Minner bare om at retten til fri, uregistrert kommunikasjon er hver borgers verktøy - som er utdelt ham for å kunne utnytte sine rettigheter som deltager i demokratiet. Det er ikke, og har aldri hvert politiets "verktøy". Men politiet kan helt eller delvis ekspropriere dette verktøyet midlertidig, når det er nødvendig i en saksrelatert og målterettet kontekst (her: etterforskning eller etterretning).

Ditt og politiets bruk av begrepet "verktøy" dokumenterer denne grunnleggende misforståelsen, og skaper samtidig inntrykk av at man "tar" fra politiet noe (som aldri har vært deres), dersom man som borger velger å slette sin egen informasjon - enten det er egne notater om hvem man har kommunisert med eller det er data om det samme i systemene til en annen borger (f eks teleselskapet) som har "notert" for deg etter avtale.

Kutt ut den bruken av verktøybegrepet, og se om du fortsatt klarer å argumentere på samme måte.

(Jeg holder som før IP-adressediskusjonen utenfor her).

Jeg er uenig med deg i at politiet har ekspropriert retten til trafikkdata til politiformål. Teleoperatørene og kundene har ikke fått kompensasjon fra staten, tvert imot; de er blitt belastet med merarbeid knyttet til forespørslene.

Men du er, i hvert fall i teorien, inne på en interessant problemstilling. På begynnelsen av 1990-årene gav kundene (Stortinget) politiet retten til å bruke trafikkdata i forbindelse med oppklaring av alvorlig kriminalitet med strafferamme inntil 3 år så lenge opplysningene var lagret hos teleoperatørene. Deres sletteplikt var, så lang jeg forstår, begrunnet i kundens behov. Denne rettstilstand har vedvart i ca 20 år. Jeg synes hevd er en mer passende beskrivelse på politiets bruk av data enn ekspropriasjon. Etter 20 års bruk av en annen manns eiendom, kan man gjøre hevd på å eie jorda selv. Bruker man hevdbestemmelsen på fast eiendom analogisk på politiets bruk av trafikkdata, betyr det at politiet under visse forutsetninger har krav på teleoperatørenes trafikkdata så lenge de kan oppdrives.

Dersom teleoperatørene ikke har lagringsbehov i mer enn 2 dager, som blant annet gjelder for mange teleoperatører i Tyskland, er politiets adgang til trafikkdata i praksis tatt bort. Spørsmålet er om dette er en tilsiktig og ønskelig virkning sett fra mobilabonnentens ståsted. Hvis kundene hadde vurdert en lagringstid på 6 måneder som en vesentlig større ulempe enn en lagringstid på 3 måneder, ville de, etter min mening, tegnet abonnement hos teleoperatører (eventuelt månedsfakturering) med den korteste lagringstiden. Det er ingen ting som tyder på at dette har vært avgjørende for kundene. Dette taler for at politiets rett til data ikke bare behøver å knytte seg til den tiden kundene selv har behov for å lagre dataene, men også til en tidsramme på minst 6 måneder. Derimot kan ikke samme hevd-resonnementet brukes til å strekke lagringstiden til 12 måneder. Men også det siste kan forsvares om kundenes data ivaretas på en bedre måte; her kan nevnes økt strafferamme til 4-5 år og domstolskontroll.

Hei Frode og Tor! Det hadde vært interessant om dere kunne legge fram om dere har noen direkte økonomisk interesse for deres kamp mot Datalagringsdirektivet, nå eller i nær framtid?

Det har jo blitt mer og mer vanlig med Astroturfing (Astroturfing is a form of advocacy often in support of a political or corporate agenda designed to give the appearance of a "grassroots" movement. Kilde: Wikipedia) og at PR-byråer finner stadig mer oppfinnsomme måter å "frame" politiske debatter for eksempel.

I mange tidsskrifter som omhandler saker med stor økonomisk gevinst så er det mer og mer vanlig at alle artikler har en sånn avklaring på "conflicting interests" nederst i artikkelen, og på UiO så er det egne sider der folk med økonomiske interesser ved siden av jobben blir pålagt å legge dem ut der. Siden dere to er såpass aktive så hadde det sikkert vært en fordel for dere også å gitt en avklaring på dette. Jeg har absolutt ingen økonomisk interesse av å kjempe mot Datalagringsdirektivet, ikke noen fremtidig lukrativ jobb å se fram til for eksempel. http://en.wikipedia.org/wiki/Astrot urfing

For ordens skyld: Dere er IKKE skyldige til det motsatte er bevist, så ikke ta det ille opp om dere ikke ser noen grunn til å gi en slik avklaring. Dere trenger ikke engang bevise deres uskyld ;-)

Nationen skriver i dag: "EU går nå gjennom en rekke direktiv, herunder datalagringsdirektivet, for å bedre personvernet for borgerne. Høringsfristen til denne store satsingen gikk ut 15. januar 2011. Har EFTA levert en felles høringsuttalelse? Nei. Har Norge gjort det? Nei. Enda en mulighet til å fremme Norges holdning har gått tapt. Og det i den direktivdebatten som har skapt størst engasjement her hjemme på mange år."

Dette forsterker inntrykket at ja-tilhengerne ikke interesserer seg nevneverdig for personvernproblemene, demokratiproblemene og problemene i forhold til statens eierskapskrav til borgernes private kommunikasjon, som Datalagringsdirektivet reiser.

