Når du siterer Leif Auke, og erklærer deg helt enig i det han sier om at det er en menneskerett å kunne bevege seg fritt, uten å måtte redegjøre for hvor man oppholder seg til enhver tid, er det godt. For det kan ikke bestrides. Det illustrerer én av grunnene til at DLD bryter med alle normale prinsipper.

Men så sier du at noe annet gjelder for den som settes under mistanke for en forbrytelse. Du synes å mene at det er en selvfølge at en mistenkt har plikt til å redegjøre for hvor han befant seg da den kriminelle handling ble begått. Der tar du imidlertid grunnleggende feil. En mistenkt har jo nettopp rett til å nekte å forklare seg om noe som helst. Det er faktisk forbudt og i strid med blant annet EMK artikkel 6 å kreve forklaring fra en mistenkt. "Selvinkrimineringsforbudet", heter det. Det henger sammen med uskyldspresumsjonen, og innebærer at fordi man anses uskyldig inntil staten kan bevise det motsatte, skal man heller ikke måtte bidra med forklaringer som eventuelt kan bli bli brukt mot en.

DLD representerer derfor også en omgåelse og en undergraving av de hensyn som begrunner selvinkrimineringsforbudet.

Denne diskusjonene illustrerer bare at jo mer noen forsøker å begrunne DLD innenfor rettsstatslige og menneskerettslige rammer, jo skrøpeligere blir argumentene.

Skal man forsvare DLD, får man kalle en spade for en spade, og innrømme at man ønsker å se bort fra normale rettsstatlige krav, fordi man mener at de ikke er hensiksmessige. Det er ærlig, men vanskelig å bli hørt med så lenge normale krav gjelder.

Her kom Wessel-Aas meg i forkjøpet :-)

Du har rett i at ikke fullt så mange mener at det er noen naturlig rett å ikke måtte redegjøre, om man har vært involvert i en straffbar handling.

Men desverre er det akkurat slik det er, (uansett med strafferamme forøvrig) og jeg må få tilføye, om vi ikke skal snu opp ned på strafferetten.

Som mistenkt i en straffesak er retten å ikke måtte forklare seg (les: redegjøre for) en del av selve definisjonen på rettsgarantien.

Man kan like eller mislike, men sånn er det.... (det er faktisk forbudt å bidra til at noen begår såkalt selvinnkriminering)

Det er muligens å betrakte som finjus i forhold til å være for en innføring av datalagringdirektivet, siden dette bare er data som i utgangspunktet lagres for fakturaformål og dessuten bare er underlagt en utsatt sletteplikt.

Les hva du skriver

Legejournalene lagres for å ivareta hver eneste borgers helse. Trafikkdata lagres i og for seg av samme hensyn, men med omvendt fortegn: Lokasjonsdataen til den mistenkte vil hjelpe ham inn i fengsel, slik at alle vi andre får det bedre

Trafikkdata skal hjelpe den mistenkte inn i fengsel, slik at vi alle andre får det bedre.

Dette er kjernen i din argumentasjon, og jeg kan ta den koblingen, siden din argumentasjon bygger på politiets argumentasjon, at også politet i sin begrunnelse legger en slik presmiss til grunn.Er det tilfelle, er det ganske alvorlig, fordi man skulle forvente atpolitiets jurister også var klar over hvilke forutsetninger som ligger til grunn for å straffeforfølge og for å få personer dømt for straffbare handlinger.

Siden du er enig i at retten til å bevege seg fritt omkring er en universell rett, innbærer selvfølgelig likhet for loven at også potensielt kriminelle skal kunne bevege seg fritt omkring.

Alternativet er å si, som man (du) implisit sier. Man skal ikke kunne bevege seg fritt omkring, UTEN å redgjøre for sin bevegelser, fordi statisisk sett vil du, når du beveger deg omkring, begå en straffbar handling og derfor er det nødvending at samfunnet loggfører dine bevegelser. Men en slik regel er på grensen til selvinkriminering satt i allment løpende system.

Man kan neppe ferske en forbryter i å begå en forbrytelse ved å ha logget all kommunikasjon vedkommende har hatt, med mindre det er ulovlig å ta kontakt da. Det er jo ikke ulovlig å ringe, smse, mmse og maile hvem man vil i dette landet - eller?

Det er godt nok i massevis slik det fungerer i dag, hvor politiet på en svært enkel måte, ikke bare får utskrift av logger som viser hvem av de mistenkte som snakker/mailer med hvem, men også får tak i opptak av det konkrete innholdet hvis de ønsker det. Dette starter man straks en person er mistenkt for en forbrytelse. Det er jo rene overkill at man skal kunne behøve å lagre den all denne informasjonen om absolutt alle i hele landet vårt - som om alle da skulle være mistenkte for en eller annen forbrytelse. Dette vil jo være ren trakassering og forfølgelse som trolig strider mot folkeretten - i hvert fall mot Personvernloven i landet vårt.

At slik informasjon fort kan komme på avveie, ser vi i saken hvor politiet i Norge nylig dumpet en hel Internet-server og sendte diskene til det Italienske politiet som kun hadde forspurt info om to bloggere på serveren som de mislikte. Ja, slik blir det nemlig - man får ganske snart et meningspoliti styrt av politikere ikke bare i Norge, men i USA og alle de andre vettskremte landene, som vil sjekke hva folk skriver og mener på tvers av landegrensene og på den måten kan forfølge og kneble ytringsfriheten. Her ligger trolig hunden begravet.

Jeg lurer nå på hvor mange Nordmenns info det Italienske politiet nå kan lese og kose seg med? Var det info om meg og alle dere andre på nettopp den serveren? Politiet vil jo selvsagt si nei.... Når det gjelder hvem som mailer hva med hvem på Internet, så sier jeg bare en ting - VPN. I rest my case....Huu

Selvsagt har du rett, Jon Wessel-Aas, i at en mistenkt ikke behøver å forklare seg og enda mindre ”redegjøre for” hvor han befant seg på gitte tidspunkter. Min kommentar 59 var ment å spinne videre på Leif Aukes feilaktige definisjon av begrepet ”redegjøre” i kommentar 58 2. og 3. avsnitt. Han legger der til grunn at lagringen av lokasjonsdata og politiets senere tilgang til disse langt på vei sidestilles med at den mistenkte selv forklarer seg (”indirekte” redegjør) for politiet. Jeg kjøper selvsagt ikke hans argument, men valgte likevel å ha det moro med å bygge videre på dette i en mer symbolsk og billedlig framstilling.

Å ”redegjøre” for noe krever en aktiv handling fra den mistenkte. Teledatautskrifter eller opptak fra videoovervåkningskameraer er spor i etterforskningen; spor som den mistenkte på forhånd, gjennom lovvedtak, har gitt politiet tillatelse til å bruke. Det var ikke de 6 seks mistenkte ransmennenes forklaringer eller manglende forklaringer i voldssaken mot Kjetil Rusvik som resulterte i at tre av dem ble dømt til 4-5 års fengsel, men videoopptakene i bussen, se Minst 30 så Kjetil bli slått i koma - Innenriks - Dagbladet.no og min kommentar 52.

En morder som har etterlatt seg spor, som finger- eller fotavtrykk, må være forberedt på å bli konfrontert med disse, men behøver selvsagt ikke å forklare seg. Elektroniske spor, som trafikkdata, er i prinsippet det samme, og den mistenkte behøver heller ikke her å forklare seg. Morderen vil nok i etterkant forsøke å skjule sine spor så langt det lar seg gjøre. Derimot vil han etter først å ha brukt mobiltelefonen eller hatt den påslått, stå nokså maktesløs i forhold til å skjule sine spor fra datamaskinene/basestasjonene som har registrert trafikkdataene. Jo lengre tid som går fra den kriminelle handlingen begås til etterforskningen starter, jo vanskeligere blir det å finne sporene. Kompleksiteten i dagens kriminalitetsbilde tilsier at de elektroniske sporene etter mobiltelefoni blir liggende tilgjengelig for politiets etterforskere i lengre tid enn tidligere – ikke kortere tid.

Jeg registrerer at Didrik Humblen synes politiets tilgang til trafikkdata etter dagens ordning er ok. Men han ser ikke helt faren for å denne ordningen vil kunne svekkes, da teleselskapene ikke lenger har behov for lagringen. Dette tilsier at reglene i det minste sikres gjennom loven. DLD er i så måte et godt tiltak.

Hvor har du det fra at ekomtilbyderene ikke vil har behov data?

Dette er et argument for å gjennføre et paradigmeskifte og begynne lovpålagt lagring av trafikkdata. Selv om det gjentas ofte og av mange som burde vite bedre er det fremdeles feil.

Kjøper du ikke argumentet Klettum, fordi kjøper du argumentet er datalagring umulig å innføre.

Morderen vil nok i etterkant forsøke å skjule sine spor så langt det lar seg gjøre. Derimot vil han etter først å ha brukt mobiltelefonen eller hatt den påslått, stå nokså maktesløs i forhold til å skjule sine spor fra datamaskinene/basestasjonene som har registrert trafikkdataene.

Problemet er ikke bare mordere Klettum, men akkurat det samme gjelder alle. Vi står maktesløse i å skjule spor etter at vi først har brukt telefonene. Hvis man ikke ser at det er det samme som indirekte "å redegjøre for" blir vidre debatt umulig.

Å ”redegjøre” for noe krever en aktiv handling fra den mistenkte

Selvinnkriminering har ingenting med hva en eventuell misttenkt gjør (det er lov å legge kortene på bordet). Selvinkriminering er forbud imot å sette mistenkte i en situasjon hvor de er tvunget til å "redegjøre for" på en måte som inkriminerer vedkommende.

