Debatten om Maria Amelie og norsk asyl- og innvandringspolitikk har nådd nye retoriske høyder. Vi bør kunne finne ut av hva som er humant og hva som er inhumant uten å mane Nansen opp av graven.
Takket være all informasjonsteknologien vi omgir oss med, kan vi betrakte all verdens elendighet uten å anstrenge oss det minste. Urettferdighet jorden rundt når oss med lynets hastighet, om pressen finner det opportunt å videreformidle den. Det som ikke når frem i media eksisterer ikke. Ikke for oss. Hendelsene når oss i en stadig strøm, for så å gli ut av vår oppmerksomhet igjen. Lite avleirer seg i vår bevissthet for lengre tid.
Noen reportasjer setter seg av uutgrunnelige årsaker fast i hukommelsen. En slik minneverdig reportasje var, for min del, en dokumentar som handlet om en fattig, handikappet, afrikansk kvinne som levde av å lage mat for salg. Hun kunne lage maten, men var ikke i stand til å oppsøke kunder for å selge den. Derfor måtte hennes to unge døtre gå rundt og selge maten i stedet for å gå på skolen. Det å gjennomføre skolegangen og få seg en utdannelse, var deres eneste mulighet for å komme seg ut av fattigdommen. Deres mor var selvfølgelig fortvilet. Hun sto overfor et dilemma som bare hadde en løsning. Om barna ikke gikk på skolen, ville de være dømt til å leve resten av livet i stor fattigdom. Om familien ikke hadde inntekter, ville de ikke overleve. Valget måtte bli å leve, men i fattigdom. En like enkel som naiv løsning på problemet slo meg, hele familien kunne jo ganske enkelt flytte til Norge.
Argumentasjonen for at Maria Amelie skal få permanent oppholdstillatelse i Norge, trekker frem hennes muligheter for å bidra positivt til det norske samfunnet. Så langt fra å bli en belastning for landets sosialbudsjett, vil hun gjennom sitt arbeid bidra til verdiskapingen i landet. I stadig økende grad blir det å være godt utdannet, å ha en kompetanse som Norge etterspør og å være arbeidsfør, fremholdt som de kvaliteter innvandrere til landet bør ha. Solidaritet viser man lettest mot seg selv og sine likemenn. Derfor engasjerer Amelies sak den liberale middelklassen i landet. De ser seg selv i henne.
I vår tid blir det stadig lettere for klodens utdannede middelklasse å bevege seg fritt rundt i verden, særlig om man i utgangspunktet bor i den rikeste delen av den. Samtidig blir det stadig vanskeligere for fattige å komme bort fra fattigdommen. Deres faktiske geografiske bevegelsesfrihet blir heller dårligere enn bedre. Behovet deres for å søke et bedre liv er selvfølgelig mer presserende enn middelklassens.
Norge er et land der innbyggernes gjennomsnittlige levestandard er ufattelig høy sammenlignet med levestandarden til Jordas minst heldige. Ved å åpne grensene for flere medmennesker, også for dem som vil bli en økonomisk belastning for samfunnet, vil levestandarden vår synke noe. Det burde ikke plage oss nevneverdig.
I det siste har det blitt spekulert over hva Fridtjof Nansen foretar seg i graven for tiden. Usannsynlige bilder av hans aktiviteter har blitt manet frem. Han blåser ergerlig i barten, han roterer, han reiser seg, han hever en harmdirrende pekefinger, han rister skuffet på hodet, han hveser og ytrer seg. Panegyriske visjoner fremført med stort pathos i anledning polfareråret, maner den for lengst hedengangne skiløperen frem fra graven for å sende ham mot regjeringen og politiet. Vel er tungetale med de døde blitt populært i den senere tid, men la nå ikke retorikken løpe helt løpsk. La mannen hvile i fred. Vi bør kunne forstå hva som er humant og hva som er inhumant uten å trekke spøkelser ut av skapene eller opp av gravene. Det første vi bør kunne forstå er at det å stemme på partier som ønsker en firkantet, inhuman og gjerrig innvandringspolitikk, fører til at landet får en firkantet, inhuman og gjerrig innvandringspolitikk. Det burde være like enkelt å forstå det som å forstå at en selv, gjennom ens stemmegivning ved valget, er medansvarlig for at også hyggelige og økonomisk nyttige mennesker blir sendt ut av landet.
Norges tre største partier står samlet bak reglene som gjør at folk i Amelies situasjon blir kastet ut av landet. Ett av partiene sitter med den faktiske makten i regjeringen og sitter dermed også igjen med den politiske belastningen av de inhumane følgene av Stortingets asylpolitikk. De ergrer seg nok over utsiktene til tap av stemmer, men forsøker nok tappert å beregne hva som vil gi politisk vinning i det lange løp. Arbeiderpartiet har for lengst meldt overgang fra snillismen til sjofelismen. Ingen er forbauset over at Høyres leder fortsatt tasser rundt i sine filttøfler for å unngå å komme i søkelyset. Dess mindre støy, dess bedre går det for tiden med hennes parti. Særlig heroisk er taktikken ikke. Det er nok heller ingen som er forbauset over at Fremskrittspartiets formann velger å gi en ullen populistisk kvasistøtte til Amelies sak, for på den måten å slippe unna de aktuelle politiske omkostningene ved å gå mot den flyktige folkestemningen. Det er en komisk studie i politisk akrobatikk, men ikke uventet. Har man ikke ryggrad, så har man ikke ryggrad. Humanismen står det nok heller dårlig til med i alle de tre store partiene.
Den eneste humane løsningen i forhold til asyl- og innvandringspolitikken er enkel, men den kommer neppe noen gang til å bli gjennomført. La høyt utdannede, godt integrerte asylsøkere få bli i landet. Hjelp også en del av verdens fattige til å etablere en ny fremtid i Norge. Slagordet bør være: la dem komme, la dem bli! Løsningen er så enkel, så utopisk.