Maria Amelie står ikke i veien. Hun åpner døra.
Tirsdag denne uka var det en demonstrasjon i Stavanger, til støtte for den kurdiske flyktningen Kamuran Kaplan som står umiddelbart foran utkastelse fra Norge. Den hederskronte pressemannen Tor
Bjarne Bore forteller på sin blogg at Kaplan har vært her siden 1998, da han havnet på den hemmelige etterretningstjenestens dødslister. Hans datter på fem år er alvorlig syk. Borgarting lagmannsrett
sier om utvisningen: «Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold (...) oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en
belastning langt utover det normale (...) mor fungerer marginalt (...) far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte (...) må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen
forverres (...) familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv.»
Samme dag sendte barneombud Reidar Hjermann en resignert melding ut i den nasjonale twitterlandsbyen: «Snakket nå med gutt (12) på tlf. til Bagdad, i returnert søskenflokk 3 mnd til 13 år. Bodd i
Norge i 7 år. Politikk kan være veldig brutalt.» Han refererte til en søskenflokk på fire (en tre måneder gammel jente, tre gutter på 5, 12 og 14 år) som ble hentet tidlig om morgenen og satt på
flyet til Irak sammen med 47 andre tvangsreturnerte tidligere denne måneden. Som Tønsbergs Blad tørt noterer: Det var ingen som gikk i tog for dem. Ingen tente fakler for dem. Ingen holdt TV-debatter
for dem. De eneste som møtte opp utenfor boligen deres i Tønsberg fredag 7. januar var politiet.
Torsdag ble vi minnet om søskenparet Fozia og Abbas, som kom til Norge tre og fire år gamle. De er nå 24 og 25. De har vokst opp i Norge. Om de skal sendes «hjem», er det til Holmlia, det eneste sted
som med rimelighet kan kalles «hjemme». Norske myndigheter vil ikke sende dem hjem, men til et land der de behersker språket dårlig og ikke har noe nettverk. Her er deres forbrytelse: Da de bodde
her, med oppholdstillatelse, ble de plassert i et beredskapshjem. Moren, som slet både fysisk og psykisk, fryktet ikke uten grunn for at hun skulle miste omsorgen. Da barna var seks-sju fikk hun
panikk og tok dem med til Pakistan. Der bodde de i tre år. Da de kom tilbake, unnlot moren – som nå er død – å fortelle at de hadde vært der. Deretter er historien forutsigbar. «Noen må stå opp for
reglene», som vår statsminister så flott har formulert det. Og jeg skal hilse og si noen har stått på regelverket. Abbas og Fozia har arvet forbrytelsen en forvirret mor gjorde da de var i småskolen,
og den hardhjertede norske stat har satt seg på at de skal betale. For øyeblikket er saken deres i Den Europeiske Menneskerettighetsdomsstolen.
Klokka fire i dag samles en gruppe utenfor rådhuset i Meland i Hordaland, til støtte for den kosovoalbanske moren Zarife Kashtanjeva som blir tvunget til å skilles fra sine barn (tre og fire år
gamle) i to år fordi hun hadde misforstått arbeidstillatelsen. Det er strengt bortenfor all rimelighet. Men noen må stå opp for reglene, eller hva? En straff enhver av oss hadde betraktet som absurd
– men slik er det med arbeidstillatelser. Her skal ingen komme og ta i et tak. I alle fall ikke om de heter noe på Z.
Alt dette er bare små topper i et alpelandskap av isfjell. Norsk politikk overfor utlendinger som har den aller minste feil med sine papirer er preget av en nådeløshet bortenfor all rimelighet, den
tåler ikke den minste form for offentlighet før den får ethvert anstendig menneske til å kjenne at deres rettsfølelse er dypt krenket.
I det siste har vi sett en slags absurd retorikk der denne ekstremt ufølsomme praksis er forsøkt benyttet til å mistenkeliggjøre engasjementet for et enkelttilfelle. Fordi norsk rettspraksis på dette
området håndheves med en konsekvens og nådeløshet som er en totalitær stat verdig, fordi det er så mange andre som har opplevd enda verre ting, kan liksom ikke engasjementet for tilfellet Maria
Amelie tas alvorlig.
Det faktum at hun har støttespillere på Facebook, at hun snakker godt norsk eller er pen (!) holdes opp som noe som sannelig ikke bør føre til at man utviser skjønn og takt i behandlingen. OK, det er
nok av saker der støttegruppene er mindre, der de snakker dårligere norsk eller er mindre pene. Utlendingsmyndighetene kan jo begynne med dem. Men det skal de være klar over: Det er ikke slik at
Maria Amelies sak har hindret oppmerksomhet om disse andre. Tvert imot. Nettopp det faktum at én papirløs har tatt oppgaven med å stå fram, gjøre seg synlig, fortelle sin historie, bli et medietryne,
nettopp det har gjort det lettere å få oppmerksomhet mot de andre. Hun stiller ingen i skyggen av seg selv. Hun sprer tvert imot lys over et område som altfor lenge har fått ligge i halvmørke.
Om staten i all sin ufølsomhet skulle lykkes i å kaste ut Kamuran, Zarife, Fozia og Abbas, så skyldes det sannelig ikke det faktum at Maria Amelie sto opp og fikk støtte. Tvert imot. Folk har lært
mer om utlendingsloven og den måten den praktiseres på. Og neste gang står det kanskje noen på trappa når de skal sende småunger fra Tønsberg til et fjernt og fremmed Irak.