Det virker som om regjeringen går inn for å praktisere en stadig hardere linje, der en suksessfull asylpolitikk er synonymt med flest mulig avslag, uten at man tar i betraktning at det er menneskers liv det hele dreier seg om.

Jeg har i lang tid fulgt utviklingen i asylpolitikken med bekymring, en bekymring som virkelig har toppet seg den siste tiden. Det er farlig når vi slutter å se menneskene og bare ser grupper og tall. Det er farlig når alle skjæres over én kam, og asylsøkere blir framstilt som en gruppe kriminelle lykkejegere som kommer hit for å tilraske seg godene våre. Jeg skal ikke påstå at jeg har svaret på hvordan asylpolitikken bør føres, men jeg tror iallefall ikke at vi kommer noe nærmere en løsning så lenge den offentlige debatten er så unyansert og polarisert. Og vi må slutte å gjenta det evige mantraet ”vi kan ikke hjelpe alle”. Nei, vi kan ikke slippe alle verdens trengende inn i Norge. Men har noen i det hele tatt prøvd å finne ut hvor mange vi kan hjelpe? Er vi i det hele tatt nær grensa? Norge er et av verdens rikeste land, og ifølge FNs levekårsindeks verdens beste land å bo i. Vi har med andre ord en levestandard som ingen andre i verden kan forvente seg. Hvordan kan vi da si at vi ikke kan hjelpe flere?

Jeg er stolt av det velferdssystemet vi har i Norge, men stoltheten går over i skam når jeg ser hvor lite villige vi er til å dele med andre. Jeg har ikke gjort noen verdens ting for å fortjene dette livet. Jeg er fortsatt i utdanning og har så langt kun kostet den norske stat masse penger. Jeg har ikke vært med på å bygge dette landet. Norges velstand er på ingen måte min fortjeneste. Så hvorfor fortjener jeg alle disse godene, som størsteparten av verdens befolkning bare kan drømme om? Min eneste bragd, det eneste jeg har gjort for å gjøre meg fortjent til dette, er at jeg er født i Norge av norske foreldre. Det var virkelig godt gjort av meg, synes dere ikke? Er det riktig at hvor i verden du er født skal ha så mye å si for dine muligeter og rettigheter? Er et norsk barn altså verdt mer enn et barn fra for eksempel Burundi?

Det er ufattelig absurd at kun det beste er godt nok for en nordmann, mens vi mener at for iranske Vahideh er et liv der hun risikerer pisking hvis hun lever ut sin lesbiske legning mer enn godt nok. At Maria Amelie rykkes opp fra det landet hun kom til som barn og som hun i mange år har betraktet som sitt hjem, er visst også greit. Hvis en nordmann ble straffet for foreldrenes valg, ville det vært uhørt, men at det skjer med en russer er uproblematisk. At multihandikappede Dritan Kreshpaj skal sendes tilbake til Albania der han neppe kommer til å få den behandlingen han trenger, er det heller ikke noe i veien med. En nordmann kan ikke nøye seg med annet enn den beste helsehjelp, men for en albaner stiller selvfølgelig saken seg helt annerledes. Er det dette regjeringen kaller rettferdig?

Det bør ikke være noe mål at asylpolitikken er streng. Derimot bør det heller legges vekt på at den er menneskelig. Slik jeg ser det er det hvordan vi behandler de svakeste blant oss som definerer samfunnet vårt. Vil vi virkelig være et så egoistisk og kaldt samfunn som vår asylpolitikk gir inntrykk av? Hvordan kan det ha seg at vi har i overflod, men likevel sier at vi ikke kan dele?

Det er bra at flere enkeltsaker har fått oppmerksomhet i media i det siste, det kan kanskje få flere til å forstå at det faktisk er helt vanlige mennesker politikken vår går ut over. Vanlige mennesker i en uvanlig vanskelig situasjon. Kanskje kan vi til og med begynne å identifisere oss med dem, og tenke over hvordan det hadde vært om vi var i deres sted. Ikke alle som kommer til Norge har krav på asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Men det betyr ikke at resten er kriminelle heller. Hvis du kommer fra et liv i krig og fattigdom, er det så rart at du ønsker deg et bedre liv? Er det en forbrytelse? Så selv om ikke alle kan få bli her, har alle krav på å bli behandlet med respekt, som de fullverdige menneskene de er.

Vi kan dessverre ikke hjelpe alle, men det er vår plikt som mennesker å hjelpe så mange vi kan. Det er vår plikt å ta dette seriøst, og å jobbe for å utvikle et så menneskelig system som mulig. Det virker som om mange er redde for konsekvensene av å føre en mer menneskelig politikk. Redde for at hvis vi blir kjent for å være for ”snille”, vil folk komme hit bare for moro skyld. Redde for at hvis asylmottakene blir for bra, vil folk strømme til bare for å kose seg med oppholdet der. Jeg tror neppe det vil bli noe problem. Å forlate hjem, familie, venner og hele det livet man kjenner er utvilsomt en vanskelig og opprivende opplevelse, og ikke noe man gjør med lett hjerte. De fleste må også gjennom en svært strabasiøs reise for å komme hit. Få vil utsette seg for noe sånt hvis de ikke har en meget god grunn til det. Hvorvidt denne grunnen kvalifiserer til opphold er en annen sak. Uansett ser jeg det som vår plikt å ta hver sak på alvor, og å vurdere den ut fra menneskets behov for hjelp, istedenfor bare å tenke på ”signaleffekten”. Det er noe alvorlig galt hvis innvandringspolitiske hensyn skal gå foran menneskelige hensyn. Et menneske som er i den ytterste nød og trenger vår hjelp, skal få det. Uansett hvor dette mennesket er fra.

En asylpolitikk hvis suksess baserer seg på antall avslag er etter min mening en feilslått politikk. Jeg vil ikke høre mer snakk om tall! For det er ikke tall dette handler om. Det handler heller ikke om fine ord og vendinger og om hva som ser best ut i et valgprogram. Dette er langt mer konkret enn som så. Det handler om mennesker, mennesker som er likeverdige med oss, og om deres liv og rettigheter. Om deres framtid. I en del tilfeller handler det også om liv og død. Så ikke avfei det med sterotyper og generaliseringer og flotte politiske floskler! Vi trenger en ordentlig, nyansert debatt. Vi trenger en reell vilje til å finne de beste, og ikke bare de enkleste, løsningene. Vi trenger et brennende ønske om å hjelpe våre medmennesker. Og vi trenger det nå! Det er på tide å gjenopplive den barmhjertige samaritan.