Jeg har aldri hørt noen som er medlemmer i idealistiske organisasjoner for å drive med Astroturfing. Er man liksom astroturfer hvis man er medlem i Stopp Datalagringsdirektivet? Advokatforeningen og pressen går jo mot direktivet av rent faglige årsaker, og da tror jeg du blir ganske allene om å hentyde Wessel-Ås som en mulig astroturfer.

Det er Høyre som er i forhandlinger med Arbeiderpartiet om å "bedre" direktivet, så det er de som burde ha levert inn EUs hørting via EFTA, og ikke forhandlet på det nivået de gjør nå. Hadde Høyre eller motstanderne av Direktivet hatt muligheten til å levere inn høringssvar gjennom Stortinget? I så fall så burde de ha vurdert dette, og det har de kanskje gjort, mot å lage egne nasjonale regler.

Uansett, at Arbeiderpartiet ikke har hatt noen som helst høringssvar å komme med, viser at de er likegyldige til om direktivet er i sin nåværende form eller blir innskrenket/utvidet. Det er en interessant observasjon.

Først av alt, det er en del feiloppfatninger rundt Datalagringsdirektivet

Det er særlig tre gale påstander som har versert, og som det er viktig å rydde opp i:

1. At Datalagringsdirektivet ikke medfører noen særlig forskjellig lagringspraksis enn i dag. Den påstanden er feil. DLD krever lagring av en lang rekke andre data enn tidligere, DLD krever lagring i lengre tid enn før, og DLD krever lagring av data for helt andre formål enn tidligere - og er et etterforskningstiltak rettet mot hele befolkningen.

2. At Datalagringsdirektivet gir større sikkerhet, fordi det krever sletting av data. Den påstanden er feil og sterkt misvisende. DLD krever en lagringsplikt, og DLD krever lagring av opplysningene om alle innbyggeres kommunikasjoner og internett-bruk.

Uansett kan - og bør - regler for sletting av data gjennomføres. Disse bør fastsette at de aktuelle dataene slettes etter hver faktureringsperiode når de ikke lenger er nødvendige for administrative formål hos den enkelte teletilbyder. En slik sletting av data har ingenting med Datalagringsdirektivet å gjøre.

3. At Datalagringsdirektivet krever fire års strafferamme før data kan utleveres. Den påstanden er feil. Tvisteloven gir i følge lovforslaget adgang til å gi private aktører tilgang til trafikkdata. Dette dekker blant annet sivile søksmål - eksempel brudd på opphavsrettslovgivningen. Her er altså private firmaer i praksis gitt vid adgang til å leke privat politi. Dette alene gjør at gjør alene at påstanden om "4 års strafferamme" er helt feilaktig, og må karakteriseres som feilinformasjon. Dessuten kan Politiets sikkerhetstjeneste (PST) etter lovforslaget som ble fremlagt få opplysninger ut uten noen som helst mistanke til konkret person. Dette dekker svært mange situasjoner, og politiet kan altså bruke PST for å få tilgang når andre hjemler ikke strekker til. Påstanden om fire års strafferamme er sterkt misvisende, og det er et meget viktig poeng. Hvis man først har fått gjennomført å tvangslagre hele befolkningens data kan reglene når som helst endres. Det norske lovforslaget til å innføre DLD sier også følgende helt åpent: "Det åpnes også for utlevering i enkelte andre typer saker som vil være særlig vanskelig å etterforske uten tilgang til data."

Med alle disse bestemmelsene som tilsammen gir åpninger for utlevering i mange flere saker enn de som vedrører alvorlig kriminalitet, vil et hypotetisk scenario med Datalagringsdirektivet i Norge gjøre det mye lettere å få ut opplysninger om borgerne enn noengang før. Merk at dette er hypotetisk, fordi mange mennesker gradvis begynner å forstå hvilket omfattende overvåkningstiltak det er snakk om. Dermed blir nok dette overgrepet mot hele befolkningen slått tilbake - før eller siden. Men da gjelder det at folk virkelig våkner nå. Hva som er særlig viktig, er å gjennomskue bruken av særlig skremmende kriminalitet som terrorisme og barneporno som psykologiske virkemidler for å skape angst og på den måten få folk til å godta overvåkning og invadering av privatlivet.

Hva som er viktig å være klar over er dette:

Statens og maktapparatets muligheter til å få opplysninger om folks privatliv må holdes på et absolutt minimum dersom vi skal klare å minimalisere maktmisbruk overfor borgerne. Rent praktisk betyr det at innsamling og lagring av opplysninger om hva folk foretar seg og hvem de har kontakt med, må begrenses til tilfeller der det foreligger en skjellig grunn til mistanke om faktisk kriminalitet - som derfor utløser etterforskning. Dette grunnleggende prinsippet for en rettsstat besvarer også spørsmålet som ofte stilles av tilhengere av Datalagringsdirektivet: "Hvordan skal vi da dekke politiets behov?" Premisset bak spørsmålet om "hvordan skal vi gjennomføre direktivet" er grunnleggende feil, og den er feil fordi det ikke foreligger noen krisesituasjon eller unntakstilstand som er i nærheten av å kunne berettige til en innsamling av opplysninger av alles bevegelser.

En terroraksjon virker dramatisk og skremmende og er svært tragisk for de som blir rammet, men har mindre betydning sett i den store sammenhengen. Terroristene på verdensbasis har ikke klart å ta livet at tilnærmelsesvis det antall mennesker som dør bare i Norge hvert år på grunn av tobakksrelaterte sykdommer - det dreier seg om godt over 7000 mennesker. En vanlig influensaepidemi fører til at mange dør, og risikoen for å dø av influensa er mange ganger større enn risikoen for å bli drept som følge av en terrorhandling.

