feil?