I debatten rundt Maria Amelies utsendelse er det virvlet opp mange påstander og beskyldninger.
Det kan ikke være tvil om ulovligheten i Maria Amelies opphold fra 18-års alder. Men de fleste som støtter Maria Amelie har forsøkt å få fram hennes vanskelige situasjon: Maria hadde vært på
flukt side 12 års alder, hatt fire oppbrudd. Det eneste hun hadde som minnet om vennskap befant seg her i Norge, her var også hennes familie, hennes hjem og hennes vante omgivelser. Dette
trenger de fleste av oss for å være trygge og lykkelige.
Nå hadde hun et krav på seg til å forlate alt dette, reise til en ukjent by Moskva (som hun hadde bodd i, men i skjul), en by forbundet med stor angst pga forfølgelse fra mafia.
Her skulle hun reise alene og begynne en ny tilværelse for femte gang, denne gang helt på bar bakke.
Alt dette er nok i henhold til norsk lov, ingen lovbrudd er begått av myndighetene. Men det viktige er: Lovbruddet er svært forståelig og menneskelig. Husk hun var 18 år. Jeg
har selv vært far til en 18-åring, jeg anser ikke dette å være en riktig alder for en slik reise. Glem heller ikke at dette var en situasjon forårsaket av foreldrene, ikke henne.
Så kan man si: Hvorfor reiste hun ikke senere, når hun var blitt mer voksen? Svaret er vel at hun har grodd sammen med Norge. Norge er blitt hennes hjemland i like stor grad som det
er mitt hjemland. Hvor ellers skulle hun høre til? Vi snakker altså ikke om det juridiske, men hvor hun mentalt sett hører hjemme. Noe kaller dette føleri. Jeg synes dette handler
om evnen til å se et annet menneskes situasjon, vise menneskelighet og en smule raushet.
I straffesaker er det anledning til å vise til formildende hensyn, tydeligvis ikke her. I saksframstillingen nå i 2011 erkjennes det at hun har opparbeidet særskilt tilknytning til riket. Denne tilknytningen er likevel satt fullstendig til side fordi opparbeidelsen har skjedd ulovlig. Punktum satt uten den minste drøfting av formildende hensyn. Saken ble dessuten behandlet av en enkelt saksbehandler, ikke av en nemd. Avgjørelsen har vært diskutert, konklusjonen kunne gått begge veier.
Vedrørende mastergraden på NTNU: Hun fikk, etter det jeg forstår, studieplass med sitt dekknavn gjennom flere år: Maria Bidzikoeva. På dette tidspunkt hadde hun vært gjennom en rettsrunde for å få omgjort UNEs vedtak om utsendelse. Her ble riktig navn benyttet (Madina Salamova). Hennes dekknavn var således ikke lenger noe dekknavn, politi og myndigheter kjente hennes identitet. Hvorfor dette navnet ble benyttet vet jeg ikke, men det er vel ikke utenkelig at angsten for russisk mafia fortsatt var styrende, at det gjaldt å ikke eksponere sin identitet for mye. NTNU var forøvrig klar over at hun ikke hadde oppholdstillatelse. Hun har derfor ikke sneket i køen til studieplass.
At mediene ved utsendelsen nå i 2011 kastet seg over denne saken og gjorde den til en ”Romeo og Julie” – historie er ikke hennes feil. Alt i alt tror jeg den massive medieoppmerksomheten de dagene har skadet henne. Nå brukes dette mot henne for alt det er verdt.
Et kort sidesprang til en annen sak: Fozia og Abbas Butt fra Holmlia. De har vært her siden 3 – 4 års alder med unntak av tre og et halvt år i Pakistan fra 7 – 8 års alder til de var 10 – 11 år. De har gått i barnehage, grunnskole og videregående skole her. Moren fortalte aldri myndighetene om deres reise til Pakistan. På grunn av denne tilbakeholdelse av opplysninger er deres oppholdstillatelse ulovlig. Moren er nå død, men de skal unngjelde for hennes forbrytelse. De skal sendes til Pakistan, et fremmed land for dem.
For UNE var dette så viktig at de ikke slo seg til ro med en dom i lagmannsretten som ga søskenparet medhold og opphold. De anket til høyesterett – og vant!
Myndighetene har også her alle paragrafer på sin side, så diskusjonen om jus er forbi. Diskusjonen handler om følgende:
Tar regelverket for lite hensyn til personer som er bragt til Norge som barn og blitt voksne her? Tar regelverket i særlig grad for lite hensyn til personer i denne gruppen som ikke har noe annet
nettverk enn det norske?
Så langt har statsministeren nektet å diskutere noe som helst. Noen synes dette er rasende imponerende og kaller det "å stå opp for regelverket". Jeg kaller det politisk feighet.