Når det gjelder datalagring vil "noen" pålegge ALLE å settes i en situasjon hvor de tvunget til å "redegjøre for" på en måte som gjøre det lettere å bevise en mulig straffbar handling.

Konflikten med hele saken. Direktivets formål er nettopp å sørge for at spor ikke forsvinner, gjennom å pålegge alle å loggføre og fjerne muligheten for "å skjule sine spor".

Det er legitimt å mene at den form for innkrimminering er greit, men ingen skal få innføre datalagring uten å erkjenne at man mener det er greit :-)

til Torgeir Waterhouse

Slutt å argumenter imot datalagering ved å berolige med at data ikke forsvinner. Data skal forsvinne, eller dvs når det gjelder posisjonsdata er forholdet at uten datalagring oppstår de ikke, fordi de heller ikke finnes idag (pr. def, om reglene overholdes hos leverandørene)

Argumentet om at det er en myte, er et argument for, fordi om målet er at data ikke skal forsvinne, er det tryggest å innføre direktivet, slik som man ønsker "for å sørge for ensartede regler".

Leverandørene og IKT industrien har ingen part i denne saken, utover sine egne interesser i forholdet mellom kunden og seg selv, og i det forholdet er det avtalen mellom kunden og leverandøren som styrer. Leverandørene har ingen forpliktelser på å sørge for indirekte krimbekjempelse eller opptre som halvpoliti i samfunnet, ved indirekte bånnlegging av informasjon :-)

har lyst til å si følgende om det jeg oppfatter som den logiske bløffen i saken

Man innfører lagringplikten med argumentet om at de dataene som skal lagres ikke er en del av en straffesak og at dataene er nøytral informasjon, eller en forlengelse av eksisterende informasjon som ingen skal ha interesse av som bevis fordi det faktisk ikke foreligger noen krav fra politiet på det tidspunktet. For den det gjelder er de strafferettslig 'nøytrale' og ikkeeksisterende.

Når de samme data dukker opp som en del av en straffesak er de også nøytrale bevis på samme måte som alle andre bevis i straffesaken og hverken politiet eller domstolene har da noen ansvar for bevisene utover å behandle de på lik linje med andre bevis, fordi hverken politiet eller domstolene er ansvarlig for at bevisene foreligger.

Men litt ærlighet vil de fleste innse sammenhengen mellom pålegget og at dataene faktisk forligger som bevis i straffesaken, og om de som vedtar pålegget ikke ser sammenhengen, får vi håpe EMD eller høysterett ser sammenhengen når man eventuellt får saken forelagt i etterkant.

Behov for lagring av trafikkdata er i stor grad teknologibegrunnet, og til en viss grad avtalebasert. Dessuten pågår det en gryende bevisstgjøring rundt eierskap til egne data, som vil gradvis medføre at borgerne tar ibruk kryptering. Sosiale media og nye former for elektroniske kommunikasjonsmedier medfører at det ikke blir lagret hvem som har kommunisert, bare type medium.

Så ja mengde og typer trafikkdata vil variere. DLD vil ikke ha noen annen betydning for utviklingen annet enn økt bevissther rundt egne data. DLD tok utgangspunkt i hvordan det teknologisk bildet så ut for en "teknologialder" siden, og er allerede utdatert.

Det vil heller ikke være mulig, med mindre man går til ekstreme tiltak, å sikre bevis på den måten DLD foreskriver. Men grunn til å være bekymret når både tror det er mulig, og faktisk mener det er riktig å gjøre det. Det finnes ikke presedens for noe lignende tiltak mot fri kommunikasjon i et demokrati. Hvorfor skal elektronisk kommunikasjon behandles anderledes enn "manuell" kommunikasjon?

Hvis DLD går gjennom får Politiet en lovfestet informasjonsrett om vårt privatliv. Samtidig går den teknologiske utviklingen sin gang. Ved neste korsvei vil Politiet kunne begrunne, ved lov, at de mister tilgang til viktige bevis fordi vårt bruksmønster av teknologi har endret seg. Er først DLD vedtatt, er det logisk at det vil følges opp mye krav til ytterligere inngrep for å tette stadig nye hull. Det at DLD hullene allerede er ganske store, snakkes det lite om. Muligens fordi teknologikompetansen blant tilhengere er svak, dels fordi innføring av direktivet ville vært om mulig enda mer kontroversiellt. Vi kan allerede i dag se tegn internasjonalt til denne utviklingen i jakten på Wikileaks-sympatisører.

I Norge har vi kommunikasjons- ytrings- og bevegelsesfrihet. Hvorfor skal den teknologiske utviklingen endre på dette, ved å innføre tvangsrapportering av hvem vi kommunisererer med og hvor vi er? Den teknologiske utviklingen bør innrettes etter rettsstaten, ikke omvendt.

