Hvis noen mener det er så forferdelig galt at norske lover og regler følges i Norge, bør de snarest starte et politisk partifor å få slutt på dette.

Lag et politisk program for dette og la velgerne få avgjøre dette i et valg. Det er mulig allerede i 2013.

Vårt demokrati er til for slikt.

jeg er av den oppfatning at dagens praksis tar har av politiske valgte årsaker for lite rom for en vurdering av de rent menneskelige hensyn, og jeg føler at det stemmer lite overens med de oppfatninger av hva som burde vært praksis.

Det er jo også en annen side som jo blir argumentert med fra politisk hold, ikke minst i denne saken men også mange andre saker som behandles av de våre politikerere har satt til å håndtere slike saker og det meste av det andre som ligger under deres ansvarsområde. De sier at vi stoler på at de som er satt til å forvalte lover og regler, behandle saker innenfor asyl- og innvandringspolitikken gjør en forsvarlig og sikkelig jobb.

For meg virker det som en fraskriver seg sitt politiske ansvar som arbeidsgivere, og vi har jo mer enn engang opplevd at denne tilliten til systemet og saksbehandlerne og deres virke har ikke vært i tråd med politikernes ønsker og forutsetninger. Tilfeldigheter og enkeltsaker har avslørt at praktiseringen og tolkningen av lovene slik de er blitt gjort av de som behandler enkeltsaker, ikker har vært slik som ønsket og politikerne har måtte gripe inn. Mange ganger med stor tyngde.

De som de har satt til å gjøre jobben har sviktet og også systemet de forvalter har sviktet, uten politikernes viten, men så har episoder og mange ganger medias avsløringinger påvisst at den tilliten politikerne har støttet seg til har ikke vært god nok. Det er gjort alvorlige feil og det er påvisst betydelige mangler ved praktiseringen, på tvers av politiske ønsker.

I anledning vel Maria Amelie og en del andre saker er det vel heller motsatt til en viss grad, samtidig som det jo også er vel, fra en rekke undersøkelser at det er svakheter i systemet, blandt annet ikke minst rettigheter som den enkelte asylsøker har krav på etter dagens lovgivning, men at i praksis får de ikke i like stor grad den muligheten som etter loven har gitt åpning for, ikke minst på grunn av ulik praksis fra sted til sted.

Det kan virke som om politikerne ser mellom fingrene på slike svakheter eller er ikke opptatt av å bedre situasjonen, men priorierer andre sider i denne sammenheng. Det er jo også mye føleri blandt politikerne og deres valg, ikke minst når det gjelder å beholde sitt politiske ståsted. Mange har jo kritisert de som har engasjert seg til fordel for Maria Amelie at de velger side på grunn av følelser og ikke av realisme og hva loven sier, men sannelig er det også, mange ganger enda mer føleri og følelser ute å går blandt politikerne, ikke minst når de føler at deres ståsted i politikken er truet, da gjør de hva som helst for å ikke miste sin posisjon og går nesten - billedlig sett - over lik for å ikke å miste taburetten sin.

Jeg har en sterk følelse av at i akkurat denne innstramnings politikken hva gjelder dette med innvanding så er det akkurat det som skjer eller er i ferd med å skje, en er livredd for å miste stemmer og posisjon handler som man gjør!

Så følelsene er på begge sider i veldig stor grad, men da med ulikt utfall, på den ene siden de menneskelige sidene, på den andre frykten for å miste stemmer...

Gleder meg til at Maria Amelie snart er trygt tilbake her i sitt hjemland.

Forestiller meg at de Rødgrønne snart endrer lover og regler til fordel for alle disse familiene med barn, som har vært her i årevis som såkalte "papirløse" - og som vil arbeide og betale skatt.

Med Høyres fremgang behøver de Rødgrønne nå å foreta drastiske grep for å opprettholde makten.

Det er NÅ Maria Amelie er tilbake til sitt hjemland. Nemlig Russland.

Men, dette er igjen et faktum du nekter å ta innover deg.

Takk for tilbakemeldinger til Erik, Valerius, Arild og Liv Serine! Det er så trist når innlegg blir stående alene og glemt!

