Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Alle meninger / Samfunn / Politikk
Arne Strand
Innlegg: 254
Kommentarer: 5

Revolusjon på gang

- 4166 visninger Innlegg

Dagens meningsmåling styrker inntrykket fra mange meningsmålinger i høst: Det er en stille revolusjon på gang i velgerfolket.

For første gang siden innføring av alminnelig stemmerett har høyresiden en stabil oppslutning på mer enn 50 prosent. Situasjonen er dramatisk for venstresiden og for Ap spesielt. Høyre er større enn Ap for femte måned på rad. Ved stortingsvalget i fjor var Ap mer enn dobbelt så stort som Høyre. Dramatikken understrekes av at Frp er omtrent jevnstort med Ap.

Hvis dagens meningsmåling hadde vært stortingsvalg, ville partimønstret og Stortingets sammensetning blitt forandret på en måte som aldri tidligere etter et valg. Stortinget ville ha bestått av tre omtrent like store partier, Høyre, Ap og Frp. De ville hatt en oppslutning på om lag 25 prosent hver og fått like store stortingsgrupper (45 representanter).

Dermed ville norsk politikk de neste fire årene tatt det lengste skrittet mot høyre siden mellomkrigstida. Landet ville fått den mest konservative regjering i historien med Erna Solberg fra Høyre som statsminister og Siv Jensen i en annen nøkkelposisjon i regjering. Høyrepartienes regjering hadde fått en sterkere posisjon i forhold til Stortinget enn selv det Ap hadde i sin storhetstid (1945–1961). Opposisjonen ville ha bestått av et sterkt svekket Ap med et lite SV på slep. KrF og Sp ville blitt redusert til to minipartier. Sentrum hadde mistet den politiske posisjonen og kraften sentrum har hatt i alle år etter første verdenskrig.

I praksis ville Norge med et slikt valgresultatet ha gått fra å ha et flerpartisystem til et trepartisystem. Systemet ville ikke være bærekraftig. Norsk politisk virkelighet består nemlig av mange kryssende konfliktlinjer som forutsetter flere partier. Tre partier kan ikke håndtere hovedkonfliktene i det norske systemet: Konflikten mellom høyre og venstre, by mot land, sentrum mot utkant, kristendom mot kulturradikalisme, økonomisk vekst mot miljøvern og konflikten mellom etniske nordmenn og våre «nye landsmenn». Det finnes også uenighet blant velgerne om sider ved norsk utenrikspolitikk. EU-saken er den mest sentrale. Et trepartisystem med ja-partiene Ap, Høyre og ja-vennlige Frp er ute av stand til å håndtere EU-saken hvis den skulle dukke opp igjen.

Det paradoksale er at velgerrevolusjonen ikke uttrykker et ønske blant velgerne om en ny høyrevridd kurs for landet. Velgerne ønsker mer av offentlige tjenester og tilbud og ikke mindre. Det er heller ikke noe utbredt ønske i befolkningen om lavere skatter og mer privatisering, som var driverne bak høyrebølgen på 1980-tallet. Mesteparten av høyresidens framgang i år skyldes regjeringsslitasje og flere grove tabbesaker i år fra regjeringens side. Sykehussaken er den siste og mest alvorlige for de rødgrønne. Regjeringen er splittet. Statsministeren bærer sprikende staur. Stoltenberg må ta grep om situasjonen før det er for sent.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.

Ragnar Johan Thomas Stenkjær
Innlegg: 16
Kommentarer: 238

Om å få det i fanget...

Kommentar #1

Det skulle ikke forundre meg om dette har en enkel forklaring:

Folk er opptatt av at politikken er det den utgis for. En venstreside som vingler og mangler kontroll, og som enda verre, bryter med de prinsipper den skulle forfekte, eller svikter den politikken den har lovt å føre, - til og med i en slik grad at den kommer til å føre opposisjonens politikk, har liten sjanse hos velgerne. Da kan selvsagt også høyresiden bare sitte med hendene i fanget - og telle stemmene som ramler i dens fang.

Kjell Johansen
Innlegg: 11
Kommentarer: 203

LE ELLER GRÅTE?

Kommentar #2

Det hele er jo til å gråte av, men noen ganger tar jeg meg dessverre i å le også. Det er så latterlig dumt mye av det som blir gjort av den rødgrønne regjeringa jeg ønska meg og fikk. Like latterlig er jo også mye av det de ikke gjør.