De menn som tenner seksuelt på barnekropper utgjør en ytterst liten minoritet, og det er ganske enkelt helt feilaktig at barneporno og barnemisbruk tar overhånd. Hvor mange menn synes at en barnekropp er seksuelt tiltrekkende, hvor mange menn er tiltrukket av en aseksuell og kurveløs barnekropp?

La oss se disse tingene fra en realistisk synsvinkel. Frykt og panikk har til alle tider banet veien for ufrie og i verste fall totalitære og undertrykkende samfunn, fordi makthavere har brukt frykt i befolkningen til å øke sin makt - ved å tilby en falsk trygghet mot at innbyggerne gir opp sin frihet.

Tiltak som Datalagringsdirektivet kan i liten grad hjelpe mot alvorlig kriminalitet, fordi kriminalitet bare kan bekjempes ved å gå direkte på de som er kriminelle. Tanken bak en innsamling av opplysninger om alle borgere, bunner i et generelt ønske om å kontrollere mennesker for ulike formål snarere enn å spesifikt bekjempe kriminalitet. Samfunnet har i dag alle de fullmakter og legale muligheter som trengs for å motarbeide de ulike former for kriminalitet.

Pål, svaret på ditt spørsmål er nei. Håper det var avklarende nok for deg:-)

Per Inge. Det du driver med nå er "villedende og uredelig kampane mot datalagring". Du driver med hypoteser for å få argumentasjonen inn på et spor hvor det spilles på ordbruk som maktmisbruk, overgrep og ønske om å kontrollere mennesker. Heldigvis gjennomskuer de aller aller fleste slik argumentasjon. 6 av 10 nordmenn er for DLD, kun 24% er i mot.

Vi har diskutert dette før, men du fortsetter å gjenta at det er feil at det kreves 4 års strafferamme for å utlevert trafikkdata og at det er sterkt misvisende å si dette. EUs Datalagringsdirektiv er innført for å bekjempe alvorlig kriminalitet. FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet har en definisjon av «serious crime» som atferd som utgjør et lovbrudd som kan medføre frihetsberøvelse i minst 4 år eller en strengere straff. Det er bakgrunnen for at man har satt 4 års strafferamme. Så er det i lovforslaget listet opp noen saker hvor strafferammen er lavere enn 4 år, saker som vil være særlig vanskelig å etterforske uten tilgang til data. Dette dreier seg bl.a om narkotikalovbrudd, danne kriminelle forbund, grooming og menneskemugling. Disse paragrafene er altså listet opp i loven. Skal loven endres så må det gjøres av Stortinget som lovgivende organ.

Tvisteloven gjelder uansett om DLD blir innført eller ikke. Høyesterett avgjorde i fjor at taushetsplikten til teleselskapene kan oppheves også i sivile saker. Ingenting endres dermed etter innføringan av DLD i Norge på dette feltet. Når det gjelder PST vil jeg bare si at så vidt jeg skjønner så endrer ikke DLD i seg selv på noe når det gjelder PSTs rutiner. De må også ha en domstolsavgjørelse, men PST-sjefen har fullmakten til å "skyte først og spørre etterpå". For min del har jeg tiltro til PST og har stor forståelse for at de må kunne iverksette tiltak ut fra de rutiner de har.

Politiet må gå til en domstol med skjellig grunn til mistanke mot en eller flere personer i en alvorlig krimsak eller i en sak går som går under en av paragrafene som er særskilt listet opp (har lest blogger og artikler hvor folk tror at for "unntakene" trengs det ikke domstols-avgjørelse, men det gjør det selvsagt). Utlevering ifm Tvisteloven eller til PST følger rutiner som allerede eksisterer. Alt i alt blir da min påstand at det ikke blir lettere å få ut opplysninger om borgerne i framtiden.

Tor, poenget er vell at om 4 års strafferamme bare er halve sannheten, bør man slutte å bruke denne halve sannheten som om den er en hel.

Da kan vi i samme omgang minne hverandre om (ennå en gang) at strafferammen er akademisk for alle de som aldri vil komme i nærheten av noen, dvs alle uskyldige, som til tross for det, får sine trafikkdata tvangslagret av myndighetene (til politiformål) (før det er mistanke om noe straffbart forhold) (uten mulighet for så skjule sine spor) (i strid med deres selvfølgelig rett til fri og uavhengig kommunikasjon) (pluss diversje andre grunner for å avvise hele greia) :-)

Nå er det en deradikalisering som skjer for fullt i samtlige land i hele Midt-Østen, til og med Saudi-Arabia uten at dette avspeiles overhodet i PST sin åpne trusselvurdering. I alle disse revolusjonene så har radikal islamisme vært et ikke-tema, men tvert i mot "vestlige" verdier som PST, Arbeiderpartiet og sansynligvis Høyre (Høyres såkalte "sjel") prøver å ødelegge her i Norge ved hjelp av et Direktiv fra EU. Boka The De-Radicalization of Jihadists Transforming Armed Islamist Movements By Omar Ashour fra 2009 har blitt referert til en rekke ganger, blant annet på BBC. BBC hadde i dag et veldig interessant program om viktigheten av en fri og uavhengig presse i Midt-Østen.