Arild: Hun er i sitt juridiske hjemland nå, ikke tvil om det.

Men i dette tilfellet er ikke det juridiske hjemlandet identisk med det landet hun er følelsesmessig tilknyttet, noe jeg forsøker å begrunne i mitt hovedinnlegg.

Jeg ønsker å få en debatt om hvorvidt det regelverket som medførte utsendelse bør endres, ikke en debatt om lovanvendelsen har vært gal eller riktig.

Jeg går inn for en betydelig strammere asyl- og innvandringspolitikk.

Støres siste innstrammingsforslag ser ut til å være et skritt i riktig retning.

Dette vil medvirke til at det multikulturelle skperimentet kan begravees, også i Norge.

Begravelsen har jo som kjent allerede funnet sted i Tyskland, England, Frankrike og Canada.

Er litt usikker på hva du mener med "Støres innstrammingsforslag"

Arbeiderpartiets landsstyre har fremmet et forslag om en ny integreringspolitikk. Forslaget er kalt "Mulighetenes samfunn" og skal behandles på Arbeiderpartiets landsmøte. Forslaget tar i svært liten grad opp asylpolitikk, og berører overhodet ikke det jeg ønsker å debattere:

Tar regelverket for lite hensyn til personer som er bragt til Norge som barn og blitt voksne her? Tar regelverket i særlig grad for lite hensyn til personer i denne gruppen som ikke har noe annet nettverk enn det norske?

Vi er nettverksskapende dyr, Jon-Øyvind.

Jeg kan ikke se det som noe relevant forhold at når MA flytter fra ett sted til et annet så går ett nettverk i oppløsning, og nye vli bygges opp.

Dette skjer ved intern flytting i et land også; det er en naturlig del av livet som i liten grad skal legge føringer på juridiske betenkninger.

Helt klart, regelverket MÅ endres!

Selv bare etter to år som "papirløs" er man som barn og voksne ganske godt integrert, slik jeg forstår Maria Amelie forteller i Dagbladets Magasinet fra sine opplevelser på flukt både i Finland og Norge.

Følelser følger av tanker. De følger også av evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon. Uten denne evnen blir det knapt noen følelser. Ihvertfall ikke for andre mennesker. Våre store kulturpersonlighet Fritjof Nansen og mange fler er kjent over store deler av verden fordi de nettopp hadde evnen til å sette seg inn i andre menneskers vansker.

Å ri paragrafer uten å se på de muligheter som måtte gi åpning for mer humane løsninger, gir intrykk av følelses kalde mennesker. Den regel som sier at når barn fyller 18år (Etter min erfaring er de fremdeles barn) skal jages ut av landet må være laget av følelses kalde. Sansynligvis da i EU!

Når statsministeren sier rett ut at at barn vil bli kastet ut av landet også i framtiden, ja da er det grunn til å bli skeptisk til denne fyren!

Politikerne taler også med to tunger. Den ene dagen får vi høre at det er nødvendig med flere mennesker både i produksjonen og for å kunne bemane helsevesenet. Dagen etter vil de kaste ut mennesker som både jobber og betaler skatt. DE skal heller tvinne tommeltotter i et motak. Kanskje i mange år!!

Marie Amelie har vokst sammen med det norske samfunnet. Hun er et produktivt menneske med en god utdannelse. Hun er ikke skyld i at hun befant seg her da hun fylte atten. Men hun måtte ut. Hun, i likhet med kirkeasylantene, jobbet og lå ingen til last. Hva er det "Våre" såkaldte politikere tenker på???

Helt klart, der er vi enige. Tanker skaper følelser. Og alle er vi utstyrte med ustylige tanker. Og følelser. Sånn er det bare.

Saksbehandlingstiden MÅ ned !

Hvis den overskrider et halvt år må det få konsekvenser. Positive sådanne. For asylsøkerne!

Det må bli slutt på at saksbehandlere sitter og gnurer på så alvorlige saker som dette. Ansett flere saksbehandlere, endre loven og få fart på sakene slik at disse folkene kommer videre med sine liv enten de innvilges opphold eller ikke. Max 6 måneders saksbehandlingstid! Overskridelser: asylsøkerne og barna dere får bli - norske!