Men så lever jeg her i Oslo da. Ser i praksis hva de blå blå gjør og ikke minst ikke gjør der de har ansvar. Det er f--- ta meg til å gråte av det også. Og minst like latterlig dessverre for oss som bor her.

Så tenker jeg på hva som har skjedd med politikerne våre. Hva kan det skyldes at de ikke takler situasjonen? At oppegående mennesker med erfaring fra både det ene og andre sted i politikk og samfunn er i stand til å rote det sånn til for seg selv og oss velgere som trodde og håpet?

Det er jo som du er inne på Arne intet som tyder på at folk ønsker en blå blå politikk. Jeg vil i alle fall ikke ha det og om jeg skulle bli mer skuffa over mine egne så skal jeg ikke stemme de blå blå inn noe sted. Ikke i Oslo og ikke på Stortinget.

På den annen side Arne så tror jeg du innerst inne vet om flere og andre saker som gjør at folk ikke tror på de rødgrønne lenger. Sykehus er jo en ting, men hele det feltet er jo??

Så har vi mange andre områder, herunder enkelte som helst ikke skal debatteres, tror jeg.

Så har vi kriminaliteten. Så idag at bare i Oslo har politiet over 100 overgrepssaker som ikke er etterforsket. Vil vi ha det sånn da? Jeg vil ikke. Slik er det på noen andre områder også. Så da kan de blå blå fortsette å prate uten å stå til ansvar og allikevel få folk til å tro at de er bedre.

Det kan bli tunge tider Arne.

Terje Marøy
Innlegg: 53
Kommentarer: 589

Regjeringen står for apartheid

Kommentar #3

For folk flest er noen saker viktigere enn andre. Jeg selv er rød, og jeg har bidratt til denne regjeringen. Men for meg er det avgjørende hvordan solidaritet praktiseres. Denne regjeringen prioriterer solidaritet med den velfødde middelklasse.Når regjeringen stryker på solidaritet, har den etter min mening utspilt sin rolle.

Når den gjerrige hedmarkingen Sigbjørn Johnsen hevder at velferdsstaten koster for mye, er det flere veier å gå:

1. Man kan øke statens inntekter og beholde nivået.

2. Man kan senke ytelsene.

3. Man kan stenge enkelte ute.

Pkt 1 og 2 vil ramme de priviligerte familier med hus, to jobber, to biler og hytte på landet,. Stadig flere havner i den klassen.

Denne regjeringen fokuserer derfor på pkt 3, stenge enkelte ute fra velferden. Avisene meldte denne uka at 50.000 flere barn var rammet av fattigdom enn da regjeringen satte fattigdomsbekjempelse som prioritert oppgave.

Apartheid

Verst er likevel behandlingen av funksjonshindra. Jeg ser på den behandlingen som politisk forfølgelse og undertrykkelse. Flere tusen funksjonshindra lever under apartheid i Norge, 20 år etter at det ble avskaffet i Sør-Afrika. Erna Solberg ville i 2005 innføre lovfesta rett til sjølstyrt personlig assistanse for mennesker med assistansebehov. Sylvia Brustad fulgte opp, men så ble det bråstopp. Ungdommer som håpet på ei ungdomstid i 2005, opplevde at den ikke kom, nå må de se at regjeringen også vil isolere voksenlivet deres.

Funksjonhindra var utestengt fra de fleste arenaer i samfunnet i hele forrige århundre. De siste 20 årene har de opplevd et gradvis åpnere samfunn, for så å oppleve at Stoltenberg-regjeringen setter utviklingen 40 år tilbake. Under samhandlingsreformen skal tusenvis av mennesker fratas grunnleggende friheter og støtes ut i fortvilelse.

Forakt er vel mest betegnede for hvordan jeg per dato ser på Kristin halvorsen, Liv Signe Navarsete og Jens Stoltenberg. Det var langtfra deres menneskesyn Nelson Mandela slåss for på robben island. Er virkelig makt og flertallbekvemmelighet viktigere enn solidaritet?

Fagbevegelsen svikter

LO, YS og UNIO har hver på sin måte mye å rose seg for hva internasjonal solidaritet angår. Men i forhold til funksjonshindra i Norge faller de gjennom. Jeg synes det er strålende at de sto opp mot Sør-Afrikas apartheid, støtter undertrykte i ulike despotier, og at de støtter palestinere, med mye mer.