Til Leif Auke

Hvis den mistenkte kommer i en situasjon hvor han bidrar til sin egen domfellelse gjennom egen forklaring eller ved å gi politiet tilgang til nye bevis, snakker vi om selvinkriminering. Jeg har problemer med å se at politiets informasjon om trafikkdata kan bidra til at de mistenkte blir utsatt for sterkere press om å ”redegjøre for” og dermed mulighet for selvinkriminering enn om etterforskeren satt med bankkontoutskrifter, penge- og valutatransaksjonoversikter, verdipapirhandler, skatteopplysninger, gjeldspapirer, handelsavtaler, fakturaer osv.

Teleoperatørenes trafikkdatabaser hvor det finnes informasjon om flere millioner norske mobiltelefonbrukere, utgjør ikke noe bevisregister. Tidligst fra det tidspunktet politiet har konkrete mistanker om grov kriminalitet og ber om særskilt adgang til trafikklogger og lokasjonsdataer, kan dette utgjøre et element i en bevisvurdering. Når politiet stiller spørsmål om for eksempel hvem som brukte mobiltelefonen din den 23.1. kl. 19.00, så kan du la være å svare, lyve eller svare ærlig. Jeg forstår ikke hvordan noen av disse tre alternativene kan virke selvinkriminerende og enda mindre føles som noen tvang om å ”redegjøre for” for noe som helst. Noe helt annet ville det være om politiet fortalte deg at lokasjonsdataen viser at du var den eneste som var i området hvor den eldre formuende mannen bor, og så spør etterforskeren deg: hvorfor slo du i hjel den gamle mannen? Jo, fordi han hadde 1 mill. kr. i madrassen, svarer du kanskje ubetenksomt og spontant – dette er selvinkriminerende.

Saken om den Somaliske terrorfinansiering viste at telefonavlytting bidro til oppklaringen av at 186 000 kr ble sendt gjennom hawala-systemet til Al-Shabaab i Somalia. Han ble imidlertid frifunnet for finansiering av terrorvirksomhet, men Oslo tingsretts dom i forrige måned er ennå ikke rettskraftig. Hadde tiltalte brukt ordinære banker, ville det vært mye lettere for PST å etterforske pengeoverføringene.

Poenget mitt er at det finnes en masse følsom elektronisk informasjon som politiet kan få tilgang til. Trafikkdata skilles seg i så måte ikke vesentlig ut fra annen type personlig informasjon som politiet fra tid til annet trenger og får tilgang til i etterforskningen.

Til Dag Blakstad

Din politikk blir som følger: De kriminelle vil alltid ligge ett skritt foran politiet. Så fort politiet har tatt dette skrittet for å komme opp til de kriminelles krypteringskunnskap og lignende, har de kriminelle tatt ytterligere ett skritt. Så derfor er det bortkastet å ta det første skrittet. Men dette er å resignere totalt og gi de kriminelle fritt spillerom. Blir kryptering brukt mye i kriminell hensikt for å omgå formålet med DLD, må selvsagt myndighetene ta sine forholdsregler.

Du skriver: ”Hvorfor skal elektronisk kommunikasjon behandles anderledes enn "manuell" kommunikasjon?” Ved mistanke om alvorlig kriminalitet kan politiet kontrollere/avlytte ”manuell” kommunikasjon, som ved overvåking av Treholts leilighet og terrorsaken, se over. De har også, så langt min kunnskap strekker til, adgang til å kontrollere vanlige og rekommanderte brev ved sterk mistanke alvorlig kriminalitet, som i pedofili-og terrorsaker (avsender, adressat ev. også innhold).

Jeg snakker om generelle vilkår her. Borgerne må kunne kommunisere uten at det blir registrert med hvem og hvor de er. Siden man ikke vet på forhånd hvem som vil begå kriminelle handlinger, kan man heller ikke kreve vilkårlig massiv sikring av bevis.

Selvfølgelig skal Politiet ta de skritt de trenger når de har konkret mistanke. Da skal de også kunne bruke de verktøy som er tilgjenglig og relevant for saken. Borgerne har krav på sine demokratiske friheter, også i et digitalisert demokrati. Hvis en derimot bryter tilliten frihetene gir, må man regne å bli satt under oppsyn.

Men det har ikke noe med mitt og alle andre uskyldiges privatliv å gjøre. At noen bevis er borte, er slik det alltid har vært, og det er derfor jeg spør hvorfor elektronisk kommunikasjon skal behandles anderledes.

Sammenligning med Treholt-saken er interessant fordi det understreker det jeg mener: Det fantes ikke statspålagte forhåndssikrede beviser. Politiet fant nok et og annet pre overvåkning, men brukte de verktøy de hadde tilgengelig (og litt til...). Man må ikke blande sammen overvåkning av mistenkte, som ga resultater med vilkårlig overvåkning av alle borgere. Synes det sier seg selv.

