Mitt arbeid er å være der det skjer, og å bringe inn fakta, perspektiver og kilder, som journalister lenket til PC-en i Oslo ikke så lett får øye på. Torbjørn Røe Isaksen mener likevel at jeg er blendet av eget ståsted. Det kan jeg ikke godta.
I min kronikk «Bjelken i Civitas øye» (1/2) tok jeg opp følgende: Noen på høyresida vil gjerne ha
kontinuerlig reprise på debatten om avgåtte SV-eres støtte til udemokratiske regimer på 70-tallet. Civita og Høyre vil også ha SV til å angre på at de gratulerte Venezuelas president Hugo Chávez med
å ha vunnet en internasjonalt observert folkeavstemning i 2004. Som kjent fikk høyreopposisjonen i Venezuela innfridd sitt krav om folkeavstemning om Chávez’ videre mandat i 2004, etter at forsøket
på å etablere et diktatur gjennom militærkupp mot ham i år 2002 mislyktes. Jeg påpekte at Civita-leder Kristin Clemets Oslo Freedom Forum (OFF) sin hyllest til tre tilhengere og deltakere i
høyreekstreme militærkupp i Latin-Amerika i 2010, er et mer aktuelt tema for debatt enn SV-synder fra 70-tallet og valggratulasjonen i 2004.
Skjønt, debatt. Under militærkuppet i 2002 ledet «hero of human rights» Leopoldo López en væpnet kommandogruppe; la en justisminister i jern og førte ham forsvarsløs ut til en ventende mobb som slo
ham mot hodet. Alt foran kuppvennlige TV-kanaler. Videoen av dette, og av da López krevde oppløsning av nasjonalforsamlingen og plasserte seg blant de mest ekstreme av diktaturtilhengerne, kan ses på
Manifest Analyses hjemmeside. Det er heller ingen debatt om den TV-overførte og skriftlige militærkuppstøtten til freedom-heltene Marcel Granier og Armando Valladares.
Så til spørsmålene jeg forsøker å få svar på: 1) Er det kledelig for fredsnasjonen Norge at kjente tilhengere og deltakere i høyreekstreme militærkupp inviteres til Grand Hotell og presenteres som
«heros of human rights» og «voices of freedom»? 2) Er det riktig, slik Civita og Høyre sier, at SVs gratulasjoner til Chávez for seier i en folkeavstemning i 2004 er «ukritisk hyllest», mens OFFs
kåring av militærkupptilhengere som «heros of human rights» og «voices of freedom» er «kritisk distanse»?
Jeg ser ingen grunn til å tro at den jevne høyreliberaler ønsker å hylle ekstreme kuppmakere fra Latin-Amerika som frihetshelter. Det kan forklare at OFF-lederen Thor Halvorssen Mendoza holdt
heltenes kuppbakgrunn skjult for tilhengere, støtteorganisasjoner, sponsorer og presse, og nektet debatt både i NRK og P4, da fakta kom fram i Dagbladet.
Nå har riktig nok Høyres stortingsmann Torbjørn Røe Isaksen (8/2) og Kristian Tonning Riise (7/2) fra Unge Høyre skrevet to kronikker i Dagsavisen. Dessverre ikke om saken, men om hva de
tror jeg mener om politikk. La meg derfor avklare følgende: Som frilansjournalist, basert for det meste i Venezuela siden 2002, har jeg skrevet om Latin-Amerika i Klassekampen, Dagbladet, Dagsavisen,
Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Nationen, samt i magasiner og ukeaviser i Norge og utlandet. I tillegg skriver jeg på en bok.
Det er klart Latin-Amerika ser annerledes ut fra slummen i Caracas enn fra CNN eller Civita-møtet på Grand Hotel. Sånn er det ofte. Mitt arbeid er nettopp å være der det skjer og bringe inn konkrete
fakta, perspektiver og kilder, som journalister lenket til PC-en i Oslo ikke så lett får øye på. Isaksen mener likevel at jeg er blendet av eget ståsted. Mitt ståsted er 1) at det fattige
folkeflertallet fortjener likeverd og en større del av ressursene på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller, og 2) at demokratiske valg må respekteres, også når de frambringer
presidenter som lokale eliter, militæret eller USA ikke liker. Det er ingen selvfølge i dagens Latin-Amerika, der valgte venstreregjeringer er forsøkt styrtet med vold i hele fem land de siste ni
årene. Utover det fokuserer jeg på å beskrive faktiske forhold og lar leseren dømme om rett og galt.
Men nå framfører Isaksen et ultimatum. Enten må jeg kritisere Chávez’ knebling av ytringsfriheten, slik det beskrives av freedom-heltene på OFF, eller finne meg i å bli stemplet som «ukritisk». Det
kan jeg ikke godta. Ikke på grunn av et påstått «venstreradikalt ståsted», men fordi jeg leser og ser høyreopposisjonens aviser og TV-kanaler hver dag, og derfor ikke får meg til å skrive at de har
blitt stengt, forsvunnet eller kneblet.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.