Tipper at Arild Nordby m.flere er uenige. Men det var denne debatten da.... Nå som VGnett er i ferd med å etterape suksessen nyemeninger.no er det best å stå på! Hehe

Analogien din er derfor fullstendig forfeilet.

Heller ikke agiterte han for masse-innvandring og påfølgende nasjonsoppløsning, men for fedrelandskjærlighet og folkenes forbrødring.

I dag er saksbehandlingstiden uforsvarlig lang for asylsøkere.

Med lovendring må den ned!

Hvis altfor laaaaang saksbehandlingstid får konsekvenser for asylsøkerne slik at de får bli her, ja da håper jeg selvsagt at saksbehandlingen stadig overskrides, det har vi råd til, vi som har flere tusen MILLIARDER oljekroner på bok - og annehver innbygger er millionær!:-))))

Arild! Jeg tror ikke det er så fort gjort å bygge opp nye nettverk, i hvertfall ikke når en starter helt på bar bakke. Flytter vi til en annen landsdel, ja til og med til et annet land, så er jo veien tilbake, mulighetene for gjensyn åpen. I dette tilfellet er hun jo avstengt fra sitt møysommelig opparbeidede nettverk hjemme i Norge. Det tror jeg må være svært tungt for henne, slikt skjer ikke uten psykiske omkostninger.

Jeg forstår at du er bekymret for konsekvensene ved å bli for liberal, at du ser farene for at det blir enklere å uthule systemet.

Mitt engasjement gjelder jo først og fremst de som er kommet i en vanskelig situasjon pga. foreldrenes valg og avgjørelser, altså tatt med på flukt som barn, men blitt voksne underveis. Maria var nesten 17 da hun kom til Norge, men hadde vært på flukt i mange år. Hun vegret seg lenge mot å få nye venner her, hun hadde brutt opp flere ganger tidligere. (Her må jeg riktignok holde meg til Maria Amelies egen beskrivelse i boka "Ulovlig norsk". Men beskrivelsen virker troverdig.) Vel, hun fikk etterhvert venner her likevel.

Nå skal hun enda en gang begynne fra null i Moskva. På et eller annet tidspunkt orker ikke et menneske å gjøre dette enda en gang. Jeg vet ikke om hun er der ennå, men jeg har i alle fall stor empati med henne og lurer på hvordan dette vil gå.

Det er personer i denne gruppen (tatt på flukt som barn, blitt voksne underveis) jeg har sympati for, og jeg lurer på hvor stor denne gruppen egentlig er. Uansett er deres situasjon såpass urimelig at vi burde vurdere å gi dem opphold uansett. Dette behøver ikke være en inngangsbillett for foreldrene. Det er sikkert mulig å lage regler som avgrenser dette.

nå skal hun enda en gang begynne fra null ... jeg har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt fra null i løpet av mitt liv, men det er ikke få ganger, og da innenfor vårt eget land. Ikke som flykning men likevel, det å ha bygd seg opp med en tilværelse du hadde tro på, trodde skulle bli din framtid og også lykke, for så se alt raser sammen og du flytter, og må starte helt fra null så og si, med de få eiendelene du har eller hadde, og knapt nok det.

Jeg reiste hjemmefra første gang da jeg var knapt fylt 17 år og dro hjem tilbake til mitt hjemfylke etter å ha flyttet sørover som barn sammen med min bror, vår mor og vår nye stefar (fars onkel), avsluttet barneskolen sørpå og bodde der nede i nappe tre år, før jeg valgte å flytte tilbake til Finnmark, og siden har jeg flyttet mellom nord- og sør-norge, utallige ganger, bare på de siste ti årene har jeg hatt 9 ulike bosteder, fordelt på 6 fylker, fem av dem sørpå.

