Regjeringen ved Helse og omsorgsdepartementet sender nå ut forslag til nye forskrifter som innebærer at så godt som alle alvorlig psykisk syke papirløse nektes helsehjelp.
En ung mann fra et land som har vært i krig begynner å skjelve kraftig og svette da jeg spørrende peker på et arr. Han blir hvit i ansiktet og verbalt usammenhengende og sier at alt finnes i papirene hans. Han har arrene etter voldelige forhør i krigen. Det er som om han bryter sammen kroppslig og psykisk foran øynene mine straks disse minnene blir berørt. Jeg frykter at han skal falle ned på gulvet. Seinere i timen får jeg inntrykk av at han ikke er i stand til lenger å ha noen emosjonell interesse for sin unge kone og deres små barn. Da jeg møter ham ved en ny konsultasjon noen måneder seinere er han merkbart dårligere, og jeg frykter for et psykotisk sammenbrudd.
Jeg jobber som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter i Oslo. Dette senteret er ikke opprettet eller driftet av norske myndigheter, men av Oslo Røde Kors og Kirkens Bymisjon. I løpet av det første året i drift er det blitt avdekket svært store udekkede behov for helsehjelp hos de papirløse. Hver tirsdag kveld fylles venterommet med 20-30 mennesker som trenger hjelp av lege eller psykolog. Det har vært over 1200 konsultasjoner i løpet av et år, og over 400 pasienter.
De pasientene jeg møter ved helsesenteret kommer ofte med alvorlige psykiske lidelser. Mange har opplevd massive traumer og har symptomer som følge av det. Det betyr at de lever i en konstant opplevelse av anspenthet, frykt og engstelse, og kan ha store vansker i å skille på hva som er farlig og hva som er trygt. Søvnen er ofte forstyrret og evnen til å konsentrere seg vil kunne være minimal. Flashbacks fra grusomme opplevelser vil plutselig kunne trenge seg på og mareritt med liknende innhold fyller natten. Usikkerheten i livet som papirløs og gamle traumer vil blande seg sammen og forsterke hverandre, og livet fortoner seg som en stadig pågående re-traumatisering. Det kan være vanskelig å klare selv enkle ting i hverdagen på grunn av tanker som presser seg på og dominerer.
Alle mennesker, flyktninger eller ikke, trenger hjelp når vi ikke lenger greier å få grep om livet. Når våre forsvarstrategier truer med å forsterke problemene. Den deprimerte legger seg ned, og trekker seg unna og søker ofte isolasjon, den redde likeså, den paranoide opptrer skeptisk og sært og får øket skepsis og avvisning tilbake fra andre. Vonde problemer kan slik bli verre og verre. Du får bare svar fra dine egne repeterende tanker. Psykiske vansker som ikke blir møtt med kvalifisert hjelp kan gi langt alvorligere lidelser og kroniske forløp.
De papirløse vi treffer har særlig vanskelige betingelser i livet. De mangler som oftest den grunnleggende tryggheten som er sentral i ethvert menneskes liv. De mangler oftest selv et minimum av sikkerhet for hva fremtiden vil innebære for dem eller familien. Selv overlevelse kan være usikkert.
Det er komplisert, men mulig å arbeide psykoterapeutisk også med så alvorlige traumer som mange av disse pasientene har, men det forutsetter særlig trygge og stabile rammer rundt behandlingen. Det er snakk om at selve tilliten til andre mennesker kan være knust gjennom vold, forfølgelse og flukt, og det er et vanskelig og møysommelig arbeid å begynne å bygge opp denne tilliten igjen. Sentralt i all psykologisk behandling er det å bygge opp en behandlingsallianse fra dag en mellom behandler og pasient. Norske myndigheter legger ikke til rette for trygge rammer rundt slik behandling, men går stikk motsatt vei. De gjør det nærmest umulig å få psykisk helsehjelp for psykisk syke papirløse, og rammene blir maksimalt utrygge og ustabile.
Regjeringens strenge avgrensninger for retten til psykisk helsehjelp peker på kun øyeblikkelig hjelp, akutt suicidalitet og farlighet for andre som kriterier for å få hjelp. Regjeringen går bort fra en etablert helsetenkning som sier at helsemyndigheter og helsepersonell aktivt søker å komme til så tidlig som mulig i et sykdomsforløp for å forebygge alvorligere sykdom eller invaliditet. I forhold til de særskilte kriteriene de trekker fram, suicidalitet og farlighet for andre, gir forslaget begrenset medisinsk eller psykologfaglig mening. Suicidalitet oppstår oftest etter psykiske vansker som varer over tid, og behandles best ved at pasient og behandler sammen fanger opp når det er fare på ferde. Behandling som kun baserer seg på øyeblikkelig hjelp, vil være dermed mangelfull og inadekvat behandling. Jeg stiller også spørsmål om hvordan myndighetene mener at disse aktuelle personene som faller innenfor de skal fanges opp i tide, når avgrensningene for rett til behandling gjøres så strenge. Er det snakk om reelt helsetilbud eller papirforslag? Jeg mener at linjen myndighetene legger seg på innebærer at papirløse med alvorlig psykiske lidelser ikke får noe tilbud i det hele tatt, de få som får tilbud vil være vanskelig å fange opp, og hjelpen står i fare for å komme for seint, når katastrofen er et faktum.
Jeg vil også peke på at psykisk syke papirløse også er foreldre. Deres barn vil lide i forhold til foreldrenes psykiske vansker og de vil selv kunne utvikle psykiske lidelser.
Etter å ha jobbet som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter i over et år, er jeg fortsatt overrasket og rystet over at Norge ikke selvfølgelig tar sitt humanitære ansvar og sikrer helsehjelp til psykisk syke og lidende mennesker som faktisk befinner seg i Norge, uavhengig av deres legale status. I forhold til påtrengende behov for helsehjelp til syke, må myndighetene etter mitt syn anlegge en pragmatisk humanitær holdning, om man kun vektlegger prinsippet eller ønsket om at ingen skal oppholde seg ulovlig i landet, risikerer man at ubotelige helseskader og stor menneskelig lidelse blir resultatet.