Den siste tids innvandringsdebatt, eksemplifisert ved tvangsutsending av kosovoserbere, Maria Amelie og sist ikke-returnerbare etiopiere, er preget av to poler: På den ene siden kravet om likhet for loven, et avslag er et avslag og dermed ut av Norge
La oss prøve noe nytt. Noe helt nytt. En ordning som lar alle være med å bestemme, slik at innvandringsvennene får ha sine kjære i nærheten, mens skeptikerne får holde kriminelle og snyltere på avstand:
La alle norske statsborgere over 18 år (et diskutabelt tall, som mange andre i dette innlegget), med fast bopel i Norge og minst 10 års statsborgerskap, få anledning til å være fadder for inntil 5
utlendinger som ønsker opphold i Norge. La enhver utlending som ønsker opphold i Norge, få innvilget opphold dersom han har 5 faddere. En nordmann som er fadder for 5 innvandrere, kan kun bli fadder
for flere dersom et av dennes nåværende fadderbarn enten blir norsk statsborger eller utvandrer fra Norge og gir avkall på sin norske oppholdstillatelse.
Dersom et fadderbarn begår forbrytelser som kvalifiserer til utvisning, kan fadderen aldri noensinne erstatte denne med et annet fadderbarn, og kan altså dermed maksimalt ha 4 fadderbarn. På denne måten vil "dårlige" faddere etterhvert siles ut. For å hindre at kriminelle henter inn sine arbeidskompiser fra utlandet, kan vi ha en buffer på 5 år etter sonet ubetinget dom før en domfelt får være fadder. Dersom det bevises at en fadder har hentet et fadderbarn til landet vel vitende om at sistnevnte kom for å bryte loven, mistes retten til å være fadder for alltid.
Som en ekstra sikkerhet bør politiet få anledning til å sette foten ned dersom de mener at fadderbarnets identitet er falsk, og at vedkommende har skumle hensikter. Dersom et fadderbarn viser seg å være ettersøkt i land vi har utleveringsavtaler med, bør vedkommende slippes inn, for deretter raskest mulig å eskorteres til utenlandsk rettsapparat.
Fadderen har verken økonomisk eller juridisk ansvar for sitt fadderbarn, men må erklære at han har gjort sitt beste for å forsikre seg om fadderbarnets rette identitet og dennes intensjoner med innvandringen til Norge. Det bør også oppmuntres til personlig kontakt, uten at dette nødvendigvis formaliseres nærmere.
En slik ordning burde kunne fjerne det meste av byråkratiet rundt innvandring i dag. Dersom en bedrift, et idrettslag, en utdanningsinstitusjon eller en familie ønsker en innvandrer i sine rekker, burde det ikke by på større vanskeligheter å verve en håndfull faddere. Alt vi trenger er et sentralt register over faddere og fadderbarn -UDI vil sikkert få ledig kapasitet til denslags.
Hva så med flyktninger og andre med reelle beskyttelsesbehov? Vi kan gjette oss til at f.eks. Amnesty International vil legge en del krefter i å dokumentere hvem som er faktiske torturofre og risikerer samme behandling ved retur til hjemlandet. Mange nordmenn vil nok stille opp som faddere -mange andre vil ikke gjøre dette uansett hvilken bakgrunn en innvandrer har. Atter andre vil antakelig bare være faddere for folk de faktisk kjenner, eller i det minste har truffet.
Bør en asylsøker i det hele tatt kunne komme inn i Norge uten å ha 5 faddere på plass? Ikke urimelig, dersom det er snakk om et reelt beskyttelsesbehov, noe som i mange tilfeller vanskelig kan tilbakevises på stående fot. Men da må det også en fast tidsfrist på plass -kanskje 3-6 måneder. Har ikke asylsøkeren faddere innen den tid må vedkommende ut.
Norge risikerer med dette å bryte internasjonale forpliktelser om mottak av flyktninger -kanskje særlig den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som nå er bakt inn i vårt eget lovverk. For å unngå slikt juridisk ekstraarbeid kan regjeringen gis anledning til å gjøre unntak for personer med særlig beskyttelsesbehov som av en eller annen grunn ikke får faddere innen tidsfristen.
Med dette vil UDI og annet innvandringsbyåkrati bestå nesten som i dag -om ikke i omfang, så i alle fall i struktur. Men de bør få svært strenge føringer, slik at et absolutt minimum av innvandrere benytter seg av den muligheten. Over tid kan forhåpentligvis statsapparatet slippe denne jobben -med litt flaks trenger de aldri å begynne.
I aller verste fall kan millioner, eller i det minste hundretusenvis, av innvandrere flomme inn over oss på få år dersom alle dumsnille norskinger blir faddere i kor. For å hindre denne usannsynligheten i å inntreffe, kan vi, i alle fall i begynnelsen, begrense antall nye fadderunger per år oppad til det antallet innvandrere vi har på årsbasis i dag, eller et annet omfang som måtte falle innvandringskeptikerne i smak.
Denne ordninga bør erstatte flest mulig av dagens innvandringsmuligheter, slik at alle innvandrere blir møtt på samme måte. Schengen må antakelig bli stående fordi denne avtalen alene er svært omfattende, og ektefelle eller mindreårige barn mener nok de fleste at det nærmest er en menneskerett å kunne ha i nærheten.
Ville Maria Amelie, kosovoserbere og etiopiere fått opphold i Kongeriket med denne ordninga på plass? Vanskelig å spå, men sikkert er det i alle fall at hver enkelt av oss ville hatt en stemme fullt
på høyde med både Jens, Jensen og UDI.