Å overse disse markante internasjonale trendene er som å lukke øynene for den globale finanskrisen fra 2008. Hvordan er det mulig å overse dette i et trusselbilde??? Jo, man er jo ikke interessert i å framstille sikkerhetssituasjonen som om at radikal islamisme er på nedtur slik vi har sett mange terrorbevegelser har plutselig forsvunnet slik som Røde Brigade eller nynazismen forsvant i 2001. Fiendebildene må bevares for å få lurt politikerne til å godta Datalagringsdirektivet.

Dette viser at de byråkratiske prosessene har begynt å leve sitt eget liv. Noe skal disse også leve av, men trenger man egentlig å ødelegge den friheten man angivelig skal forsvare? Det heter å skylle babyen ut med badevannet, og når fler og fler tegn tyder på at dette direktivet ikke kommer til å bety noe som helst i forhold til terrorfaren, så skjønner ikke jeg hva man skal med det i utgangspunktet. Publisering av Mohammed-tegningene og konfrontasjon gjennom krig skaper terrorfare, og den faren greier man aldri å hindre ved hjelp av massiv datalagring. Dette har de vel skjønt nå de som sitter på toppen og juger om masseødeleggelsesvåpen og skremmebilder av fanatikere?

Norge bør gå foran som et foregangsland til de nye demokratiene i Midt-Østen ved å vise at man ikke MÅ ha en politistat for å ha et stabilt samfunn. Disse folkene er interessert i frihet og likestilling, men vi hjelper dem ikke med det når USA og EU tvinger dem til å skrive under på ACTA avtalen slik de planlegger alle utviklingsland skal gjøre. Ja faktisk, det er planen, global overvåkning. SjekkWikipedia

Trusselen mot opplysningstidsideer og menneskerettigheter kommer i dag først og fremst fra vestlige næringsinteresser og vestlige broilerpolitikere, ikke radikale islamister.

Man må se på de store trendene for å skjønne hvilken sammenheng Datalagringdirektivet går inn i. Hvor mange politikere eller toppbyråkrater har egentlig greie på Verdens handelsorganisasjon sine avtaler? Praktisk talt ingen!

Når det er forhandlingsmøter så er det på forhånd bestemt hvilken posisjon man skal innta, og hvis noen av deltagerne er i nærheten av å stille spørsmål med hovedmålsetningen så møter de ikke bare massiv motstand, de blir satt på sidelinjen med en eneste gang.

De resterende deltakerne går på autopilot. Dette gjelder uansett hvilket parti de representerer vil jeg anta. Utenrikspolitikere, diplomater i utenrikstjenesten er forhåndsprogrammert for å "ivareta norske interesser". Ikke en kjeft stiller spørsmål ved hovedlinjene i forhandlingsstrategien som er fastlagt av store internasjonale avtaler i Verdens handelsorganisasjon.

Motkreftene er bare å finne i de store utviklingslandene som Brasil, India eller Kina. De er de eneste som har kapasitet til å delta i "implementeringsspillet" av reglene. Datalagringsdirektivet er en del av dette globale implementeringsspillet og er en forlengelse av implementeringen av TRIPS og ACTA.

Dette forklarer hvorfor utenriksministeren, statsministeren, politiet og EU for den saks skyld ikke stiller spørsmål, men bare "instendig ønsker" å gjøre Datalagringsdirektivet til Norsk Lov. De skjønner ikke sammenhengene selv engang, men prøver så godt de kan å rasjonalisere noen argumenter (les: tøve ihop noe i sitt eget hode som de selv forstår, men som de vet jobbene deres er avhengig av). De tror at den ene av de to gruppene som konkurrerer, dvs. den som er for å implementere tradisjonell intellektuell eiendomsrett på digitale markeder, er den som lønner seg i lengden. Problemet er at eksperter på området er nærmest unisont imot. Hvordan kan det ha seg?

La meg forklare med et eksempel: Irak og Afghanistan krigene til George W. Bush og Tony Blair har vist seg å være komplette fiaskoer begge to. USA er på vei ut av Irak OG Afghanistan uten å ha oppnådd noe, men derimot ført så kostbare kriger at USA praktisk talt er konkurs. De lidelsene de har påført landene er helt uvirkelige. De aller aller fleste eksperter var sterkt imot Irak og Afghanistan krigene. Hvorfor? Jo, de visste alle sammen at krig ikke løser noen ting, men somregel skaper enda flere problemer.

Spol frem ti år til 2011 i Midt-Østen. Det USA ikke klarte med tusenvis av milliarder i Afghanistan og Irak, gjør sivilbefolkningen unna på noen uker med minimal blodsutgytelser.

Man ser altså at politikere og diplomatiet sin styring etter hva som måtte være på moten av statsvitenskapelige doktriner svært ofte har syltynn vitenskapelig begrunnelse og er direkte feil. Likevel så danner de allianser med næringslivet (les våpenindustrien, medisinske selskaper, programvareindustri, underholdningsindustri) for å få viljen sin. Kanskje Hollywood vinner litt, men det hjelper lite så lenge USA allerede i dag er konkurs som følge av ytterst usosial oppførsel. Det er ikke Obama sin feil, han har svært liten påvirkningskraft på disse kreftene som Bush slapp løs gjennom sine to presidentperioder.

Tips til videre lesning for de som ikke vil gå gjennom livet som en nyttig idiot :-) The ImplementationGame: The TRIPS Agreement and the Global Politics of Intellectual Property Reform in Developing Countries

Jeg har skrevet mange kommentarer til dette innlegget til Jon Wessel-Aas og påpekt at Datalagringsdirektivet egentlig bare er en brikke sammen med ACTA, IPRED, INDECT, etc. For de som trodde dette var konspirasjonsteorier vil jeg anbefale denne artikkelen:

"The US delegation to the meeting "indicated that it was considering approaching each [EU] member state to ensure that the data collected on the basis of the recently adopted Directive on data retention be accessible to them," according to the notes of the meeting.

