Som en skjebnens ironi blir David Chautor, tidligere parlamentsrepresentant for Labour i UK, dømt for "falsk bokføring" på samme dag som to tidligere stortingsrepresentanter får sine dommer for "grov uaktsomhet" i norsk rett. I likhet med det som har vært diskutert i norske media har det også i Storbritannia vært debatt om hvor mange som egentlig burde vært stilt for retten, for det er åpenbart mer økonomisk rusk i det politiske maskineriet enn det som er kommet til overflaten både her og på andre siden av Nordsjøen. Her hjemme virker det på en utenforstående litt spesielt at noen angivelig er blitt reddet av gongongen. eller rettere sagt foreldelsesfristen. Spørsmålet blir hvorfor det tok så lang tid å finne ut hvem som hadde handlet grovt uaktsomt.

I motsetning til å ta betenkningstid over dommen, erkjente Mr. Chautor sin skyld og ble kjørt rett til fengselet for å påbegynne soningen av 18 måneder bak murene.

Nå er jo ikke dommen mot de to tidligere stortinngsrepresentantene rettskraftig enda så en må være forsiktig med forhhåndsdømming.

Alikevel fremstår vel dommen somm grundig begrunnet av dommeren, og i forhhold til den var den vel rettferdig. Det er vel ingeen tvil om at "vanlige" folk ville blitt dømt til fengsel for det samme.

Det som kanskje kan kaste en skygge over det hele er at to tidligere statsministere også gjorde seg skyldig i noe tilsvarende. De ble ikke tiltalt i det hele tatt. Det kan hende at noen av oss fant det litt urettferdig. Disse to viste like mye "uforstand" som de som ble dømt etter det jeg har forstått.

Intet menneske kan stille seg til doms over et annet. Jeg er ikke i tvil i min sjel om at det viktigste ikke handler om kapital, slik denne rettssaken bærer preg av. Grådighet dreier seg ikke først og fremst om penger (som i det store og hele er verdiløse papir,) men om et begjær etter å eie, vite.

Rettsapparatets strenge mekanisme som forsøker å se ut som rettferdig, er bestemt grådig i sin nitidige søken etter detaljer og avsløringer som skal begrunne deres eksistens. Denne dobbelthet mangler både rettferdighet og grunn. Å konstruere rettsprosessene krever en stor dose fantasi, og rettsaktørenes umulige bestrebelser etter å etterprøve historien og felle dommer, ender opp med glatte løsninger. Dette er systemet som mennesket hele tiden blir målt opp mot.

Omgivelsene og det politiske korpset framstår også som grådig selvrettferdig i sin iver etter å reise sin rettskafne fane , helt uten noen form for identitet og personlighet. Denne fanen er, som vi har sett, kun en forlengelse av deres egen makt.

Tenk på at vi selv blir dømt med samme mål som vi selv dømmer. Det er en påminnelse for oss om å fare forsiktig fram. Platon skrev en gang at den virkelig rettferdige i denne verden er en miskjent og forfulgt person....

De to som her er dømt til henholdsvis 6.mnd og 60. dager er betrodde politikere i utgangspunktet, og da syntes jeg de ikke skal slippe unna noe lettere en Hvermansen.

For å ta et eksempel! Nylig lest jeg! om en sak der vedkommende ikke hadde sagt fra om at hun hadde fått 70, tusen kroner for mye utbetalt i trygd, som hun trodde var riktig, og hun ble dømt til 10. mnd. ubetinget fengsel.

For disse to er det snakk om 3.5 millioner kroner. Nå vet vel de fleste at 6.mnd i fengsels år ikke er så mye som 6. mnd.

Det som gjorde meg skuffet over de to statsministerne var at de under høringen bagatelliserte å glattet over det faktum som vanlige folk oppfattet denne gullpensjonen som! En utrolig urettferdig forskjellsbehandling! der de forsøkte å skyve skylden over på en byråkrat som sa ærlig hva hun mente. Siden de to statsministerne ikke viser at de forstår hva de selv har vært med på, og ikke viser anger! bør de to nå også tiltales? mener mange, som jeg ser skrives i leserinnlegg i media!

Det er nåden som kan skape likhet og rettferdighet mellom mennesker. Nåden skiller ikke mellom den som har fordømt sin bror eller den som har forbrutt seg på en annen måte. Den er lik for alle.

Problemet for samfunnet av i dag er at det består av mennesker som ikke greier å temme lysten til å kontrollere andre og kjenne maktens beruselse. Altfor mange ser ikke lenger enn sin egen nestetipp som brukes, bokstavelig talt, til å jakte og snuse opp andres feil og mangler, for derved å knurre. ( Hundene snuser og knurrer også her og der) Da er det vanskelig å se med det blotte menneskelige øyet.

Den blinde ser godt, med hele seg, og tar i mot verden omkring seg i åpen mottakelse og uten skepsis. (Hvordan skulle det være? ) Slik ser også det nyfødte barnet uten tanke på å kapre omverdenen, men bare ved å føle, kjenne og erkjenne.

Alle og enhver trenger nåde for ingen er skyldfrie. Ved nåden blir vi løst fra skylden som fikk oss til å gjenta fordømmelsene i en konstant ufri tilværelse. Å innse feil er imidlertid det som gjør oss til mennesker og som gjør at vi får mulighet til å kjenne svakhet og avhengighet av hverandres kjærlighet. Det får isen til å smelte og hjertet til å banke. Det får livet til å komme tilbake, og det er en gave.

Heidi, din kommentar nr. 5 er meget bra! Jeg selv er ikke religiøs, men innholdet i det du skriver er jeg enig i!

Videre, dommen mot de tidligere stortingsrepresentantene er, slik jeg ser det, hverken streng eller mild. "Vanlige" mennesker har fått 3 månedere fengsel for beløp på 74.000 kr. og som TV-nyhetene meldte igår, en mann skulle egentlig ikke sonet i det hele tatt, da NAV hadde regnet feil! Så sett opp mot hva "vanlige" mennesker har fått av straffer, er domfellelsen ikke spesielt streng.

Grunnen til at jeg skriver "vanlige" i anførselstegn er at jeg mener ingen er vanlige, vi er spesielle, alle som en!

Til slutt; det virker som det er 2 steder det er helt greit å tro (og ikke vite); det er i kirka og i rettsaler.

Heidi Stakset.

Det etiske dilemma mellom skyld og straff har vært diskutert med til dels forskjellige utgangspunkt i decennier. Jeg har, på basis av dine anførsler, forsøkt å finne ut hva du egentlig mener om den saken vi diskuterer her, men tviler på om jeg har fått med meg hva din mulige konklusjon er. Jeg har imidlertid merket meg følgende utsagn: "Jeg er ikke i tvil i min sjel om at det viktigste ikke handler om kapital, slik denne rettssaken bærer preg av." Nei, denne rettssaken handler om lovbrudd forårsaket av grov uaktsomhet. At den underliggende faktor består av penger endrer neppe dette faktum. At bruddene er begått av tidligere medlemmer av den lovgivende forsamling gjør ikke saken mindre alvorlig, snarere tvert om.

Mitt inntrykk av din kommentar er forøvrig at du anser rettsapparatet for "å forsøke å se ut som rettferdig, men at det bestemt er grådig i sin nitidige søken etter detaljer og avsløringer som skal begrunne deres eksistens." Du påstår videre at det foreligger en dobbelthet som mangler både rettferd og grunn.

Si meg, er du anarkist eller mener du vi skal ha lover i dette landet som avgjør både skyld og straff og i så fall hvordan skulle et slikt endret system se ut?.

Hjertelig takk for kommentarer.

Inge Kristiansen, personen som sonet for en handling vedkommende ikke hadde gjort, viser at handlingene våre er begrenset. Vi kan ikke vite alt, og den innsikten burde gjøre oss ydmyke i alle sammenhenger. Rettsmyndighetene forsøker å fortelle en historie som aldri virkelig lar seg rekonstruere. Aktoratet ser sin side av historien, mens den titalte har sin egen fortelling.

Ser vi med mistenksomhetens blikk, blir alt badet i skygge, mens vi kan finne lyset i en persons bekjennelse. Den tror vi også ofte på, mens alt det en aktor har samlet av brokker av informasjon tilhører den juridiske begrensende virkelighet.

Ellers er det en forutsetning for visdommen at vi tror på den. Men vi kan ikke vite alt. Når vi ser en stol, ser vi ikke baksiden av den. Når vi ser en person, vet vi ikke hva som bor på innsiden, selv om vi kjenner til fødselsdatoen. Hva er viktigst; å tro seg vite alt om en person, eller å tro på hennes eller hans fortelling?

Hei! Heidi

Du må ha dine meninger som du selv mener! Men enkelte måter du ordlegger deg på kan være vanskelig å forstå i innlegg du skriver i Nr 3. og 5. Hvorfor bruker du hunder i din kommentar som eksempler? Jeg har jo en hundevalp som er menneskes beste venn, hvis et menneske vil ha den som en venn! som bilde ved mine innlegg!

Håper du vil prøve å forklare mer konkret hva du mener?

mvh

Kjell

Kjell Davidsen,

Ja, bildet av hunden din er skjønt! Hunder får oss til å myknes og varmes i væremåten. Når jeg bruker hundenaturen som eksempel i beskrivelsen av en bestemt menneskelig væremåte, er det fordi den har en egenskap som er fremtredende. På bildet av hunden din, ser du at snuten er markant og befinner seg i forgrunnen. Den bruker hunden til å snuse og orientere seg i verden med. Når hunden møter det uforutsette, som er vanskelig siden hunden lever i "øyeblikket", begynner den å knurre.

Når mennesket snuser for eksempel ved å overvåke personer eller snuse rundt i deres liv, oppfører de seg som en hund. "Snuten" går først. Det kan være en måte å få kontroll og mestre sin egen tilværelse på (i en uttrygg verden). Dersom personen oppdager noe den ikke liker, begynner han eller hun å murre eller knurre. Eksempler på dette er fordømmelser og utrop i mediene som jeg tror rommer en frykt for det uforutsette, for det plutselige "tap av kontroll".

Ditt tidligere spørsmål om hvordan rettssystemet kan fungere, tror jeg på en humanisering av retten som inkluderer mennesket i langt større grad. Jeg tror også på et ekte soningssystem som innbefatter restitusjon. I gårsdagens nyheter på NRK1 fikk vi høre om en far som hadde mistet sin datter. Personen som hadde falt i ugjerning, skulle slippes ut av fengsel og flytte tilbake til hjemplassen. Dette ble vanskelig for foreldrene til jenta, så de måtte flytte derfra. (Jeg skulle ønske de ikke hadde gjort det, for sannheten er ikke farlig)

For en person som har falt, er det viktig at hun eller han får langvarig restitusjon, ikke bare opphold i et kaldt fengsel der det er umulig å gjenomgå de umulige følelsene, som har en tendens til å bli fortrengt. Omgivelsenes fordømmelse bidrar også til denne fortrengingen. Dette fører til at følelsene kan dukke opp der man ikke skulle ønske, siden personene er "låst" i flere betydninger av ordet.

I siste avsnitt er det falt ut et ord og setningen skal derfor riktigere lyde : Si meg, er du anarkist eller mener du vi skal ha nye lover idette landet som avgjør både skyld og straff og hvordan skulle et slikt endret system se ut?