Siden sommeren 2009 har jeg flyttet nå for andre gang, om bare et stykke så likevel. Så til en viss grad kan jeg følelesmessig forstå Maria Amelies situasjon utfra hvordan det føles og nesten aldri vite hva morgendagen kan by på, det å ikke ha et stabilt bosted. Nå er det nå slik at dette har jeg vokst opp med siden jeg var født, alltid vært på flyttefot, og gått på ulike skoler, måtte etablere nye venner og møte en ny og fremmed hverdag. En lærer seg å leve på den måten, men det gjør også noe med en, en greier ikke å se langt framover, tør ikke det, for en vet ikke om en er der en er neste dag, eller må igjen flytte. Så det å planlegge på sikt, si at neste sommer eller nå til sommeren skal jeg dra dit på ferie har jeg gitt opp... å tenke på. Tar en dag av gangen.

Samtidig så liker jeg det livet, på mange måter, og kunne ideelt sett likt å kunne være på reise hele tiden, ha alt samlet i en bobil eller lignende og dra fra et sted til et nytt sted... kan hende det er mitt taterblod som ligger i bunnen, som jeg har noen generasjoner tilbake har aner fra, eller er det finske/kvenske, eller det samiske eller etter min mormor som var født i Russland... på Kolahalvøya mot slutten av forrige århundre.

Mitt liv startet jo også med mine foreldres valg, og min fars død tidlig i barndommen, og som senere nok preget mitt liv, og også mine søsken som heller aldri har slått seg helt til ro, min bror har bodd forskjellige steder i utlandet, min elste søster har utvandret og min yngste søster er samboer med en utlending... og min yngste bror er stadig på reisefot, og en vet aldri hvor han befinner seg, har også et yrke som gir anleding til mye reising....

...og jeg lurer jo på når skal jeg slå meg til ro... flere ganger har det jo skjedd som følge av egne valg andre ganger delvis av ytre omstendigheter og tilfeldigheter, avgjørelser eller hendelser som har gjort at situasjonen har snudd seg på hodet fra den ene dagen til den andre... men det er jo på langt nær slik som det har vært for Maria Amelie, det å bli forfulgt eller følt forfølgelse, den angsten som ligger i det...

...likevel det er ikke så vanskelig å sette seg inn i den følelsen, om det nok er fullt ut mulig å forstå, uten selv om stå midt opp i en slik situasjon. De som vokste opp under krigen og også måtte forlate hjemmene sine, slik som min mor, hennes søsken da de måtte evakuere fra Finnmark opplevde noe av den følelsen, min far som var på flukt, som ble satt i fangeleir men kom seg unna ... og mange, mange andre, men vi andre som har skjeldent eller aldri vært i nærheten av de reelle opplevelsene har vanskelig å sette oss fult ut inn i hvordan det var, hvordan det føltes...

Akk ja, slik kan man ha det også innenfor Oslos bygrenser, hvis man er hjelpetrengende i Oslo kommune, så kan man risikere å ha like mange flyttinger som år i løpet av ni år. Og i løpet av ett år, i påvente av egnet kommunal bolig. Tenk det, gitt!

Poenget er at dette med nettverksbygging tilligger individet, ikke statsmakten. Derfor skal den heller ikke ta hensyn til slike faktorer, men avgrense seg til å vurdere en eventuell tvangs/forfølgelses-risiko.

Staten, og dens makt, som for eksempel domsmyndighet, er avledet av individets opprinnelige myndighet, ikke omvendt.

På godt og på vondt er det individet selv som er kilden til sitt eget velvære, det tilkommer ikke staten å besørge slikt i noe særlig omfang.

så sant, så sant, jeg bodde 13 år i Karasjok og i perioder så flyttet vi engang i året som følge av manglende langvarig leieavtale, som gjorde at vi måtte finne ny bolig som leietager... det å bo i en koffert slik og aldri få pakket ut i påvente av kan hende noe fast, er slitsomt, men på en pussig måte så venner en seg til det også...

det som nok er slitsomt i så måte er når en ikke selv har styring med et slik situasjon, men når andres avgjørelse, som kommunen sin saksbehandling, vente av ledig bolig og så videre, tvinger en ut i en slik usikker tilværelse, det kan tære på ens daglige tilværelse.

noen gir opp av den grunn dessverre og graver seg ned i påfølgende elendighet...mens andre kommer ut av det og mange erfaringer rikere, og finner styrke...