At du har problemer med å se det er ikke mer en forventet, så lenge du utelukkende har blikket stivt rettet imot muligheten for å sikre bevis, og fortsetter å henvise til straffesaker hvor dette angivelig har vært avgjørende. For min del har jeg ikke ett sted i denne debatten tilbakevist at trafikkdata kan bidra til å oppklare straffbare forhold.

Det du lister opp av eksemler:

bankkontoutskrifter, penge- og valutatransaksjonoversikter, verdipapirhandler, skatteopplysninger, gjeldspapirer, handelsavtaler, fakturaer osv

har det til felles at det er dokumentasjon som inngåri aktiviteter med formål som er nødvendig og akseptert. Sjekk personvernloven par 28 så ser du hva som er hovedreglene i Norsk rett. For at data skal kunne samles inn skal de som hovedregel være til fordel for den persondataenen omhandler.

Du sa det tidligere. Trafikkdata skal samles inn for å hjelpe vedkommende inn i fengsel, slik at vi andre får det bedre. (i min verden er det motsatt av hovedregelen)

Du gjentar frekt og freidig påstanden selv ved å henvise til

bankkontoutskrifter, penge- og valutatransaksjonoversikter, verdipapirhandler, skatteopplysninger, gjeldspapirer, handelsavtaler, fakturaer osv

også potensielle bevis og kan bli forelagt i en eventuell straffesak.

Posisjonsdata er ikke nødvendig hverken for kunden eller teleoperatøren, følgelig er det eneste formålet med dataene, nødvendigheten i tilfelle en straffeforfølging, og det setter folk initielt i en tvanssituasjon til fordel for etterforskning i en potensiell straffesak.

Leif Auke, jeg er usikker hva du mener med din kommentar til Torgeir Waterhouse, men han har et svært viktig poeng.

Når en skal diskutere en sak så må en skrelle vekk feilinformasjon og usannheter. Det er både feil og usant at "trafikkdata forsvinner ved overgang til fastprisfakturering". Tross at dette er forklart flere ganger, med henvisning til dokumentasjon, så gjentar Klettum dette mantraet.

Det er derfor på sin plass å spørre hvor Klettum henter dette fra i og med at dette er blitt et slags "hovedmotiv" for å fremme DLD: Argumentene som brukes for å fremme DLD bygger på en autoritær, politisk, kollektiv psykologi, hvor argumentene, en etter en av disse, er (bevisst eller ubevisst) faktafeil og luftslott. Det være seg teknologiske uvitenhet eller bevisst utenomsnakk - eller rett å slett ønsket om den suverene statsmakt.

Klettum drar eksempler fra mange situasjoner som overhode ikke har relevans for dette famøse direktivet DLD, utover at der finnes en rekke andre områder hvor personvernet er dårlig ivaretatt, om overhode... Manglende personvern på et område forsvarer ikke å utvide dette til neste område.

Forslag som at en kan jo bare velge bort å bruke fly, eller la være å bruke mobiltelefon eller internet - tyder på manglende innsikt i det samfunnet svært mange av oss lever i.

Blakstad bringer inn en del ting her, som også er svært viktig; at det heller ikke vil være mulig, med mindre man går til ekstreme tiltak, å sikre bevis på den måten DLD foreskriver. Og han spør også et viktig spørsmål: Hvorfor skal elektronisk kommunikasjon behandles anderledes enn annen, ikke-elektronisk kommunikasjon? Hvorfor skal ikke alle borgeres brev kopieres, konvolutten foran og bak (avsender og mottager), sammen med deres ID, tidspunkt og dato, bankkonto nr. og bostedsadresse?

Neppe fordi det er komplisert med dagens teknologi (en kan scanne fingeravtrykk med sensorer fra 2 meters avstand) - men kanskje fordi en synlig galskap ville få Hvermansen til forstå at statsmakten er i ferd med å begå særdeles grove overgrep overfor borgerne? Ved elektronisk kommunikasjon så skal disse overgrep skje - hele tiden - døgnet rundt - fordi at politikerne og Hvermansen ikke forstår hva som skjer? Eller fordi byråkratiet har tatt makten fra politikerne?

Noe som enhver bør kunne forstå, uavhengig av ståsted, er også hva Blakstad videre skriver: DLD gir Politiet en lovfestet informasjonsrett over vårt privatliv. Dette er fundamentalt galt - det er borgerne som skal ha kontroll med statsmakten, ikke omvendt.DLD er ikke forenelig med demokratiske verdier - Enten statspålagt DLD er 1 uke, 6 måneder eller 10 år.

Det er en svært farlig vei å begi seg ut på, at staten skal ha eiendomsrett over borgernes private data. Også politiet må følge de rammer den demokrati rettsstaten har satt. Det er surrealistisk at politiet overhode skal begi seg ut på kreve innhogg i borgernes personlige kommunikasjon.

