Høyres «redningsoperasjon» av den norske samfunnsmodellen ofrer vår grunntanke om likhet. Det er på tide at Høyre erkjenner dette.
Vår velferds- og økonomiske modell har brakt Norge til topps på alle tenkelige målinger av lands velstand og økonomiske suksess. Høyre hevder nå at de står for den samme politikken. Det sentrale
spørsmålet blir om Høyre vil bruke de virkemidlene som en slik politikk krever. Svaret er nei. Høyre er et borgerlig parti som hevder de vil forandre for å bevare, gjøre små justeringer for å
modernisere velferdsstaten. NHO har kastet seg inn med påstander om «velferdsfella». Jeg vil hevde at denne «redningsoperasjonen» av den norske samfunnsmodellen ofrer vår grunntanke om likhet. Det er
på tide at Høyre erkjenner dette. Så lenge de ikke gjør det holder de velgerne for narr.
Så langt har Høyre vært effektive i sitt arbeid i å fordekke hva deres politiske retning vil innebære. Civitas påstand om politisk konsensus og manglende forskjeller mellom de politiske partiene er
ikke annet enn et planlagt prosjekt for å bygge opp troverdighet for høyresiden. En borgerlig regjering uten at det vil medføre store endringer er deres budskap. Forskjellene mellom denne
konstellasjonen og dagens regjering kan kanskje se små og ubetydelige ut, men betyr en helt annen kurs for Norge.
Små forskjeller er et fundament i sosialdemokratisk tenkning. Vi tror at det skapes mye i et samfunn hvor vi alle sitter i samme båt. Vi har i Norge nitidig bygget opp et system hvor vi har blitt
gjensidig avhengig av hverandre og dermed har gjensidig respekt for hverandre. Denne likheten er avgjørende for at vi akkurat nå lever på en øy av velstand i et Europa i krise og opprør. Som en
representant fra OECD forklarte hvorfor andre land ser til Norge på NHOs årskonferanse: «Det er ikke oljepengene, selv om de gjerne hadde villet ha dem også, men systemet, organiseringen av samfunnet
som er avgjørende for Norges unike posisjon». Det er ikke denne egalitære samfunnsmodellen Høyre vil ha. Deres politikk er å nedmontere de aller viktigste byggesteinene i denne modellen. Høyres Røe
Isaksen har sagt det rett ut: Hva er galt med forskjeller?
Høyre vil ha en mindre offentlig sektor, mens vi mener en sterk offentlig sektor skaper forutsetningen for fleksibiliteten i næringslivet. Høyre vil ikke ha en sterk fagbevegelse. De vil fjerne
støtteordninger som oppmuntrer til organisering. Som i Sverige vil de fjerne skattefradraget for fagforeningskontingent.
Arbeiderpartiet ønsker en sterk fagbevegelse som kan holde stand mot Høyres stadige angrep på arbeidstakeres rettigheter, og som er opptatt av arbeid til alle. Midlertidig arbeid, fleksibilitet og
svakere stillingsvern, alle Høyre-forslag som har blitt fremmet den siste tida, er ikke annet enn et helt annet arbeidsliv. Utviklingen mot et B-lag i arbeidslivet vil bli tydelig.
Høyre kaller dette modernisering og valgfrihet. Men uten arbeid finnes ingen frihet. Bare spør de 34 millionene arbeidsledige rundt om i Europa som i desperasjon tar til gatene fordi de ikke ser for
seg en framtid hvor de kan forsørge seg selv, skaffe seg en bolig eller starte en familie. De betaler prisen for at friheten kunne herje fritt før finanskrisen sørget for en brå stopp.
Arbeiderpartiet tror ikke på denne type frihet. En frihet som går ut på å gjøre det enklere for arbeidsgivere som vil bli kvitt arbeidskraft. På en frihet som medfører dumping i lønninger eller en
frihet i fravær av arbeid til de mange som faller utenfor en snever ramme for hva som er effektiv arbeidskraft. Høyres analyse er feil. At ikke NHO ser dette på vegne av arbeidslivet er en gåte, med
mindre de faktisk ønsker en utvikling mot europeiske tilstander. Hva er i så fall moderne med det?
Det er trygghet som er frihet. Den enkeltes frihet er ikke grenseløs, men må finstemmes med andres. Hele Arbeiderbevegelsens historie har mer eller mindre handlet om det – å gi den friheten til de
mange som tidligere var forbeholdt de privilegerte få. Aldri har mul
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.