Representatives from the Austrian EU presidency and from the European Commission said that these data were "accessible like any other data on the basis of the existing ... agreements" the notes said."

http://euobserver.com/9/21580

Påstandentil Ingjerd Schou om at Høyre bare tenker på "norske interesser" er bare tull. Høyres stortingsrepresentanter har sagt at USA presser mere på enn det EU gjør. Håper folk flest skjønner at deres status som borger kommer til å devalueres kraftig dersom Datalagringsdirektivet blir innført.

Til min forbauselse ser jeg først nå at moderator har slettet mitt svar i kommentar 284, og det antakeligvis først etter at debatten var avsluttet. Jeg har aldri hentydet Wessel-Aas som en mulig astroturfer; Lykkja misforstår dersom han mener jeg har gjort det.

Wikipedias definisjon: “Astroturfing is a form of advocacyoften in support of a political or corporate agenda designed to give the appearance of a "grassroots" movement.”“Faking a grassroots movement is known as astroturfing.”

VerkenHagenborg eller jeg har noe sted i denne tråden skapt inntrykk av at vi snakker på vegne av en grasrotbevegelse. Uansett, finnes det ikke noen grasrotbevegelse som kjemper for DLD i Norge. Grunnen til at DLD-tilhengerne ikke står like sterkt på barrikadene som DLD-motstanderne antydet jeg i Et feilslag#53 annet avsnitt. Derimot viser vi til en Datalagringundersøkelse hvor det fremkommer at 24 % av folket var mot implementering av DLD og 57 % for; dette gir forholdstallet 1:2,4. I Stortinget er forholdstallet omtrent 1:1 (Høyre avklarer sitt standpunkt i dag). 70 % av høringsuttalelsene er negative til DLD, dvs. forholdet 1:0,4.

I artikkelen "Keep Off the Astroturf" New York Times beskriver Ryan Sager protestene mot Obamas helsereform slik: What exactly is Astroturf supposed to mean? Typically, that, in the absence of widespread support for a position, some unseen entity manufactures the appearance of it. But is that really what’s happening here? With voters split fairly evenly down the middle on health care reform, it seems presumptuous to label your side “real” and the other synthetic. Considering today’s 24-hour cable news babbling, down-and-dirty blog activism, and talk-radio rabble-rousing, it’s worth asking if the Astroturf epithet [nedsettende betegnelse, skjellsord] still has meaning”

Lykkja tar feil om han mener det ikke er mulig å være medlem av grasrotbevegelsen “Stopp Datalagringsdirektivet” og på samme tid være astroturfet (”betalt”) av f.eks. pressen eller andre som har økonomiske eller politiske interesser i et DLD-veto. Pressen legger stor vekt på at DLD utgjør inngrep i anonyme vitners kildevern og vilje til å gi godt nyhetsstoff, Advokatforeningen fokuserer kanskje mer på konfidensialitet og diskresjon i telekommunikasjonen, Rødt på politisk overvåking og Stopp-DLD mer på inngrep i den private sfæren og overvåking framfor pressefriheten. Jeg angrer på at jeg trakk Wessel-Aas inn her, men han opererer under forskjellige hatter: først og fremst som leder av den internasjonale juristkommisjon, men også som advokat for NRK, aktivt medlem av Stopp-DLD og medlem i Advokatforeningen. Hvor mye av hans engasjement som gjøres for grasrota og hvor mye for de andre, er det ikke mulig å vite. Jeg understreker at det overhodet ikke er noe mistenkelig i dette. Det jeg stiller meg undrende til, er hvorfor det bare er Hagenborg og jeg som skal svare på spørsmål om astroturfing og ikke også alle de andre som har deltatt på tråden.

Jeg har tydelig vist med min kommentar 59 og 250 nest siste avsnitt samt mitt innlegg i Dagsavisen Feilinformasjonden 31.1.11, at ingen statlig myndighet eller politisk parti ville ha astroturfet meg – og selv om myndighetene ville kunne ha tjent på en slik virksomhet, ville det vært nesten utenkelig at de ville involvert seg i noe slikt.

Helt til slutt, Lykkja skriver i kommentar 289 at ”radikal islamisme er på nedtur”. Årsaken til at antall alvorlige terrorhandlinger det siste tiåret er holdt under en viss kontroll, kan skyldes nettopp anti-terrorlover, bruk av trafikkdata, overvåkning og millioner av forbrukte timeverk i sikkerhetskontroller på flyplasser og lignende steder. Det er for tidlig å si hvordan mulig demokratiseringsprosesser i Midt-Østen vil svekke radikal islamisme og terror.

Jeg viser til sitatet ovenfor, fra ditt siste innlegg.

For ordens skyld: Jeg har, i likhet med mange tusen mennesker, satt mitt navn på listen over borgere som støtter Stopp Datalagringsdirektivets sak. Jeg er imidlertid ikke engasjert i selve organisasjonen på noen annen måte.

Når det for øvrig gjelder mine øvrige "hatter", representerer de en skjønn enighet i dette spørsmålet. Det finnes - meg bekjent - faktisk ikke én uavhengig jurist-/advokatorganisasjon i Europa som ikke er kritiske til datalagringsdirektivet.