Ang. Klettums retorikken om at politiet må følge opp teknologien og ta det første skrittet. Det første skritt vil være at politiet får anstendige teknologiske hjelpemidler i daglig virke (moderne PCer, smarttelefoner, aksess til internet, e-post, osv.)

Ang. kryptering så brukes dette daglig av de ikke-kriminelle, så der er det lite myndighetene kan ta "forholdsregler" om. Kryptering er like normalt innen teknologi som det er å sende brev i lukkede konvolutter.

Snart så vil mesteparten av demokratiske prosesser, alt fra frivillige organisasjoners interne diskusjoner til politiske valg, skjer gjennom internett. For noen år siden så var det nærmest utenkelig at det skulle bli vanlig med mobiltelefoner blandt folk flest, og helt urealistisk å tro at fasttelefonen skulle bli utkonkurrert av mobiltelefonen.

Det som er poenget mitt er at politikere ser på internett kun som et verktøy for økonomiske interesser og har forelsket seg i "intellektuell eiendom" på internett. Mens mange tror at internett kun er for nerder eller næringslivet så er det lett å glemme at internett er vår fremtids kanskje viktigste demokratiske arena.

Å gi politiet så omfattende kontrollmuligheter for hva som foregår innenfor borgernes demokratiske prosesser viser at etterkrigsgenerasjonen ikke har lært de sentrale innsiktene som den forrige generasjonen lærte etter to verdenskriger: man må gi borgerne kontrollen, og det må være et velfungerende system for å balansere makter slik at de ikke blir korrupte.

Eksemplet med de 7000 blogg-kontoene som uten lov og dom ble beslaglagt fysisk og sendt fra Oslo til Italia uten videre viser at skaden allerede har skjedd. Noen tror kanskje at dette er bare et problem for noen nerder og glemmer at dette gjelder like mye dem selv.

Man risikerer å utforme fremtiden slik at man får lignende valgmulighet som i Sovjetunionen, enten så deltar man på premisser du har nær null innflytelse over, eller så er man i beste fall ingenting politisk sett. Prøver man å søke innflytelse utenfor maktelitens premisser så blir man automatisk en fiende av staten.

På samme måte som man må ha prøvd å være syk for å sette pris på god helse, vært nær døden for å sette pris på livet, så må man ha opplevd undertrykking for å sette pris på demokratiet. Demokrati og ytringsfrihet står nå i fare for å smuldre sakte men sikkert vekk. Historien har lært oss at vi ikke kan shoppe slike verdier på en butikk, de koster mye blod å skaffe samfunnet, men det skal bare en eller to bortskjemte generasjoner til for å tape alle disse verdiene.

At justisministeren er leder for både politi og justisvesen er i realiteten et alvorlig brudd på sentrale demokratiske prinsipper om at det skal være en deling mellom utøvende og dømmende makt i et samfunn.

Straks det er uklarheter mellom utøvende makt (politiet) og dømmende makt (advokater og rettsapparatet), så møter Justisministeren seg selv i døra. Slik kan vi ikke fortsette å ha det - politiet bør flyttes snarest mulig til et annet departement og få sin egen leder og talsmann eller kvinne der. Nå har vi en situasjon hvor justisministeren driver frem et DLD som rettsapparatet vil måtte velsigne og politiet vil måtte håndheve under samme hatt. Det er jo et regelrett kupp av demokratiske verdier. Når den samme justisministeren også er sentral i den tredje makt, nemlig den lovgivende, så er all makt i landet vårt i realiteten samlet på en hånd og vi har altså en diktatorisk tilstand i Norge - klar til misbruk av oss alle.

DLD er et slikt misbruk som man nå vil skjule bak argumenter om terror og porno og bake det pent inn i en norsk versjon av the Patriote Act i USA. DLD har som Patriote Act som hovedmål å gi myndighetene fritt spillerom mot alle i et nært samarbeide med USA og resten av de vettskremte landene etter 9.11. Det er USAs redsel som nå rammer oss med et europeisk DLD. The Patriote Act gir de Amerikanske myndighetene rett til en total overvåkning av absolutt alt rundt en person/organisasjon både i og utenfor USA...Huu

Flott at Leif Auke trakk inn personopplysningsloven § 28. Hovedregelen er at personopplysninger ikke skal lagres lenger en det som er ”nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen”. Annet ledd stiller unntak for historiske, statistiske eller vitenskapelige formål, dersom ”samfunnets interesse i at opplysningene lagres klart overstiger de ulempene den kan medføre for den enkelte” [proporsjonalitetsprinsippet]. I og med at politiformål ikke inngår her, kan Torgeir Waterhouse ved første øyekast synes å få rett i at DLD utgjør et ”paradigmeskifte”, hvis begrep opprinnelig stammer fra statsadvokat Lasse Qvigstad.

