Regjeringen taler med to tunger. Den snakker varmt om mangfold og inkludering samtidig som den sprer fordommer mot mennesker på flukt. Nå må den snart bestemme seg.
Innlegget er skrevet sammen med Cecilie Sundby, rådgiver i Norsk Folkehjelp.
Med Arbeiderpartiet i spissen liker regjeringen å framstille seg som en varm forkjemper for det flerkulturelle Norge. De holder festtaler om inkludering og deltakelse. Slagordet «Alle skal med»
handler om at alle, særlig etniske minoriteter, må inkluderes på lik linje med andre i samfunnet. Samtidig som regjeringen hyller mangfold og inkludering, fører de en stadig tøffere retorikk rundt
asyl- og innvandringspolitikken. Regjeringen gjør sitt beste for å framstå som handlekraftig. Fallende asyltall framstilles som en seier, regjeringen fokuserer på kontroll og innstramming og legger
lista høyt for å sende asylsøkere med avslag hurtigst mulig ut av landet.
I sin iver etter å vise handlekraft har den bidratt til en mistenkeliggjøring av mennesker på flukt. Måten regjeringen snakker om asylsøkere og flyktninger på bidrar til å spre fordommer mot alle
personer med innvandrerbakgrunn. Folk flest skiller ikke nødvendigvis mellom asylsøkere, bosatte flyktninger, arbeidsinnvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre eller adopterte. Det de ser er
hudfargen, og den gir ulike assosiasjoner. Når populistiske begreper som «kriminelle asylsøkere» og «ulovlige innvandrere» ikke avkreftes, men snarere bekreftes av regjeringen, bidrar dette til
stigmatisering.
I beste fall handler det om en svært ubevisst språkbruk. I verste fall handler det om en bevisst retorikk for å tekkes opinionen og hindre velgerflukt. I ytterste konsekvens handler det om å bremse
framveksten av det flerkulturelle samfunn regjeringen i andre sammenhenger hyller. Det feier en høyrevind over Europa i dag. Høyreradikale partier har dukket opp i nesten alle europeiske land de
siste årene, og nører opp under fremmedfiendtlighet og rasisme. Sverige føyde seg inn i rekken denne høsten og i Danmark har Dansk Folkeparti sørget for en uverdig innvandringspolitikk. På hjemmebane
setter Fremskrittspartiet tonen i de fleste innvandringsdebatter. Dilter Arbeiderpartiet etter slik det ble påstått i dokumentaren «Høyre om i Europa» på Spekter (NRK2) denne høsten?
Under valgkampen høsten 2009 fikk grove uttalelser om asylsøkere stå uimotsagt. I en statsministerduell uttalte Siv Jensen «det folk ute i Oslos gater ser er en stadig økende flom av kriminelle
asylsøkere som selger narkotika og voldtar jenter uten grunn». Jens Stoltenberg svarte med at regjeringen hadde iverksatt en lang rekke tiltak for å redusere «asylstrømmen» til Norge og godtok med
dette utsagnet hennes. Ingen statistikk har klart å dokumentere disse påstandene. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) står asylsøkere bak mindre enn 1 prosent av oppklarte lovbrudd. Ifølge UDI ble
kun én asylsøker pågrepet for overfallsvoldtekt i Oslo i perioden 2006–2008. Likevel fortsetter politikere å formidle en sammenheng mellom asylsøkere og kriminalitet. Det er alarmerende at landets
statsminister ikke velger å imøtegå slike grove anklager.
Begrepet «ulovlige innvandrere» blir ofte brukt om asylsøkere som har tatt seg ulovlig inn i landet for å søke om beskyttelse, for eksempel med falske reisedokumenter. Men i henhold til
Flyktningkonvensjonen kan en person krysse en grense ulovlig når hensikten er å søke asyl. Vedkommende blir ikke «ulovlig» av den grunn. Begrepet er likevel så innarbeidet i det offentlige ordskiftet
at en skulle tro regjeringen ikke kjenner til den grunnleggende rettigheten til å søke beskyttelse.
Asylsøkere med uavklart identitet er også gjenstand for mye oppmerksomhet og bidrar til myten om asylsøkere som lykkejegere og snyltere på velferdssamfunnet. Dette er langt fra sannheten. De fleste
asylsøkere kommer fra kjente konfliktområder som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak. 93 prosent av asylsøkerne samarbeider med UDI om sin identitet. Regjeringen klarer imidlertid å etterlate et
inntrykk av at dette er personer vi ikke kan stole på, personer det gjelder å være «hardere i klypa mot», som justisminister Knut Storberget har uttrykt det.
Regjeringen bygger også aktivt opp under forestillingen om at vi står overfor en flom av asylsøkere som truer med å velte inn i landet. Faktum er at et forsvinnende lite antall av verdens flyktninger
finner veien til Norge og andre vestlige land. Over 43 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. Rundt 280.000 mennesker søkte om beskyttelse i Europa i fjor. 17.200 kom til Norge, under
halvparten fikk bli. I år ligger antallet an til å halveres. Dette kan neppe kalles en flom.
Regjeringens fokus på kontroll og innstramming fôrer media med negative oppslag. «Justisminister Knut Storberget vil forebygge overfallsvoldtekter med uttransport av asylsøkere» (VG 11.12.09) er en
av mange overskrifter som bygger opp under regjeringens «handlekraftige» linje. Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet var over 70 prosent av alle oppslag om personer med innvandrerbakgrunn
problemorienterte i 2009. Dette påvirker våre holdninger. Regjeringen må derfor ta mer styring over det offentlige ordskiftet og ikke la fordommer få flyte fritt. Hvis den forventer at nabokjerringa
skal være åpen og inkluderende, kan ikke den uttrykke det motsatte. Det er kanskje OK å være tøff i kjeften når man snakker om karakterer i skolen, men i innvandringspolitikken dreier det seg om
mennesker i en sårbar situasjon.
Gitt det bildet som formidles av politikere og media er det kanskje ikke så rart at hybeleieren ikke tør å leie ut til Ali fra Somalia, at arbeidsgiveren sorterer ut søkere med «utenlandske navn» fra
søkerbunken og at lokalsamfunn lager folkeaksjoner mot etablering av asylmottak. Vi krever et akutt skifte i omtalen av mennesker på flukt. Dette vil gagne regjeringen, hvis den mener alvor med sitt
integreringsprosjekt.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.