Og det er ikke så merkelig, når det aktuelle tiltaket griper inn i og/eller berører en rekke sivile og politiske rettigheter på en gang:

• retten til privatliv
• retten til fortrolig privat kommunikasjon
• informasjons- og yringsfriheten
• organisasjonsfriheten
• uskyldspresumsjonen
• s elvinkrimineringsforbudet

Ellers ser jeg at du heller ikke anser mine roller som problematiske - og det er godt.

Som du kanskje har fått med deg så har det vært en del dokumentarer på TV, skriverier i avisene og mye diskusjon på nettet om sterotypiene om islamsk fundamentalisme har så mye rot i virkeligheten. I går for eksempel på Urix så tok forfatteren Elias Khoury, forfatter av boken som nylig kom ut på Aschehoug, "Som hun sover" opp dette og sa at folket ikke var interessert i hverken diktatur eller islamske stater. Jeg hørte på radioen en dag der det muslimske brorskapet har forsøkt i 20 år å fortelle USA at de ikke ønsker noe kalifat. Jeg leste boka "Tre kopper te" for en stund siden der en amerikaner hadde bygdt 131 jenteskoler sammen med Taliban og andre "primitive stammer" i Afghanistan.

Jeg tror du har fått en overdose eller to av propaganda rett og slett, for det verdensbildet du legger for dagen har veldig lite med det verdensbildet som troverdige informasjonkilder gir av islamske politiske krefter.

Når det gjelder å stille spørsmål om du og Hagenborg astroturfer, så er det høyst relevant. Å arbeide for menneskerettigheter kan kvalifisere til ubetalte verv i idealistiske organisasjoner som Elektronisk Forpost Norge, mens å arbeide for de største arbeidsgiverne, mektigste og med størst økonomisk makt kvalifiserer til mange "tillitsposisjoner" som er godt betalt. Å sparke oppover er som å gjøre seg uvenner med de fleste som kan tilby en stillinger. Det vet nok mange som ikke vil sette navnet sitt på underskriftslista til Stopp Datalagringsdirektivet. Svingdørspolitikk er så vanlig at jeg har begynt å bli mistenksom. Det er ikke få i Norge som har lært seg trikset med ha blande hattene over tid som er en slags tillatt form for korrupsjon. Man innfører karantenetid i mange sammenhenger for å motvirke dette.

Du skriver "Derimot viser vi til en Datalagringundersøkelse hvor det fremkommer at 24 % av folket var mot implementering av DLD og 57 % for; dette gir forholdstallet 1:2,4. I Stortinget er forholdstallet omtrent 1:1 (Høyre avklarer sitt standpunkt i dag). 70 % av høringsuttalelsene er negative til DLD, dvs. forholdet 1:0,4."

Du kan få akkurat det svaret du vil, maks kamuflering av spørsmålet så det virker mest mulig nøytralt, men likevel spiller på psykologien slik at man får det svaret man vil.

Lager man en nøytral undersøkelse, hvilket Arbeiderpartiet ikke har, så får man dette resultatet, og det viser at 80 prosent av befolkningen i EU er imot de betingelsene som Datalagringsdirektivet stiller. Se side 48, og sammenlign med kravene DLD stiller.

http://ec.europa.eu/public_opinion/flash/fl_225_en.pdf

Den 9. mars så begikk PR-rådgiverne i Høyre og partiledelsen muligens Høyres histories største tabbe siden de totalt undervurderte befolkningen og sine egne velgeres sans for prinsippiell forståelse. Rettsstatspartiet Høyre vedtok å gå imot fundamentet for rettstaten, det vil si prinsippet om at borgerne kontrollerer staten. Lincoln, Touqeville, Jefferson, Franklin ble i praksis kjørt på søppeldynga av Erna og Co. da partiet ca. 19.40 den 9. mars vedtok at de vil hjelpe et sosialistisk parti med kollektiv masseovervåkning av hele befolkningens private kommunikasjon.

Gleder meg allerede til Erna og Co. prøver å bortforklare det hele med noe som antagelig kommer til å høres slik ut "dessverre så kunne ikke Arbeiderpartiet imøtekomme Høyres strenge krav til personvern og prinsippielle tenkning...". De kommer til å ro så det fosser for å berge restene av partiet til neste valg. Arbeiderpartiet sitter i saksa allerede. Dette kommer til å bli Norgeshistorie, pensum for alle skoleelever framover, da Norges to største partier gikk nedenom og hjem, på en sak som de trodde skulle bli en lett øvelse i å føre folket bak lyset.

Hvor var du da Høyre brakk ryggen?

At den amerikanske terrorredselen likevel klarte å spre seg helt til lille Norge som ikke engang er medlem av EU er meg en gåte. At norske politikere lar seg villig lede direkte til slakterbenken i et så vidt stort antall er like forunderlig. At deres intellekt ikke er i stand til å begripe hvilke enorm overvåkning de nå beslutter er en dyp og for meg varig skuffelse.

Jeg har i hele mitt liv trodd at politiker ble man når man var opptatt av det alminnelige menneskes ve og vel og at grasrota (demokratiet) var den kilden man lyttet til, arbeidet for og søkte å ta vare på. Så tok jeg altså fullstendig feil av både AP og Høyre hvor toppolitikerne nå fremstår som til dels stupide, bakstreverske, maktsyke haleheng til en ny redsels og maktpolitikk (Patriot Act) skapt av den “kriminelle” Bush (er vel etterlyst nå for Irak-episoden) og hans nikkedukker.

I neste øyeblikk nå, så har vi etablert et meningspoliti (PST eller ???) som banker på hos de som måtte mene noe annet enn makthaverne. Vi kommer nå farlig nær å være et diktatur hvis høyeste ønske jo er å total-overvåke sin egen befolkning. Jeg mener - AP og Høyre etablerer nå en plattform som - hvilke som helst regjering, når som helst og helt ubemerket, kan bruke til å omgjøre landet vårt til et diktatur.

I Tyskland så man i midlertidig plutselig lyset i tunnelen og at DDL var et grovt brudd på Tysk lov og avlyste det hele etter 2 år. Effekten etter to år var dessuten lik null når det gjaldt å finne terrorister. Men her i landet vårt lukker AP og Høyre-ledelsen faktisk øynene for slike fakta. For den makten DDL gir disse maktsyke politikerne våre er tilsynelatende alt for tiltrekkende. Og med en slik makt går mange politikeres drøm dessverre i oppfyllelse - mens hver enkelt av oss leies sakte men sikkert mot slakterbenken….Huuu

Det er mulig at minst 21 av Høyres representanter ville ha stemt for DLD, men dette kan ikke Arbeiderpartiet vite. I stedet for at Høyre bruker partipisken for å få sine representanter til å stemme for DLD, utnytter de sin posisjon til finne en løsning som hele partigruppen kan enes om. Arbeiderpartiet bør, etter min mening, akseptere Høyres forslag om 6 måneders lagring og enkelte skjerpelser av kravet for utlevering av trafikkdata. Kommer det også krav om at det må foreligge konkret mistanke for utlevering av data, spørs det om Arbeiderpartiet vil gi etter. I så fall, ville man mest sannsynlig oppleve at antall utleveringer av trafikkdata ville gå ned i forhold til dagens praksis. På den annen side, blir det et DLD-veto, er dette verre enn alle andre løsninger.

Til Lykkja

Den statistikken du viser til, dreier seg om innholdsdata. 16 % vil uten betingelser akseptere telefonavlytting for at politiet skal kunne avsløre terror, 22 % er vilkårsløst for overvåking av kredittkortbruk, 25 % for internettovervåking (web-sider som blir besøkt) og 41 % aksepterer at deres personlige detaljer/effekter blir overvåket under flyturen.

Du bruker noe av samme taktikken som Frp’s Bård Hoksrud, som mener at DLD vil føre til at politiet kan se hvilke internettsider vi har besøkt og at de kan følge oss døgnet rundt dersom vi har en påslått mobiltelefon, men som ikke brukes, i lomma. Smarttelefon er foreløpig nokså spesiell, og synes man de hyppige registreringene denne telefonen gjør, er ille, så finnes det nok av gode alternative mobiltelefonløsninger.

Fremskrittspartiets velgere er de sterkeste tilhengere, 2 av 3 stemmer for DLD, se Flertall for datalagring. På denne bakgrunn blir det nesten litt brutalt når Siv Jensen svinger partipisken den 10.12.2010 til tross for at minst 15 frp-representanter ønsker å stemme ja. Under høringen av Arne Johannessen og politidirektøren, går Bård Hoksrud ut for å svare på spørsmål fra journalister. Han synes det er lavmål når Politileder går i strupen på Frp 10.2.2010 for dette, og forklarer at han ”er blitt oppdatert om hva som kom fram i høringen mens han ikke var til stede.” Dette er ikke nok; han burde selvsagt selv ha sett den manglende delen som ligger ute på Stortingets nett-tv.

Når det gjelder astroturfing, så er det å strekke begrepet altfor langt om dette også skulle omfatte personer som gjør noe positivt for makthaverne, overordnede eller andre som kanskje kan komme til å gi en gjenytelse ved en senere anledning. For meg har det vært mer enn godt nok å delta med mine personlige meninger i en debatt som har vært både spennende og utfordrende, mye takket være aktiv deltakelse fra artikkelforfatteren selv.

Hva som er slående ved denne saken, er all den desinformasjonen som har blitt spredt. Et eksempel på desinformasjon er påstandene om at DLD bare kommer til anvendelse i saker med strafferamme på minst fire år. Som tidligere nevnt gir Tvisteloven hjemmel for at private interesser kan få tilgang til dataene i forbindelse med sivile søksmål. Og da er det ikke snakk om straffesak, men om sivilsak. Da gjelder ingen krav til strafferamme. Denne hjemmelen dekker alle opphavrettslige saker, altså fildeling av film og musikk. Vi kan mene hva vi vil om fildeling, men likestilt med barneporno og terror er den ikke. Dessuten kan PST (Politiets sikkerhetstjeneste) få ut dataene når som helst bare på grunnlag av mistanke - uten noen som helst krav om strafferamme og uten at det engang trenger å foreligge mistanke mot noen konkret person.

Påstandene om mange års strafferammer er egnet til å få folk til å tro at Datalagringsdirektivet bare handler om å bekjempe alvorlig kriminalitet. Men dessverre er det annerledes. De mange tilleggs- og unntaksbestemmelsene gjør at makthaverne kan få ut opplysningene om enkeltindivider - stort sett uavhengig av strafferammer. Hvis opplysninger er lagret, vil de bli brukt. Det vil alltid være "gode formål" og begrunnelser for kontroll. Og det vil alltid være mulig å møte motforestillinger med "Så du er tilhenger av barnemisbruk du?" "Så du er tilhenger av at små barn skal kjøres i hjel du?" Våkne borgere må på sin side forstå at virkeligheten er mye mer sammensatt.

Det er viktig å være klar over at det norske kriteriet om 4 års strafferamme har liten betydning, på grunn av alle unntaks- og tilleggsbestemmelsene som gjør at makthaverne stort sett kan få ut alle de opplysninger de vil. Dersom da informasjonen om alles kommunikasjon og nettbruk registreres og lagres, sier det seg selv at folks privatliv blir uthulet og at makthaverne mye lettere enn noengang før kan få vite alt de ønsker å vite. Husk at i Storbritannia og Danmark registreres også de nettsidene folk besøker. Det finnes ingen grense for hvor langt man kan og vil gå, hvis man først godtar tanken om at staten skal ha rett til å kreve opplysningene om våre bevegelser lagret for fremtidige potensielle etterforskningsformål.

Det finnes ingen felles-europeisk definisjon på hva som er "serious crime," og ifølge Datalagringsdirektivet er det opp til hvert enkelt land som har innarbeidet dette i lovverket å selv bestemme hva som er "serious crime," hvilke kriterier som skal gjelde for utlevering, og hvilke myndigheter som skal få dataene utlevert. Hovedsaken for de som har utarbeidet DLD, er å få på plass en kontrollmekanisme som kan brukes når myndighetene ønsker å gjøre inngrep mot mennesker. Alvorlig kriminalitet er naturligvis en del av dette, og naturligvis er de få spredte terrorangrepene utført av noen stakkars terrorister som aldri vil kunne vinne eller destabilisere staten hva som politisk gjør det mulig å innføre DLD. Men terroristenes hensynsløshet og barnepornografenes fordervelighet endrer ikke på det faktum at for mye makt til myndigheter fører til misbruk av makt.

En stor utfordring er at mange mennesker i et demokrati har vanskelig for følelsesmessig å akseptere den realitet at makthavere og myndigheter som får for mye makt vil misbruke denne, enten landet heter Libya, Italia, Bolivia eller Norge. I diktaturer som det tidligere Sovjetunionen var folk flest meget vel klar over at myndighetene hadde maktambisjoner og at makt korrumperer. I Vesten tror mange feilaktig at demokratiet er en vaksine mot maktmisbruk, slik at de automatisk går ut i fra at maktutøvelse og kontrollmekanismer som alle ville forstå fører til maktmisbruk i eksempelvis Sovjetunionen plutselig blir helt ufarlig når den skjer i Norge. Men dessverre vil en forskyvning i maktbalansen føre til overgrep uansett hvilket samfunn det dreier seg om. Vi har hatt mangeårig politisk overvåkning i Norge i mange år etter at det burde ha vært klart at de som ble overvåket ikke utgjorde noen trusel mot rikets sikkerhet, og fremmede makter driver overvåkning av norske borgere uten at norske myndigheter har stoppet praksisen.

Det er nesten litt morsomt at det diskuteres heftig hvor mange som er tilhengere av Datalagringsdirektivet ut fra ulike meningsmålinger og spørsmålsstillinger. Nå er det jo slik at hvilke standpunkter man tar, avhenger av hvilken informasjon en oppfatter og hvilke kunnskaper en sitter inne med. Dersom man av hele sitt hjerte tror på at demokratiet i seg selv er et forsvar mot at det samme demokratiet ødelegges, og hvis man er helt overbevist om at makthavere og myndighetsetater aldri er korrupte og aldri misbruker makt i et demokrati, så er det vanskelig å forstå hvorfor ikke myndighetene skal vite alt om oss. De vil jo bare vårt beste, de vil beskytte oss mot de onde og fæle terroristene, bandene og barnemisbrukerne som lurer blant oss. Visst finnes slike, men at også et lands politiske makthavere kan utføre overgrep, det faller vanskelig for en del blant oss å forstå. Her ligger en stor svakhet ved demokratiet: Vekten på konsensus og fornektingen av motsetninger lærer mennesker til å tro på et urealistisk verdens- og virkelighetsbilde. Verden består ikke av de gode menneskene mot de onde menneskene, og all undertrykkelse er et resultat av at noen har makt over andre.

Forestillinger om at "den som har rent mel i posen, har ikke noe å frykte," er ikke bare urealistisk. Den er farlig, fordi den leder til forestillingen om at den som ønsker å skjerme sitt privatliv og for eksempel kommunisere eller betale anonymt, må ha noe kriminelt å skjule. Derfor må vi klargjøre at vi alle har noe å skjule, nemlig vårt privatliv og våre private disposisjoner. Staten har ingenting med hvem vi kommuniserer med eller hva vi kjøper, staten skal ikke kunne kreve opplysningene om borgernes handlinger og disposisjoner lagret uten at det foreligger en konkret mistanke om noe kriminelt slik at det iverksettes en etterforskning. Da skal den mistenkte overvåkes og etterforskes, og politiet skal selvsagt ha ressurser til å gjøre dette. Men de som ikke er mistenkte, må få være i fred. Vi er ikke frie, dersom opplysningene om hva vi gjør registreres og lagres!

Nå er det at det virkelig gjelder, mer enn noensinne, å informere folk på en saklig og nøktern måte om hva Datalagringsdirektivet og andre kontrolltiltak i virkeligheten innebærer. Er det noe som har vist seg gjennom hele menneskehetens historie, så er det at utbredelse av kunnskap og informasjon virker demokratiserende - fordi en befolkning av våkne, bevisste og kritisk innstilte borgere med kunnskaper vil kunne se behovet for en god maktbalanse i samfunnet.

Vi har nok et stykke igjen.