Men i mange andre lover hvor det befinner seg personlige opplysninger, reguleres oppbevaringsfristene ikke bare av hensyn til bedriften selv og deres kunder, men også av hensyn til å avdekke uregelmessigheter. Lagringsfristene i disse lovene slår igjennom i forhold til personopplysningsloven. Her kan nevnes verdipapirhandelloven § 5-12 (5), hvor departementet avgjør spørsmålet om lagring i forskrift og det bestemmes at Finanstilsynet skal sikre bevis etter § 15-5 for å avdekke misligheter. Hvordan skulle man fått avdekket milliardsvindlene i Finance Credit, Madoff- eller Enron-skandalen hvis bevismaterialet var slettet?

Telefonen kan også brukes direkte i kriminelt øyemed som ved trakassering av typen gjentatte oppringninger midt på natten, annen skremmende og truende oppførsel eller sågar tilkobling til en bombe. Behovet for lagring av lokasjonsdata, blir det ikke like lett å begrunne, men den kan ses i sammenheng med trafikkloggene (det er mer skremmende og alvorlig at mobilbrukeren oppholder seg rett utenfor den drapstruedes stuedør eller ambassade midt på natten enn at han ringer fra fasttelefonen sin). Ut fra denne synsvinkelen alene kunne lovgiveren fastsette utvidede lagringsfrister for teleselskapene.

Det som virker merkelig i denne DLD-saken, er at mobiltelefonbrukere har visst og akseptert at politiet i snart 20 år har brukt trafikklogger og lokasjonsdata i sin etterforskning uten å reagere og uten at dette har skapt noen problemer i forholdet til personvern, men bare fordi man nå skal lovfeste en rett for politiet til å bruke materialet, så utgjør dette et ”paradigmeskifte”. DLD-motstanderne synes at 5 mnd. lagringstid for trafikklogger og 1-2 uker for lokasjonsdata er greit fordi dette muliggjør opplysninger de selv som kunder er avhengig av. At politiet har oppklart grove forbrytelser i en årrekke på bakgrunn av blant annet trafikkdata, har de vært fornøyd med. Hvis man skal snakke om noe ”paradigmeskifte” så må det være fra det tidspunktet folk aksepterte at politiet kunne bruke deres personlige opplysninger i politiarbeidet – ikke når ordningen formaliseres. Hvis mobilbrukere som er mot DLD er enige om at trafikkdata med fordel kan brukes til politiformål, vil det være ulogisk om de ikke samtidig mener at oppbevaringsfristene må tilpasses også dette tilleggsformålet. Det betyr at lagringsfristene for trafikkdata og lokasjonsdata bør settes tilnærmet likt så lenge politiet vektlegger disse to datatyper like mye.

Dag Blakstad stiller spørsmålet: ”At noen bevis er borte, er slik det alltid har vært, og det er derfor jeg spør hvorfor elektronisk kommunikasjon skal behandles anderledes.” Jo lengre tid som går fra ugjerningen skjedde, jo svakere blir normalt bevisverdiene, som for eksempel vitneutsagn. Tiden utgjør da en kvalitativ svekkelse, men beviset vil likevel være der i generasjoner. For elektroniske bevis, skjer det ingen kvalitativ svekkelse, men derimot blir de totalt utslettet etter 12 måneder, altså en kvantitativ svekkelse. Så kan man stille spørsmålet sett fra en forbryters synspunkt: Hva er verst, at et vitne mener at siktede ringte et terrornettverk eller dokumentasjonen av en utskrift med telefonnumre til terrornettverket. Det siste er kvalitativt sterkest, men tiden (12 mnd) sletter automatisk dette elektroniske sporet totalt. Ut fra et helhetsperspektiv synes 1 års lagringstid å være et rimelig greit resultat etter en avveining mellom den kvalitative og kvantitative bevissvekkelsen.

Didrik Humblen gjør noen interessante refleksjoner rundt Knut Storbergets rolle som sjef for både politiet og domstolen. Men det er altså Stortinget som vedtar DLD. Det eneste tilfelle hvor jeg kan se at det kan oppstå en interessekonflikt i hans rolle som øverste leder, er hvor politiet ber om rettens kjennelse til utlevering av trafikkdata. Men dette er lite praktisk da reglene er klare og entydige.

Frode Klettum påstår at:

"Det eneste tilfelle hvor jeg kan se at det kan oppstå en interessekonflikt i hans rolle som øverste leder, er hvor politiet ber om rettens kjennelse til utlevering av trafikkdata. Men dette er lite praktisk da reglene er klare og entydige."

Hvis han tenker seg godt om og har fulgt med i pressen om dagen, så er jo tilliten til Norske myndigheter på sitt aller mest tynnslitte for tiden. Nylig dumpet Oslo-politiet (de fremste på data i landet vårt) en hel server og sendte hele materialet til Italia - uten noen som helst form for lov og dom. Det er slik det fungerer i praksis. Se også Maria som politiet arresterte på trappa til Nansen-skolen med politikernes velsignelse og alle asylsøkerne vi har sendt til Hellas-helvetet (som UDI/UNE satt på rapporter om i all hemmelighet) - helt utrolig. Og disse folka skal vi alle betro våre høyst personlige data til - aldri i verden! Nei - først når de mistenker noen, så får de begynne å logge og grave - etter en ordinær rettskjennelse - som de alltid har måttet gjøre - håper jeg!? Alle er uskyldige (og skal selvsagt behandles slik) inntil det motsatte er bevist.

Klettum: Denne debatten begynner å bli underholdning så la oss fortsette litt til :-)

Men jeg vil ha meg frabedt den ståmannen her

Hvis mobilbrukere som er mot DLD er enige om at trafikkdata med fordel kan brukes til politiformål, vil det være ulogisk om de ikke samtidig mener at oppbevaringsfristene må tilpasses også dette tilleggsformålet

Men du fortsetter å terpe på behovet

Behovet for lagring av lokasjonsdata, blir det ikke like lett å begrunne, men den kan ses i sammenheng med trafikkloggene (det er mer skremmende og alvorlig at mobilbrukeren oppholder seg rett utenfor den drapstruedes stuedør eller ambassade midt på natten enn at han ringer fra fasttelefonen sin)

Så lenge folk beveger seg fritt rundt i samfunnet og beviselig noen begår kriminelle handlinger, er det, om det er premissen, ingen problem å begrunne ethvert tiltak som kan tenkes å unngå den skremmende trusselen.

Artig at du nevner Finance Credit. Jeg kjenner faktisk den historien ganske inngående, både som 'ansvarlig' for å etablere kundereskontroen, oppfølging i 5 år, pluss 2 års påfølgende arbeide for bostyret og indirekte økokrim med å rydde opp (jeg har faktisk finans credits samlede transaksjonsoversikt liggende bortgjemt ennå, fordi bostyret glemte å be om å få dataene i retur) :-)

Jeg kan forsikre om at den reskontroen innholdt korrekte opplyninger fra dag en, basert på det enkle faktum av finance credit drev avregning av fakturakrav hvor det både var debitorer og kreditorer involvert, og det følgelig var det umulig å jukse den avregningen.

En time etter at økokrim tok beslag var de faktiske balanser avdekket, blant annet ved hjelp av undertegnede. Hva er moralen, jo, datene var samlet og ble håndtert på grunn av det legitim formålet å drive avregning, og formålet selv forlangte at datene ble lagret og behandlet korrekt. At banker og revisjon naivt godtok produserte regneark med andre oppstillinger er en gåte, men det var selvfølge svindel og det vitner dommen mot de to domfelte om.

Hva er moralen. Stort sett har all datainnsamling et legitimt formål knyttet til den aktiviteten som gjennomføres, og når det skjer er datene selvfølgelig underlag i en eventuell etterforskning, og underveis skal loven og reglene sikre at ikke aktørene svindler hverandre. blant annet med noe så enkelt som, når det gjelder reskontroer og regnskaper, regnskapsloven.

Men det som selvfølgelig kan sies at sviktet var at måten finance credit drev på gjorde at de slapp unna inspeksjoner fra finanstilsynet, særlig med tanke på ansvaret for klientmider. Det var faktisk når finansetilsynet begynnte å be om rapporter at saken begynnte å rulle og man fikk problemer med å sansynliggjøre rapportene sine.

PS: jeg syntes dette er morsomt å fortelle om (så langt etter), fordi hele saken var en spektakulær historie i bløff og naive banker.

Nå har jeg heller ikke ment at du er irrasjonell Leif Auke, bare skrevet at ”hvis mobilbrukere …”.

Du har du gitt meg inntrykk av at politiet kan følge med deg over alt hvor du går så lenge mobilen er slått på. Etter dagens ordning er da også dette riktig, men Datalagringsdirektivet gir ikke noe grunnlag for det. Lokasjoner skal ikke lagres i tilfeller der mobiltelefonen er påslått, men ikke i bruk. Da får politiet i realiteten ikke mer informasjon med hensyn til trafikklogger og lokasjonsdataer enn de fikk av fastabonnementskundene for 20 år siden. Også den gangen ble samtalene registrert med stedsangivelse, enten man ringte fasttelefon eller fra telefonkiosk. At en mobiltelefonbruker som står utenfor den amerikanske eller israelske ambassade, skal kunne ringe uten at det blir registrert hvor han befinner seg, mens en fasttelefonist må oppgi sin stedsangivelse, er dårlig begrunnet.

Bruk av mobiltelefoni i forbindelse med kriminalitet har øket kraftig de senere årene. Det er rimelig at dette trekkes inn i proporsjonalitetsavveiningen vedrørende implementeringen av DLD, dvs. at direktivet transformeres norsk rett dersom ”samfunnets interesse i at opplysningene lagres klart overstiger de ulempene den kan medføre for den enkelte”.