Men ikke en gang første mai eller 8. mars klarer de å skrive så mye som en parole til støtte for søstre og brødre som ikke kan løpe ut i gatene og demonstrere sjøl. Faktisk var det Siv Jensen som på 1. mai løftet disse fram. Selv ble jeg rasende over at en person som står meg sjøl aldeles fjernt politisk, er den som i praksis viser solidaritet med flokken nederst ved bordet.

Og raseriet mitt går ikke på Siv. Jeg takker henne. Men raseriet mitt rammer de solidaritetsprektige som glemmer hvorfor vi har ordet solidaritet.

Se http://stigmavakten.no/hXGXBoxdfI0Z.6.idium

Noen av egjeringens prestasjoner de siste årene

  • Sosialgettoer opprettes i flere kommuner, der folk med totalt ulik bakgrunn, interesser og ferdigheter tvinges til å leve og bo sammen.
  • IPLOS - et nasjonalt avviksregister etter mellomkrigsmønster, kartlegger alt av intime opplysninger om mennesker som trenger en eller annen form for offentlig tjeneste. Trenger du snømåking for å komme ut, vil Staten vite om du vasker deg nedentikl med såpe etter menstruasjon.
  • Funksjonshindra er stengt ute fra regjeringens IA-utvalg, og får dermed ikke ivaretatt sine interesser i forhold til inkluderende arbeidsliv på faglig kompetent vis. Fagbevegelsen har god vilje, men mangler kompetanse til å se på hva som kan få funksjonshindra ut i arbeid.
  • Ordninga med funksjonsassistanse, som gir funksjonshindra med assistansebehov mulighet til normalt arbeid, er lagt på is. Ingen nye ordninger blir godkjent.
  • Særfradraget, som medfører at man over skatteseddelen får refundert 28 øre av hver krone man bruker ekstra på sykdom eller funksjonsnedsettelse, er foreslått avviklet. Det gir en skatteskjerpe for arbeidende funksjonshindra på 10-50.000 kroner. Flere funksjonshindra som må bruke bil til arbeid på grunn av et utilgjengelig kollektivtilbud, får bare godkjent halv kjøredistanse.
  • Funksjonshindra som betaler 100% av bilforsikringen sjøl, og er uten skyld i trafikkulykke, må se at forsikringspengene konfiskeres av staten. Selv må de betale 150.000 kroner i egenandel på ny bil. Skjer uforskylt ulykke nummer to er personlig konkurs trolig neste steg.
  • Hjelpemiddelsentralen, et særdeles velfungerende opplegg under NAV, foreslås splittet og spredt til den enkelte kommune. Resultatet blir åpenbart dårligere tilgang på hjelpemidler som kan åpne samfunn og arbeidsliv for funksjonshindra.
  • BPA - borgerstyrt personlig samfunn - har i forhold til arbeidsliv og samfunnsliv vært et sesam-sesam som har åpnet opp. I kommunehelse- og omsorgsdelen av samhandlingsreformen vil regjeringen avvikle denne ordningen, og erstatte den med en assistanseordning i hjemmet. Funksjonshindra i alle aldre skal på ny isoleres. Mange av de cirka 3000 personene som i dag har BPA, møter 2011 med angst. BPA er det eneste verktøyet funksjonshindra med assistansebehov har for å bryte isolasjon og utenforskap i samfunnet, les apartheid. Uten at de kommer seg opp av senga, hjelper det lite om samfunn og arbeidsliv blir mer tilrettelagt

Regjeringen kastes?

Arne Strand har helt rett. Denne regjeringen roter det til for seg selv. Jeg feller ikke en tåre om den faller. Høyre og FrP fører en politikk som jeg aldeles ikke støtter, hverken utenriks eller innenriks. Men de er tydelig på at de skal løfte fram de utstøtte i vårt samfunn. Av den grunn, og den grunn alene, vil jeg slik stoda er i dag støtte et regjeringsskifte.

Billig

Om det betyr at jeg og andre velfødde må avstå fra noe av vår middelklasseluksus, får så være. Det er en liten pris å betale for et inkluderende samfunn.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Del dette innlegget: